Noen tøffe dager er forbi - forhåpentligvis også varmen.

Endelig! Endelig har jeg litt overskudd til å skrive. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det så mye oftere og ikke minst svare på facebook, meldinger og telefoner - men jeg greier ikke. Det jeg gjør er ufattelig slitsomt, og kroppen får virkelig kjenne på ytterpunktene av hva jeg selv greier - men endelig kan jeg gi dere noen updates, og litt flere bilder!

Første dagen gikk ifra Costa Mesa til Palm Springs. Det var en etappe på rundt 180 Km. Det var

artig å treffe på ABB gjengen og så klart så var det litt usikkerhet i feltet. Hvem vil kjøre på, hvem vil ta det "piano" hvem er alle disse menneskene og hvem vet å sykle godt og hvem sykler som "idioter" Det var mange nye ansikt og vi er omtrent 15 stykker som stilte til start. Jeg mener 5 av dem blir med de første 8 dagene frem til Alberquerque - New Mexico. Det er spesielt to briter jeg liker veldig godt. Tony & Peter - de er brødre og ekstremt morsomme! Jeg vet ikke hvor mange av dere som husker tilbake da jeg møtte skuffelsen av å ikke klare en Century (160 km på under en tidsbegrensing) I det Tony kommer bort til meg å sier:

"Hey Marius! Did you do a full Century? - Well, yes  i did.., Ah good for you I could only do the Pub Century With my bike Club. It`s 2 pubs, 30 miles and 5 pintes of beer"

 Jeg kan ikke annet enn å le av disse to "skruene". Turen til Palm Springs var fin, men den gikk mye via sykkelstier og serviceveier så man fikk ikke "sett" så mye. Vi kom allikevel over et strekk i en park som var veldig godt tilrettelagt for syklister og absolutt et syn for øyet!

Andre dagen: Jeg har ikke ord... Det var en "grind" gjennom ørkenen ifra Palm Springs til Blythe. "As off today, everybody that is in this Group are some mean ass motherfu****"

Jeg var helt på felgen av hva jeg greide - gikk så ufattelig ut av komfortsonen og var svimmel i flere timer etterpå. Jeg brant igjennom så mange vannflasker, gatorates, salter m.m. Jeg tar 4 - 500% av det daglige behovet med magnesium bare for å holde krampene i "sjakk" jeg har med krampeampullere m.m. Jeg gjør alt for å forhindre krampene, men jeg greier det ikke alltid. turen var på over 220 km, og i varme opp mot 40 grader så kan dere forstå at en kjøttklump som meg fikk det vondt. Jeg hadde 2 punkteringer hvor hele grupettoen forlot meg etter bare 20 - 30 km. Mike en amerikaner ifra Florida stoppet opp og ventet slik at vi kunne sykle videre. Han sto for navigeringen siden jeg ikke har peiling. Mike står på topp 3 over Ride Buddies her nede. Uansett hvor vondt jeg har det så kan jeg ikke annet enn å le ab denne havlgale Brannmannen som også bare blir med til Alberqurque, NM. De siste 40 kilometerene av etappen var et maktspill hvor meg og Mike hadde kommet opp oss til Jordan og Darrel. Darrel var helt rå denne dagen. Han tok så mange føringer, holdt humøret oppe og vi kommer aldri til å glemme hva han sa under "the last push",
Dette var dagen ABB også ville sende meg til sykehuset for å få en IV pga dehydrering. Jeg var så svimmel, kvalm og hadde mistet all matlyst. Men jeg presset igjennom alt jeg kom over. Og jeg hadde satt klokken på 03.00 for å fullføre mine 4 Taco Wraps og 4 flasker med Gatorade som kom på toppen av alt annet jeg spiste denne dagen. Jordan vi alle hadde syklet sammen med måtte stå over 3 etappen - han fikk tilført 3 liter med væske ifra sykehuset.

Tredje dagen: Fysisk tøft men også svært mentalt. Det var etappen ifra Blythe til Wickenburg,

Arizona. Det var en ekstremt tragisk dag der vi på ny kjempet igjennom ørkenen jeg prøver for alt jeg kan å finne et "happy" corner men jeg er så sliten at jeg ikke orker tenke. Vi går alle "brain dead" her ute. Jeg snakket akkurat med Peter ifra England, men han kunne ikke huske noen ting av samtalen vi hadde i dag. Så det er slik det går her ute. Man ser veien milevis foran seg også er det fjelltopper her og der. Veiene tar aldri slutt og det er ikke en eneste sving. Jeg var så sliten i det jeg tittett opp og helt i enden av veien trodde jeg så 2 syklister, viste seg etter at jeg hadde vurdert, revurdert og sett frem og tilbake at det bare var nok en telefonstolpe som kom ut i enden av veien. Dette var også dagen Darrel gikk skikkelig på trynet, knakk kragebeinet, skuldra ut av ledd og en finger knakk. Ja, det det tok knekken på meg mentalt som dere har lest av forrige blogginnlegg. Kvelden ble brukt sammen med de andre for å få lettet litt på tankene. Ulykker skjer, og jeg er ikke sjokkert eller har problemer med fallet, det som sårer meg så er at vi mistet en virkelig god syklist som tok vare på de rundt seg. Jeg lo godt da Darrel kom opp en bakke i ørkenen og jeg kunne se han var litt på felgen

"Darrel, feelin` ok? Take it a little bit easier?.. Marius.. You should really get a cup of shut the FUC*UP" 

Det er bare slik det går her ute - banningen tar aldri slutt, men jeg kan til en viss grad også forstå det når alt butter i mot. Darrel mente aldri noen slike kommentarer vondt, det var bare slik han var og er. Vi som delte veien med ham under de 2 - 3 første dagene likte ham ekstremt godt.

