Hang in there Buddy!..

Knust over å ha mistet Darrel.

Det var alt jeg greide å si, "hang in there Buddy!.." Det var som om hele verden snudde seg opp ned på bare noen brøkdeler av et sekund - alt jeg hørte var bare vonde lyder og en sykkelist som flyr opp i luften. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, men skjønner fort at noe er galt. I det jeg snur meg ser jeg Darrel ta salto og lande på nakken og skulderen. Jeg så han ble liggende helt stille i grøfte kanten og i det jeg fikk klikket ut Cleatsen, så var det en mann som skrek av smerte.




Jeg løper bort og der ligger Darrel, vi hadde kjempet oss igjennom 130 grusomme kilometer og hadde rundt 40 igjen å sykle - humøret var på vei ned, og konsentrasjonen våres var kraftig redusert. Det har vært noen harde dager her i USA. Darrel har blitt min gode "ride" buddy her nede, vi hjelper hverandre opp bakkene, stopper når en av oss trenger det og hjelper hverandre med å holde humøret oppe. Alt vi skulle i dag var bare å stoppe for å fylle på mer vann i følgebilen som sto på andre siden av veien i det han kjørte inn i en 15 cm høy "sement" kant. Da jeg kom bort til Darrel forsto jeg at hans tur i Fast American Ride er over - han blør ifra to av fingrene og de er knekt, kragebeinet røyk også i samme fallet. På bakken ligger det nå en gråtende mann som skulle til England for å kjempe om "World Championship" i banesykling. Det gjør så vondt bare å se på. Følgebilen fikk kontakt med Ambulanse personell, men de lurte på hvilken "milepole" vi stod ved - viste seg at vi sto mellom to milepoles hvor ikke personellet greide å bli enige om hvilken by som hadde ansvaret for å plukke opp denne mannen i grøfta. Det er fortvilende der du gjør alt du kan for å gjøre det beste ut av situasjonen, og alt man greier å si er "Hang in there Buddy" Jeg ble stående sammen med noen andre ifra teamet å holde en pressending over Darrel så han ikke ville bli "kokt" i solen. Plutselig stoppet det en dame langs veien som var Kristen, hun spurte om alt gikk bra før hun gikk hen til Darrel og ba en bønn for ham. Da greide ikke jeg mer, jeg tror aldri jeg ville opplevd det i Norge. Det er uten tvil et stort tap ovenfor hele ABB gjengen å miste Darrel. Det var en maskin av en rytter, han visste å ta se av de "svake" og var alltid til hjelp. Jeg har blitt ekstra godt kjent med Darrel over de siste dagene, og det gjør så vondt å miste ham.



Ride Buddy Darrel!

Jeg har vært nedfor i hele dag - og jeg hadde virkelig gledet meg til å gi dere et positivt blogginnlegg. Men det greier jeg ikke nå. Jeg mener smertene jeg gjennomgikk i ørkenen i går på 220 km var helt forferdelig. Det var Darrel sammen med Mike og Jordan som fikk meg til å fullføre - bein og alt krampet seg. Vi jobbet godt som et team, og jeg var åpentbart dehydrert og ABB teamet ville sende meg til sykehuset. Det er nok vanskelig å forstå hvor "borte" man blir og utmattet er et ord som ikke strekker til. Jeg brukte 15 minutter bare på å finne frem 1 par sokker, 1 bokser, 1 shorts og 1 t-skjorte. Jeg var svimmel og greide ikke stort. Jeg ser det er flere som sier jeg må drikke på FB og det er ok, men jeg gikk igjennom 14 flasker med væske i går. Jeg hadde satt på alarmen klokken 0300 i natt, da inntok jeg 4 lefser med kyllingtaco og salat, og jeg gikk igjennom 4 flasker med Gatorade mellom 00.00 og 05.00. 1 person måtte til sykehuset og fikk tilført 3 liter veske etter gårsdagens etappe, 3 personer var satt ut av spill i dag. At denne kroppen greide å hente seg opp er helt utrolig, men jeg gjør alt jeg kan for å være der - og alt jeg kan for å overvinne smertene. Det er grisehardt. Jeg visste at dagens etappe ville bli en "grind" jeg tenkte ikke fart, bare å komme meg ifra A til B. Vi opplever så mye der ute på veien, og selv om trafikkantene er bra, så er det så mye som kan gå galt. Jeg har følt meg sterk i hele dag og beina har føltes bra selv etter alt jeg gjennomgikk i går. Jeg hadde 2 punkteringer i dag igjen og etter ulykken med Darrel og min bevissthet om at jeg ikke var spesielt "bevisst" der ute på veien og at realiteten om å miste Darrel var ufravikelig, så valgte jeg å ikke ta noen unødvendige sjangser. Så jeg også satte meg i Vanen i dag

"Take some time off Marius" - (Jim, mekanikeren)

frem til Wickenburg de siste 40 km. Kroppen greide mer, og jeg hadde greid meg helt inn, men jeg tenkte at for min egen og andres sikkerhet så er det best at jeg blir med Vanen. Det føltes også som et nederlag der og da å sette seg inn i bilen, men sett i etterkant er jeg gla for at jeg gjorde det.
Alle på laget vet at meg og Darrel har passet ekstra godt på hverandre der ute, og de så nok fortvilelsen og skuffelsen i ansiktet mitt etter dagens hendelse. Vi har alle pratet om det, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske min gode ride Buddy Darrel god bedring på sykehuset.

Det er egoistisk å si, men turen kan ikke stoppe av en hendelse som dette. Jeg tar det tungt og jeg har felt flere enn bare 1 tåre over dagens hendelse. Uansett må jeg holde fokus og konsentrasjon - dette er bare absurd hardt og det krever så mye av kroppen bare å greie dag til dag. I Morgen skal vi opp i fjellene så da blir det om jeg ikke husker helt feil 2500 - 3000 meter med klatring. Håper jeg kommer meg til toppen av Mingus Mountain like hel og "pen"

/Marius.