På treningstur med Team Joker !

 

Nok en fantastisk uke går mot slutten.  

 

Aj aj aj! Nå var det godt å lene seg tilbake i stolen og titte på Ski – fint når man har tilgang til NRK her nede på Mallorca. Uke 2 av 3 går snart mot slutten, og jeg har ikke helt greid å møte like mange mil som første uken – men er ganske fornøyd. Jeg planlegger en lengere flat etappe i morgen under en liten forutsetning om at det ikke blir skikkelig regn. Værmeldingen er i alle fall på min side, så får vi se om solen titter frem i morgentimene.

Oppsummering og Matinntaket 

 

Selv om jeg ikke har fått syklet like mange mil som ønsket, så er jeg i rute. Jeg hadde et mål om å få syklet minst 2000 km på disse 3 ukene, og dette ligger innenfor rekkevidde. De 3 siste øktene har nok vært noe hardere enn forventet. Som jeg har skrevet tidligere så var det litt intervall trening Onsdag, samt et rimelig bra bakkedrag opp til Orient. Torsdagen så ekspreminterte jeg litt på reduksjon av matinntakt og vann. Var ute 140 km og klatret rundt 3000 høydemeter. Det gikk i rolig tempo, men jeg begynner også å vende kroppen til å holde ut lenge selv uten rikelig  med næring. Jeg har kanskje spist noe i øverste laget på sykkelsetet, og jeg ønsker å redusere det til et mer moderat nivå, men dette kan også få sine sideefekter. Selv om torsdagens etappe var i det ekstreme hjørnet – ca 30 gram med havregryn og 2 Activia youghourt og 1 banan til frokost og 1 liten hvetebolle til lunch så holdt jeg veldig bra. Jeg har ikke fått veid meg i det siste, men antar jeg fortsatt ligger rundt 93 Kg. Jeg er blitt tynnere, shortsen i str. 36 detter nå av, shortsen i str 34 har jeg nå 3 – 4 cm å gå på rundt livet. Jeg ønsker å tilvenne meg at kroppen begynner å forbrenne fettet fremfor karbohyderatene – men jeg ønsker også å komme med gode fettreserver mot USA. I motsetning til øvrige ganger jeg har trent hardt eller mye har jeg mistet matlysten – denne er i aller beste behold nå! Jeg er heller ikke kvalm, slik jeg har pleid å være. Jeg tror jeg har greid å finne de produktene som passer for meg, og jeg prøver å spise så lett som mulig, selv om jeg fortsatt bør kutte ut litt på Colaen. Jeg sørger for å unne meg litt «snacks» på fridagene, og jeg unner meg gjerne en desert eller en is etter endt trening – så klart i etterkant av middagen. På turene i forbrenner jeg nok rundt 4 – 7000 Kcal, så jeg kan spise ganske rikelig. Dog må jeg passe på at jeg ikke vokser i så mye muskelmasse, for da blir jeg fort tung igjen. Jeg merker jeg er blitt veldig seig, men mangler fart – dette skal jeg få inn i Mars. Jeg har et moderat forhold til mat, og jeg mister lysten på søtsaker, og det er bra! Hvilepulsen holder seg fin, og jeg har overskudd til å gjøre ting etter trening. Jeg har på mange måter aldri opplevd noe lignende! Finjusteringen av inntak på mat (unngår tunge luncher) og trener på å spise mindre men oftere gir meg også bedre opplevelser på sykkelen. Jeg får ikke disse tunge 30 – 40 minuttene hvor alt blodet er nede i leveren for å arbeide. Jeg holder nok et jevnere blodsukker og jeg syntes jeg for en gangs skyld greier å få en slankere muskulatur, selv om jeg har ganske store muskelgrupper. Alt i alt så føler jeg det skjer store endringer med kroppen, og tegnene jeg ser og føler er positive!  

Treningstur med Team Joker !  

 

Fredagsøkten var veldig spesiell for meg. Jeg hadde pratet med Rune Lexberg, han sa jeg måtte komme meg bort til Team Joker for å være med på deres rolige langtur, Se: Team Joker. Jeg syklet bort til deres hotel tidlig om morgenen og pratet med deres sportsdirektør Gino Van Oudenhove og forsikret meg om det var greit at jeg lå på halen til Laget under treningen. Vi har møttes tidligere ifra «sykle med proffene» her på Mallorca høsten 2014 så han kjente meg igjen. Vi ga hverandre et håndtrykk og svaret ifra Gino var at det ikke var noen problem. Den rolige langturen jeg hadde blitt forespeilet av Rune Lexberg startet ikke før klokken 12 og jeg møtte opp klokken 10. Gutta skulle ut å prøve deres helt nye Giant Trinity Temposykler! Jeg satte meg ned på rammen av sykkelen og tenkte litt, tja – hvorfor skal jeg ikke bare hive meg med på denne økten også. Guttene på Joker laget kom ut en etter en og de virket veldig begeistret over de nye syklene. Vi satte av sted og kjørte kystveien og ut mot Lljucmajor. Jeg har selv aldri syklet kystveien Sørover på øya så jeg var litt spent… Ikke overraskende så møtte vi på en bakke rett etter strandpromenaden, det var omtrent som forventet. Pulsklokken hadde jeg glemt hjemme og jeg tror det var bra, for jeg sleit meg opp.. Måtte bare sette blikket fast på toppen og håpe på at det ikke var en falsk topp, eller at tempoet økte nevneverdig. Nå er jeg litt i tvil på hvor lang bakken var, og hvor mange % den er, men vi hadde rett under 32 km/t i snitt oppover etter at Bjørn

Sjekket dette på strava om kvelden. Vel oppe stratet det å flate ut og guttene på Team Joker er som et velsmurt maskineri. Ingen rykk og napp, de ligger godt inntil hverandre for å ta minst vind. De har kontroll på fronten, og to og to slapp seg ned rolig og kontrollert ved bytte. De tittet aldri bakover når de skulle inn igjen i feltet, de telte nok bare antall rekker nedover og smøyg seg fint inn bakers. Når man sykler en del, så er det ekstremt morsomt å se på slik kontroll og disiplin. Det gikk fort rundt, og jeg kan se at vi flere steder har hatt opp mot 50 km/t i snitt på enkelte segmenter på Strava – men vi endte altså på 38 km/t i snitt som da skal inkludere et lite stopp og kjøringen opp / ned strandpromenaden. Under stoppet så fikk jeg også anledning til å slå av noen ord med Reidar Borgeresen og ikke minst takke for sist da vi møttes. En veldig trivelig kar som har ekstremt gode tempoegenskaper. Men praten ble raskt avbrutt da noen alt hadde startet med å sykle igjen! Oh.. Det er vondt for bena når man har stoppet i 5 – 6 minutter, for så å trøkke til skikkelig igjen. Jeg var gla da vi passerte Lljucmajor for da er det ikke lange veien tilbake til Can Pastillas. Hadde jeg greid å henge med så lenge, så skulle jeg greie siste biten også. Vel nede ved hotellet til Joker så tok utøverne seg en velfortjent liten pause med Kaffe, vann og noe fast føde. Jeg fikk også i meg litt næring før de hadde fått byttet sykkel og vi satte av sted på ny. Turen gikk oppover mot Santa Maria. Jeg lå stadig på halen, jeg skal jo ikke forstyrre deres treningsopplegg eller skape unødvendig bry. Det er gøy for meg, og det er god trening bare å henge på en gruppe som sykler litt fortere enn det normale tempoet jeg pleier å ha. Men det var rulleringer i feltet og jeg kom til stadigheter på siden av flere av Joker Rytterne. Det gikk rolig, og praten satt løst. Det som slo meg var at samtlige jeg syklet ved siden av var veldig «down to earth» og her kunne man snakke om alt og ingenting.  Spesielt ble jeg sittende å prate mye med Sindre Lunke  – det er så artig å bli inkludert, spesielt når man er en mosjonist som

meg.  Jeg merket at bena var ganske stive og sure etter første økten og i den lengste bakken slapp jeg meg tilbake til Joker sin følgebil. Jeg sa til Gino at jeg begynte å føle meg sliten, og jeg ville ikke være til noe bry for dem. Men Gino sa jeg bare måtte henge på bilen opp bakken så jeg kunne følge guttene i det lettere terrenget. Jeg takket ikke Nei til et slikt tilbud og ble kjørt opp til guttene igjen. Jeg bestemte meg da for å følge med laget frem til Santa Maria og slippe der, for deres tur gikk videre til Alaro. I Alaro er det en del småbakker og lignende og jeg var bare ikke klar for å ta meg ut på ny. Det jeg også legger vanvittig merke til er ut av kryss og rundkjøringer så ser det ut som rytterne bare lunker av sted, mens jeg må gi omtrent alt jeg har bare for å følge på og for å komme meg inn i feltet igjen, skulle ønske beina mine ble slik som deres en dag… Vel fremme i Santa Maria sa jeg takk for meg og satte meg på en Kaffe for å ta en liten matbit og noe å drikke. Jeg var ikke ferdig for dagen – totalt hadde jeg syklet ca 90 km sammen med Joker, men jeg hadde mål om rundt 180 km for dagen. Så etter jeg hadde betalt og gjort opp for meg satte jeg meg på sykkelen på ny og fullførte en ny god runde over til Petra og Felantix. Totalt syklet jeg rett under 210 km i går.

På kvelden var det middag sammen med Rune Lexberg, Bjørn, Jacob, Ole Henrik og Jon Piiksi. Vi prøvde en ny restaurant som heter S`Angle om jeg ikke husker feil – og det var inner 10`er! Så er du i Palma, eller har tenkt til å reise ned hit kan det anbefales på det varmeste! Er mest et must å bestille bord på forhånd, for restauranten er veldig populær blitt.

Dagen var fantastisk og det er ekstremt gøy å få lov til å være med på en trening med disse gutta. Team Joker er et kjempe lag og har produsert flere gode ryttere! Der i blant Kristoffer Skjerping som i fjord signerte for Garmin Cannondale og Vegard Breen som sykler for Lotto Belisol, det sier mer enn litt. Jeg var også så heldig å få sykle sammen med begge disse to en uke i fjord høst – det er gode minner. Jeg er også sikker på at vi i fremdtiden kommer til å se flere gode ryttere som får proffkontrakter, som har bakgrunn ifra Team Joker. Jeg får bare ønske guttene lykke til med deres siste del av treningsoppholdet her på Mallorca og ikke minst sesongen de nå står ovenfor!

«Gi gass!» - Dag Otto Lauritzen


/Marius 

No speed without pain

Öh.. Nå kjenner jeg det arbeides i både lår og legg muskulatur her jeg ligger i sengen - det ble en noe tøffere økt enn jeg hadde sett for meg. Eller økten var ikke sånn super hard, men det ble bare kjørt litt hardt i deler av løypen i dag. Egentlig ikke helt min stil, spesielt ikke nå i oppkjøringen mot USA.

Jeg hadde hviledag på mandag, skulle ut langt på tirsdag men jeg kjente det "rusket" litt i halsen, så jeg valgte å stå over å ta en ekstra hviledag. Normalt ville man vel gått ut, men jeg måtte tenke meg tilbake noen år da jeg trente uhorvelig mye og hvor ille det kunne gå selv med en tilsynelatende "liten" "rusk" i kroppen. Man risikerer fort å ligge 3 - 4 - 5 dager, dersom man på død og liv skal ut å trene, selv om man ikke er 100%. Så Tirsdagens valg ble tatt på bakgrunn av tidligere erfaringer, og det var nok et klokt valg.

I dag så skulle turen gå til Pollencia og mulig Cap de Formentor, men det ble en helt annen rute på oss i dag. Meg og Bjørn skulle møte opp med Ole Henrik og Jakob i Santa Maria - men det var en vanvittig motvind hele veien, og solen som skulle vært her på Øya i dag var godt bortgjemt bak en stor, stor sky og uttrykk for regn. Meg og Bjørn var fremme ved Santa Maria noe før de to andre, da kvartetten endelig var samlet ble det lagt en ny rute basert på vær og vind. Jeg burde kanskje ha stått på mitt og kjørt det opprinnelige valget, men jeg valgte allikevel å kjøre med Bjørn, Ole Henrik og Jakob over til Orient. (Tidligere rute til Orient finner du Her) I det vi skulle sykle ut av Santa Maria så lå Bjørn og Ole Henrik først, Jakob og meg bak. Jeg skvatt noe helt sykt da jeg hørte et vanvittig

Uhellet i Santa Maria

smell, med påfølgende lyder ifra et hjul som sto stivt mot asfalten. Jeg trodde først det var min sykkel lydene kom ifra, men i sidesynet så jeg en syklist som febrilsk arbeidet for å ikke gå over ende. Jakob sitt kjede hadde oppet over øverste krans og inn i eikene.. Resultatet var ikke bra. Flere eiker var bøyd eller knekt, giramen var rivd i stykker og lå som et 8 - tall rundt eikene og rammen hadde fått seg et lite kakk etter girarmen gikk av. Jakob var vanvittig uheldig i dag. Akkurat kommet ifra Norge til Mallorca, syklet 20 km også skjer dette. Det var ikke annet å gjøre enn å ringe mekanikeren til Rune Lexberg, Christian for å få en bil til å hente Jakob i Santa Maria.



Meg, Bjørn og Ole Henrik syklet videre mot Orient. Det virker som om de liker å sette god fart og det kan av og til for meg virke som litt "lapskaus". Vi tre trener nok veldig forskjellig, og dagen i dag som skulle være rolig ble ikke det - i allefall ikke for min del. Men jeg er like skyld i det selv når jeg ikke tar ansvar for egen trening og bygger på tidligere erfaringer. Jeg har igjennom hele prosessen mot USA vært veldig mottakelig for innspill, prøvd å gjøre enkelte ting som kanskje kan passe inn i mitt treningsprogram og ikke minst for kroppen. Men nå 2 måneder før starten, så er det ekstremt idiotisk å prøve å finne opp kruttet på nytt - det kan resultere i katastrofale resultater. Ole er veldig opptatt av 1 hardøkt, 1 intermediate og 1 Langøkt også hvile - jeg har ingen problemer med å se denne formen for trening, men jeg må trene på det jeg skal bli god på. Sykle langt, over lengere tid, mange dager på rad. Jeg tror ikke en Marathonløper satser på å bli best ved å løpe 666 x 60 metere på 8 sekunder (satt veldig på spissen). Nå er jeg i en oppkjøringsfase, jeg må lære meg å sitte 6 - 9 timer på sykkelen, greie å sykle 150 - 200 km hver dag, kjenne på hvordan kroppen reagerer på ulik mat, sørge for nok søvn og overskudd. Jeg er ikke så opptatt av farten nå om dagen, den kommer... Og den grunntreningen jeg får nå tar jeg med meg hjem til Norge, så skal jeg da for all del kjøre noen knallharde økter hjemme hvor jeg kan både holde høyt tempo over lengere tid og kjøre høy puls.

Og hadde det ikke vært for at jeg ikke var mottakelig for innspill ved starten av denne ferden mot USA eller åpen for å prøve nye ting, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Jeg har brukt så mye tid på å systematisk få ordnet opp i de problemene jeg har hatt på sykkelen, og de jeg har vært redd for skal komme. Jeg har høstet erfaringer både da jeg syklet for fult som 18 - 19 åring og turene som Sverige & Danmark, samt deler av Norge. Smertene i kneet hadde aldri vært borte hadde det ikke vært for at jeg hadde gått til Fysioterapaut, fått råd og veiledning av Jorunn Mathisen, hatt 2 økter i uken hvor jeg dedikert har brukt tiden på rollers og uttøyninger og ikke løftet et eneste kilogram!.. Smertene i høyre legg har jeg knapt kjent noe til og jeg er overbevist om at Petter Gustavsen ved Sykkeltilpasning.no har hjulpet meg i å finne den mest optimale sittestillingen på sykkelen mot mine vonter og skavanker. Jeg har kun hatt 1 krampe her nede på øya, og den slapp med det samme jeg gikk av sykkelen. Det eneste jeg kanskje ikke har greid er å miste noen kilo, for jeg er alt for gla i mat og elsker Cola - jeg er fornøyd med kroppen, men kanskje for min egen del opp bakkene så burde jeg gått ned til under 90. Jeg kan greie det, jeg vet hva jeg kan kutte ut - men det må være systematisk og ikke akutt. Det jeg prøver å si er at man må være systematisk og nøyaktig i arbeidet man gjør - du kommer ikke langt ved å haste deg i begynnelsen, gjør alt du gjør grundig og gjør det dobbelt så bra som alle andre. Mitt mål er ikke å komme først opp en bakke, være best i spurt eller stå øverst på pallen. Mitt mål er å gjøre alt jeg kan og alt som står i min makt for å greie og sykle 5500 kilometer på 33 dager og si at jeg har syklet hele det Amerikanske kontinent - det er min drøm, og det er den jeg arbeider for å oppfylle!

Så når alt dette er sagt, så er jeg selv ansvarlig for det jeg mener var et galt utbytte av treningen som jeg fikk i dag - og jeg kommer til å svi for dette de neste par - tre øktene.

Så økten opp mot Orient ble satt i et tempo, selv om jeg lå bakerst hvor jeg fikk såpass høy puls at jeg

På vei opp Orient

etterhvert begynte å nærme meg terskel, så jeg valgte å heller bare slippe de to andre. Vi kom sammen igjen rimelig raskt da de så at jeg hadde sluppet og de satte ned tempoet, men det var nå ikke lenge før vi skulle starte stigningen opp mot Orient. Tempoet opp bakken gikk akkurat litt fortere enn hva jeg syntes var komfortabelt. Jeg ønsket å ligge under 150 i puls hele veien opp, så på ny lot jeg dem bare gå. Jeg tenkte det kunne være en fin anledning til å ta litt bilder, og oppdatere bloggen med, så jeg gjorde som jeg tenkte og nøyt utsikten på veien oppover fjellet. Like etterpå kom det 7 - 8 sykkelister, og de kjørte egentlig i et perfekt tempo. Jeg tenkte det kunne være godt å henge på dem opp til toppen - jeg ville få litt hvile for motvinden og mest sannsynlig sykle inn Bjørn og Ole H. Så jeg igjen gjorde jeg som jeg tenkte og kastet meg på. De var godt trent disse gutta, for det tok ikke lang tid før de begynte å kjøre opp tempoet. Jeg merket at 3 stykker var i ferd med å slippe, og da var det nok best å bare støte seg opp til de sprekeste med det samme. Der satt det iallefall 2 - 3 som virket å ha gode bein og pågangsmot. Etterhvert så kunne vi se ryggene til Bjørn og Ole H, og jeg merket de på ny kneppet opp tempoet littegrann. Men i enkelte partier så flatet bakken ut litt, og da virket det ikke som om disse syklistene hadde guts til å øke farten spesielt så vi ble hele tiden liggende 50 - 70 meter bak de andre. På ny ble det kjørt et støt i front og jeg fulgte på sammen med en annen, så da var vi bare 3 stykker igjen og det begynte nå å gå ganske så radig oppover denne fjellsiden. Det kan vel ikke ha vært mer enn 4 - 5 % i det jeg tok en føring og kjørte på. Jeg merket syren var godt planta i bena og pulsen i rundt 185, men vi passerte iallefall Ole Henrik og Bjørn i en vanvittig fart. Dumt jeg ikke er så kjent i området og ikke greide å følge på hele veien opp til toppen. Jeg måtte gi meg da det var ca 150 meter igjen av bakken. Men det var i allefall godt kjørte 5,3 kilometer! Og jeg fikk jo brent av litt krutt i bena. Det flater veldig ut i det man kommer til Orient, men man skal videre opp en bakke til Coll d`Honor, her tok jeg det nå helt piano for å ikke kjøre mer syre i bena. De to andre tror jeg hadde en liten konkurranse opp, for det så ut som om det gikk styggfort for dem begge opp igjennom!

Bounyola - Torget

Da vi kom ned til Bounyola så var det et litte stopp på torget. Tyskerne jeg hadde kjørt med satte seg sammen med oss og vi utvekslet noen ord. De skulle videre til Coll De soller og Deia. Jeg vurderte en periode å henge meg på dem. Men jeg var veldig i tvil på hvor hardt de egentlig tok det, mest sannsynlig litt hardere enn hva jeg kunne ønske. Bjørn og Ole Henrik ville hjemover så jeg ble med videre. Nå hadde jeg jo alt hatt et ganske godt driv opp fjellet, så jeg ble da med på forslaget om å kjøre tempo hjem mot Palma. Vi skulle kjøre 12 minutter også 2 minutter pause hvor vi alle hadde drag av 1 minutt. Jeg hadde ikke spist noe særlig så jeg kastet innpå en gel for å få en booster... For nå var jeg innstilt på at det skulle gjøre vondt i beina, og at hjerte skulle få slå noe mer over hvilepuls. Vi tok det rolig de første kilometerne for å få litt varme i kroppen igjen, også satte vi avsted. Fy.. F... Er alt jeg kan si. Dette var 3 rimelige kjøreklare ryttere som banket det de kunne avsted. Det er helt utrolig å se skilt, trær, personer og sykler med mer bare bli sust forbi! Det er ekstremt morro, men også ekstremt tungt - og det gjør Jæ...lig vondt i legger og lår! Da vi kom ned på motorveien og det var min tur til å dra igjen så var det bare å sette alle klamper til. . . Bilene som hadde passert oss, begynte vi nå å passere - jeg lurer på hva de må ha tenkt. Jeg hadde ikke sykkelkomputer på meg i dag, men jeg skjønte dette gikk styggfort når vi passerte bilene - jeg skrek av smerte i det jeg ga det siste lille. Ole Henrik så bare "jævelig bra" Du hadde over 60 km/h! Jeg ser på Strava nå i ettertid at Maxfarten min har vært 62,3 km/h på flatmark - det er fort, vi kjørte alle fort i dag.

Så det har mildt sagt vært en sykt artig dag på sykkelen, fartsmessig og ikke minst opp fjellet - men det er nok ikke en dag jeg kommer til å gjenta her nede på Palma. Nå er det tilbake til Pensjonist tempo ikke minst sørge for å sanke mil. Jeg skal kjøre intervaller og fartsleker når jeg kommer tilbake til Norge hvor jeg ikke greier være ute 6 - 9 timer av gangen pga kulden.

Så ønsker jeg alle treningsglade lykke til med deres mål - store og små! Ikke glem å lytt til kroppen - og ikke følg mitt eksempel i dag.

/Marius.

Oppsummering ifra Uke 1 på Mallorca

Forbi meg passerer sykkelister i alle former og fasonger, noen sakte andre litt fortere. Litt lenger

borte kommer det en sti av mennesker. De går frem og tilbake, andre er ute for å trene – de har naturligvis et litt høyere tempo – noen ser fryktelig slitene ut, mens andre knapt utrykker en mine. På stranden er det ikke så mange enda, men det er en og annen person som går ned for å titte på havet, jeg tror de venter på varmere vær. Rundt meg sitter det mange tyskere, jeg har nok dratt ned snittalderen godt for jeg ser mest pensjonister men felles for oss alle er at vi bruker denne fantastiske promenaden i Can Pastillas. Bare noen kilometer på utsiden av Palma. Jeg har tatt hviledag i dag, bestilt meg et glass med ferskpresset appelsinjuice og snart kommer det en Baguette med skinke og ost - jeg skal nyte hvert eneste minutt! Kjenne solen varme, titte på «livet» og kikke utover havet. Det er alt gått 9 Dager siden jeg reiste ifra Norge, men det føles langt ifra som om det skulle være så lenge siden! På dagene jeg har vært her har jeg fått syklet masse, og jeg har fått syklet mange plasser jeg ikke har vært tidligere! 

Tirsdag

Tirsdag var det duket for en noe mer «ren» fjelletappe. Turen gikk gjennom Palma sentrum og opp igjennom militærleieren. Det var litt absurd og sykle like på utsiden av inngjærdingen til den   Her hadde et stykke soldater skyteølvelse, andre gjorde vedlikehold og noen få heldige fikk lov til å kjøre Hummer opp de samme fjellene vi skulle sykle. Ved inngangen til selve leiren starter også første del av stigningen. Litt oppe i «lia» var det et knippe med Spanske soldater som drev på med et eller annet – sikkert en kjedelig øvelse for eller noe for de gjemte seg bak busker og trær. Jeg husker hvor kjedelig jeg syntes det var selv i Militæret, så jeg tenkte jeg like gjerne kunne hilse på alle og enhver jeg så på veien opp dette fjellet – og det gjorde jeg. Morten var noe fortvilet i det han sa «Marius – det er kanskje ikke så lurt at du nikker, vinker og sier hei til alle soldatene du ser på veien – Om de kriger mot hverandre så har nå du greid å røpe alle de strategiske posisjonene opp igjennom hele denne åsen»  Jeg lo og tenkte meg litt om, det var kanskje ikke så lurt – men jeg så på meg selv som et tilføyd element til treningen. Nå måtte jo helt sikkert alle disse soldatene som gjemte seg litt her og litt der finne nye plasser å gjemme seg, og det er ikke så urealistisk i en realistisk situasjon. Vel over det første fjellet er det en lang utforbakke ned mot Antrax, vi kjørte ikke helt inn til byen her men tok av litt tidligere for å komme inn i et nytt fjell. Morten sa at det var 2 fjell til jeg måtte passere før det var lunch i Valdemossa – men det var uheldigvis lenge siden han hadde syklet denne løypen, så han blinkset litt. Alle fjellene kommer før Valdemossa, heldigvis var ingen ekstremt lange vil tippe alt ifra 4 – 7 km og rundt 5 – 600 høydemeter per passering. Vel fremme i Valdemossa så smakte lunchen definitivt godt! Fra Valdemossa og ned til Palma er det i stor grad utforkjøring på gode breie veier – jeg elsker denne utforkjøringen!
Spanske hæren.

Onsdag

Etter 3 dager på sykkelen var det nå deilig å få seg en hviledag. Jeg kjente jeg kunne trenge det. Selv om ikke man sykler ekstremt fort, så blir man ganske mør i muskulaturen og innimellom kan man jo også gå litt lei. 

 Torsdag

Da torsdagen kom, ventet den hardeste etappen jeg har vært ute på under mitt Mallorca opphold! Det   Fredagen greide jeg ikke mye sykling. Jeg var ikke stiv og støl, men jeg var bare tom og noe lei av sykling. Så etter ca 1 mil snudde jeg og tok en dag «av» på hotellet – dette hadde jeg godt av.  

var dagen hvor vi på ny skulle sykle igjennom militærleieren og følge kysten over til Valdemossa og Deia før man tar stigningen opp til Pigmajor! Det er ikke uten grunn at denne ruten blir kalt for «West Tramuntana Epic Ride». Ruten består av over 180 kilometer ifra Palma og over 5200 høydemeter! For en syk dag på sykkelen, det var helt vanvittig! Vi hadde et en kort stopp i en liten fjell landsby som heter Deia – Jeg elsker meg her. Så alle som kommer ned til Mallorca enten for å sykle eller får lånt bil, burde absolutt legge et besøk opp til Deia. Veien bort til Deia langs kysten er veldig svingete og det er aldri hvile å få – det er veldig kuppert landskap, men utsikten er helt fantastisk! Allerede ved Deia har man fåt sanket mange høydemeter, så man er litt ør i bena – det fikk også vår nye venn Matthias ifra Sveits erfare. Meg, Morten og Matthias hadde lunch i Deia, og jeg gruet meg en del til å starte klatringen opp mot Pig Major. Jeg visste definitivt ikke hva jeg gikk til, men det var 14 vonde kilometer opp til toppen og rett over 1000 Moh. Vi var i den bakken i langt over 1 time, og jeg som så håpte på en lang sammenhengende uforkjøring ble mest skuffet. For når man kommer på toppen går det mye opp og ned før man endelig kommer til Tankstelle og starter siste utforkjøring mot Selva. Jeg var nok så i ørska og så kald at jeg ikke greide å ta til meg noen spesielle inntrykk. Mest var jeg fornøyd med å stå på halv åtte på toppen av Pigmajor for å ta på meg vindjakka! Denne dagen startet vi 9 om morningen og var hjemme 8 på kvelden! Det var helt bekmørkt og jeg kjente kroppen var ganske så utmattet – men angrer ikke et sekund på turen i dag!

 Lørdag

Det er nå blitt Lørdag og Morten sin uke er over – han holder på å pakke for hjemreise. Jeg hadde
gjort avtale med Matthias om å sykle til Pollencia og ut til Fyrtårnet Cap De Formentor. Vi møttes klokken 0900 om morningen og satte i vei! Jeg visste vi hadde en lang dag forran oss, for turen er ca 190 km lang, selv om den kan gjøres noe kortere. Man krysser hele øya for å komme ut til Cap de Formentor. Meg og Matthias kom virkelig innpå noen små veier og bakruter som ikke var vist på sykkelkartet denne dagen og det var helt magisk! Det er ingen fjelle eller store bakker over til Alcudia, nærmest helt flatt. Vi kom gjennom den ene appeslin plantasjen til den andre, druer og vin produsenter, gårsbruk og flotte grønne områder. Jeg husker spesielt godt da vi kom igjennom et skogholdt som var så frodig – aldri opplevd eller sett dette på mallorca tidligere. Ingen traffik, ingen syklister – bare oss to som kom syklende igjennom disse fantastiske omgivelsene. Vi hadde også medvind og trengte knapt å trø for å ligge i 30 km/t. Det som er litt merkelig med akkurat denne

turen, er at man egentlig sykler turen kun for de siste 18 kilometerne ut til fyret – så stotalt 36 km tur retur. Men selv om man sykler enm halv dag kun for å få oppleve de siste 18 kilometerne ut, så er det så absolutt verdt det! Man starter med en god stigning opp siden av et fjell før man bikker over og skal rett ned igjen til havnivå. Nedstigningen er helt super og det er blitt lagt mye ny asfalt på denne ruten så ingen humper eller bumper..! Så fort man har kommet ned til havnivå starter man nok en stigning som går opp og rundt et nytt fjell. Men når du har kommet på toppen her, så er du i det aller fineste partiet etter mitt syn! Jeg har nesten ikke ord, og jeg sitter nesten med tårer i øynene av å tenke tilbake på dette partiet. Bratte klipper som går rett ned 100 – 150 meter, kanskje mer, og noen fjelltopper som ruver over deg. Plutselig så åpner veien seg og du kan se helt over til Alcudia og bukten inn mot Port de Pollencia. Det er frodig, og fjellet har en helt særegen farge og fasong. Matthias var så fasinert, og nøyt hvert eneste pedaltråkk. Man runder på ny fjellet man er på, og plutselig så står det der. Fyret Cap de Formentor… Det er hav så langt øyet kan se, og man må i en liten nedforstigning før man er helt ytterst. Det var et helt fantastisk syn, og jeg kan knapt uttrykke hvor gla jeg er for å ha gjort unna denne turen, ikke minst opplevelsene jeg satt igjen med.! Så dette kan absolutt anbefales på det varmeste! Meg og Matthias spiste lunch sammen like utenfor Pollencia før vi satte snuten hjemover. Jeg er alt invitert til Sveits for å sykle der, og jeg måtte ikke glemme å invitere med Morten, vi var begge hjertelige velkommene. Matthias var en kjempe kar og veldig enkel å prate med. Jeg tror han har opplevd en håndfull for mye i livet, så vi kjente nok igjen personlighetene våres ganske raskt. Han er akkurat fylt 50 år, og har startet og drevet, solgt og kjøpt en rekke bedrifter. Så vi hadde mye felles interesser ved siden av syklingen. 

 Søndag

Da var jeg kommet til siste dagen før min 2. planlagte hviledag og det er blitt Søndag. Jeg hadde endelig fått flyttet sakene mine over til Bjørn, en kammerat med leilighet her nede på Mallorca. Vi møtte opp med Ole Henrik som er ifra Tana og som er på jobb her nede i forbindelse med et nyoppstarte sykkelstilpassningssenter. Turen vi skulle på tok oss på ny opp til PigMajor og over til Soller og over Col de Soller til Palma. Det er ikke annet å si enn at Ole Henrik er blodsprek. Vi kom ned ifra Sa Cabaneta og i det vi traff på hovedveien dro han opp tempo noe hinsides. Det var slak oppforbakke og jeg kjente hvordan muskulaturen arbeidet på spreng bare for å holde bakhjulet i nesten 40 km/h… Jeg lurte på om jeg i det hele tatt var i stand til å holde dette temopo, det verket så latterlig i kroppen men jeg måtte bare bite tenna sammen. Etter mye om og men rettet veien seg litt mer ut og vi fikk mer slak nedforbakke. Vi lå i opp mot 50 km/t på de værste dragene, og jeg brant igjennom to flasker vann før jeg viste ord av det. Det som var så absurt var at hverken meg eller Bjørn gjorde et eneste drag!  Ved Selva ba jeg om å ta en pause for å fylle på med vann og litt mat, så vi satte oss på en Cafe – det gjorde godt! Dagen var super, men kroppen føltes langt ifra på topp. Jeg syklet begge fjellene helt i mitt eget tempo, men jeg hadde ingenting å komme med. Beina var som sirrup og jeg følte meg egentlig nesten litt tom. Det var så deilig når vi hadde passert siste fjell og Ole Henrik på ny dro oss hjem til Palma i en hel hinsides fart! På kvelden lå jeg rett ut, og det går lang tid mellom hver natt jeg sover så ekstremt godt! Så det var nå deilig å stå opp til en fantastisk mandag med stor sol, behagelig varmt og god lunch her langs strandpromenaden! 

Så totalt over de siste 8 dagene har jeg tilbakelagt 850 kilometer og rundt 14 000 høydemeter. Det er en uke jeg skal være godt fornøyd med. Nå venter ny uke med nye utfordringer, skal sørge for å oppdatere litt hyppigere, så er det bare å presse grenser. 

Ønsker alle en super dag videre!

/Marius.

100km unnagjort - for en dag!

Nå er vi på dag 2 her nede i Palma og er i ferd med å gjøre oss klare for en ny dag på sykkelen. I går hadde vi en fantastisk tur ifra Palma opp til toppen av Cura også videre til Petra. Derifra kjørte vi om Porreres og via Llucmajor og hjem igjen. Det har den siste uken vært dårlig vær her nede på Mallorca, men vi har virkelig truffet blink! Stor sol og blå himmel. Det er fortsatt litt kaldt her nede ca 10 - 12 grader midt på dagen, men jeg skal ikke klage for det er veldig mye bedre enn hjemme! Det viktigste er bare å kle seg riktig - man merker det spesielt i lengere utforkjøringer eller etter man har stoppet litt opp for enten å fylle på litt vann, ta noen bilder eller spise litt mat.

Både meg og Morten var veldig opptatt av å starte med en rolig tur, ikke for lang, men heller ikke for kort. Det er noen som blir så overivrige når de skal første dag på sykkel på et nytt sted at de banker løs og blir liggende rett ut dagesvis etterpå. For min del så kommer det til å være fokus på å sykle lange rolige turer - det er hva jeg trenger før USA. Runden vi hadde i går var derfor på 100km, vi sørget for å legge inn en liten fjelltopp, nære bestemt Cura. Cura ligger like utenforbi Llucmajor og skal være rett over 500 meter over havet. Det er en fin stigning hvor man får de værste % i begynnelsen av bakken. Deretter så flater den litt ut og det er muligheter for å gi på litt mer. Jeg var veldig bevist på min egen puls, så la den på 150 var vel oppe eller rett rundt 160 en eller to ganger. Det var litt nedtur å sykle disse 3,4 km (Ca) opp til toppen for så å se at de enda ikke hadde åpnet Cafe`n. Heldigvis er det bare å sette seg på sykkelen for å komme seg ned til bunnen, der er det en liten lokal Cafe hvor vi fikk slappet av litt før vi tok turen videre. Veien over mot Petra er et av strekkene jeg liker veldig godt. Gode veier med lite trafikk og stort sett slakt nedfor medførte at vi kunne gi på litt her uten å sykle oss stive eller varme. I det vi var på vei inn mot Torget vi skulle spise lunch så lå vi fint i 45 - 50 km/t og koste oss.

De hadde tydeligvis god tid inne i Petra i dag, for det å få servert 2 Baguetter, litt vann, en Kaffe og Kakao to evigheter. Godt man ikke hadde tært alt for mye på reservene og ble svimmel der man satt. Vi kunne nyte solen ifra torget, og det er herlig å tenke på hvor heldig man er som får oppleve dette! Maten smakte kjempe bra, men angret ganske mye da jeg merket hvor mye kroppen måtte arbeide for å konsumere denne Baguetten. Det var som om jeg knapt greide å puste, pulsen sto i taket og jeg tror alt blodet forsvant ned til leveren. Det er alltid vanskelig å sykle de første 30 minuttene etter lunch, men i dag var det ekstra ille. Meg og Morten syklet over til Porreres og Llucmajor på deler av en vei jeg aldri har vært tidligere. Jeg likte alt her, bortsett fra oppoverbakkene. Jeg er ikke så gla i disse oppoverbakkene, med mindre jeg virkelig har innstilt meg på å sykle et fjell eller et lengere parti med stigning. Jeg er nok en ganske "taus" person på sykkelen fra tidligere, men da sa jeg ikke et ord. Heldigvis så var det ikke rare bakken vi skulle forsere og siste del av etappen ifra Llucmajor til Palma gikk veldig fort unna. Vi hadde en del motvind på slutten, men heldigvis var beina bra.

Da vi kom ned på strandpromenaden så var det en bil som holdt på å kjøre meg ned, overholdt ikke vikeplikten og jeg tror ikke han så stort heller. Det hadde jo tatt seg ut om jeg lå der strødd med en BMC i 1000 - Knas.. Tror jeg hadde begynt å grine. Heldigvis slapp vi fra skrekken, så da var det bare å få parkert og låst syklene i garasjen under hotellet før det var dusj, tøying og mer mat på agendaen. Kvelden gikk til å slappe av på sofaen med en film eller to. Det er så deilig etter en lengere tur og ikke gjøre annet enn å ligge i vater. Man er ikke spesielt stiv og støl, for det har gått så ufattelig rolig, men man blir veldig segen i hele kroppen.

Treningscamp Mallorca!

Jeg fikk til Vaskemaskinen (alene)

Endelig! - Endelig så ligger jeg på sofaen med beina på Bordet! Det høres kanskje feil ut, men jeg gjør faktisk det. Det har vært 2 stressende dager jeg endelig har fått lagt bak meg. Uken startet så bra, jeg hadde skrevet liste over ting jeg skulle få ordnet, men som så ofte så blir man hengende litt på etterskudd. Fredagen ble derfor ekstrem travel, og jeg var oppe tidlig på morgenen for å pakke, rydde og dobbelt / trippeltsjekke at alt var klart før avreise til Mallorca. Jeg var livredd for å glemme noe, så jeg hadde derfor sørget for å lage en pakke liste på forhånd. Foreløpig så ser det ut til at jeg har husket alt - og det er bra. Jeg fikk også virkelig prøvd meg på vaskemaskinen, tørketrommelen og klessnora denne dagen, men syntes jeg greide meg ekstremt bra! Ingen tøy byttet farge, ingenting (tilsynelatende) ser ut til å ha blitt mindre i størrelse og jeg er sikker på at alt tøyet som ble pakket var tørt! Så det må være "husmorspoeng" til meg..!

Det gikk så vidt...

Lørdagen var dagen for avreise. Det ble litt trøblete da jeg hadde med meg en alt for stor sykkel koffert slik at vi måtte ta to biler inn til flyplassen. Mannen til Søsteren min Morten blir med meg her nede første uken. Alltid trivelig med litt ekstra selskap - da går tiden så mye fortere. Vel fremme på flyplassen ved Kjevik, så var det så klart litt problemer i skranken. Damen lurte på hva i all verden jeg skulle med denne sykkelkofferten, og om dette var "avtalt" på forhånd. Svaret var "Nei" - jeg hadde ikke trengt det iflg SAS sine opplysninger på nett og denne "partysvensken" jeg pratet med på SAS sin service telefon. Det var så greit å ta med sykkel når man hadde sykkelkoffert - alt man trengte å gjøre var å bestille et ekstra kolli ved innsjekken.
Etter litt om og men så fikk jeg nå med meg denne kofferten, så BMC`en er med meg på tur! Pga stormen "Ole" så gikk flyturen til København unna på "0 , - Niks" Der tok meg og Morten et herremåltid på O`learys. Burger med ost og Bacon! De neste ukene blir nok ganske skrale, så får bare nyte det mens man kan. Vi ventet her i et par timer før neste fly tok oss videre til Mallorca. Jeg var litt trøtt, men satte på en film for å få tiden til å gå. Det tok ikke lange tiden før jeg var langt inne i drømmeland - og blei der til vi skulle lande. Så det er den raskeste flyturen til Mallorca jeg har opplevd noen sinne. Da vi skulle lande tittet jeg ut av flyvinduet og ble ganske overrasket da jeg så at hele fjellkjeden ved øya var dekt med snø!.. Og jeg som har drømt meg bort til turer i fjellene, må nok kanskje finne noen andre alternativer for tror at enkelte ruter kan bli veldig kalde og noen veier er vel kanskje ikke åpne i det hele tatt. Men uansett - det er varmere her enn i Norge, og jeg får syklet på landeveissykkelen!

Vi fikk sjekket inn på Hotellet Fontenellas etter at vi fant en taxi stor nok til å ta både meg, Morten, Bagasjen og sykkelkofferten. Alle titter på denne gedigene sykkelkofferten.. Og hadde jeg visst, eller skjønt at den ville tiltrekke seg så mye oppmerksomhet, så hadde jeg funnet en mindre en. Det kom en dame til meg i Taxi køen ved flyplassen "unnskuld - må jeg få spørre hva I så har med dig I den store baggasje der over?" "Nåh Ja, det er så bare min lille cyckel" Svarte jeg høflig før hun nikket og gikk videre. Det tok litt tid å få skrudd sammen sykkelen ved hotellet, men etter litt om og men ble den ferdig. Meg og Morten måtte også få hentet en sykkel hos Rune Lexberg. Der traff vi også på ei som het Eli. Eli, mannen og en som heter Ole Henrik har startet testsenter her nede på Mallorca. Jeg traff alle sammen første gangen da jeg var på "proffuka" sammen med Lexberg i Oktober. Eli skulle hjem igjen til Nord Norge, men Ole Henrik blir her til 21. Februar - så jeg tenkte å ringe på så kanskje han hiver seg med ut på tur med oss eller meg. Rune var også muligens klar for en tur eller to, samt at ryktene skal ha det til at Bjørn Roland kommer nedover etter hvert. Bjørn ble jeg kjent med under sykkelrittet Kr.sand - Hovden. Jeg var også mye sammen med ham under "proffuka" i Oktober, så jeg tror jeg skal greie å få sosialisert meg litt.

Både meg og morten er fornøyde med hotellet og rommet (det er stort) Dog fikk jeg høre at jeg

Monster Headsett?

snorket bittelitt, men det var nok også derfor jeg så absolutt anbefalte ham å kjøpe BOSE headsett med Noise Cancelling... Han var veldig innstilt, men på flyplassen i København fikk en selger overtalt ham til å kjøpe et MONSTER headsett som knapt eier Noise Cancelling, og han sklir rett inn i klubben med 16 - åringene som har Capsen bak frem og skal se litt ekstra "kule" ut. Mortens argumentasjoner var at Headsettet hadde flat ledning (den ville jo aldri krølle seg), det var letter å legge sammen for han ville ikke gå med headsettet rundt halsen til en hver tid (der strøyk han allerede etter første landing) og det var "titanium" i det. Ja, mange gode finesser, men allikvel ikke godt nok for en liten "snork" en tidlig søndags morgen ;)


Facetime :=)

Så ja.. Derfor ligger jeg nå på sofaen med beina på bordet og slapper av etter frokosten! Morten ser på Dum og Dummere 2, småler og titter på været, kjenner på temperaturen ute og yr.no. Han er redd for å fryse, men vi er vikinger - og vikinger de fryser ikke. Nå er det rett før vi skal kle oss opp og planen i dag er ca en 100 km tur. Så får tiden på sykkelsetet vise om hvor langt det faktisk blir. Men vi tenkte oss opp på en liten topp (Cura) også over til en landsby som heter Petra. Gleder meg en hel masse!

Fortsatt en god søndag - så får jeg oppdatere etter endt sykkeltur i dag!