Fjerde dagen: Oh... Det var 160 km med omkring 2600 høydemeter ifra Blythe til Windslow,

AZ over Yarnell Pass og Prescott National Forrest - Mingus Mountain. Jeg har heldigvis nullstilt meg fra dagen i forrveien. Jeg er fokusert og kommer meg på sykkelen og gjør det jeg skal. Opp Yarnell Pass skjønte jeg at dette kom til å bli en lang dag, for jeg var bare tom. Musklene vil ikke samarbeide - jeg kom allikevel opp som nr 4 - ikke at det betyr noe for meg. Jeg ville bare være der tidlig slik at jeg kunne ta en litt lengre pause på toppen og vente på Mike som jeg hadde lyst til å sykle med denne dagen. Temperaturen begynner å bli bedre, og det påvirker meg positivt! Muskulaturen er bare trøtt og sliten, så jeg kan ikke forvente stort av den annet enn at den får meg videre over dette langstrakte kontinentet! Det å klarte opp Mingus Mountain som ender på 2100 høydemeter over havet var et slit. Jeg var så i kjelleren - det var heldigvis de to andre jeg syklet med også. Det er rart hvor mye en personlighet kan gjøre for en lang og hard tur, men Mike er helt unik der. Uansett hvor langt nede jeg er så ler jeg når denne karen snakker. Han snakker i ett sett og er superkvikk uansett om han egentlig er i kjelleren selv. Han har jo så klart gitt meg navnet "Thor Houshavft", bare så synd jeg ikke helt greier å leve opp til det.

Jeg vet ikke alltid om Mike snakker til meg eller til seg selv for det går i hytt og gevær.
"Hey, those ding-dongs don`t wait for anybody! Djises, let`s hope they just punkture along the way and you know what?! We`re not gonna wait for these wierdoes"

"Hey, Houshavft.. How are you feeling going up these stupid hills (Mingus mountain) Ì`m about to quit any moment, I don`t take any pride in this. Stupid, stupid, stupid.. What?! You said What? Can`t fell Your penis, well - don`t worry I can`t feel my Penis, balls, ass - whatever. And my ass is about to fall off, actually my penis as well"

"Oh that hurts, that hurts, that one is used ohh! there was a position my ass wasn`t hurt - so i go for this one"

"Thor! Why are you sprinting? A motherfuc*** I didn`t see that stupid dog, nearly took Your leg off! Well you know Thor, I got Your back and we are gonna beat the Shi* out of that stupid dog"

Ja slik går det time for time, det er ikke rart jeg av og til må le så mye at jeg nesten ikke greier sitte oppreist på sykkelen.

Vi kom oss helskinnet til Mingus Mountain, og utforkjøringen ned til  Windslow var helt sinsyke! jeg ville ikke bruke en kalori på å trø, jeg ville bare nyte utforkjøringen vi hadde for 25 km! Det var helt rått. Veien var så "smud" den var så brei, og best av alt... Veien er mange plasser også blitt kurvet! Det var som å kjøre berg o dalbane til hotellet. Jeg smilte ifra øre til øre i det jeg lå bar Mike på veien ned. Det var et fantastisk syn!

Så hvordan er dagene her nede?

Dagene og presset vi utsetter kroppen for er hva jeg vil si ekstremt, iallfall føles det slik for meg. Vi er oppe rundt 05.00 hver morgen, ferdig spist og pakket til 06.00 før vi hiver oss på sykkelen hvor dagene frem til nå har bestått av å være ute ifra hotell til hotell i 9 - 11 timer. Vi har alltid en "Wrap-up" hva gikk galt, hva kan vi gjøre bedre og ikke minst informasjon om neste dags etappe. For de som ikke allerede vet, så er ikke dette et race, men en organisert tur så vi sykler ikke mot klokken eller hverandre. ABB gjør en fantastisk jobb med å gjøre support underveis, reperasjoner av sykler, mat og informasjon underveis - kan ikke klage en plass! Vi må også passe på å spise nok, sørge for å drikke også prøver jeg å komme tidligst mulig til sengs. Helst før 0900. Jeg greier ikke å respondere på all trafikk som genereres via sosiale medier heller ikke oppdatere bloggen så ofte som jeg vil. Dette har delvis med at jeg har vært fysisk og mentalt utslitt, jeg regnet om 1 US mile til å bli 8 km. så det vil si at bakken jeg skulle opp på 9 Miles ble 72 km... Mange av plassene vi er, er det ikke dekning eller nettilgangen er ekstremt dårlig. Jeg har fått kjøpt en amerikansk mobil, men har gitt opp å skrive på den - det koster for mye energi. Jeg tenker mye på meg selv og hva som er viktig for å greie neste dag. Mange stopper for å prate med deg, fordi de ser oss komme på sykler. Mange har jeg bare måtte gi et ord eller to før jeg mest uhøffelig bare har gått videre. De siste 5 dagene har jeg ikke greid å være mer tilgjengelig for min Mor enn 7 minutter på Facetime. Og hun er helt sikkert den mest bekymrede. Det er ikke at jeg ikke har lyst til å dele mine opplevelser eller svare på feedback, men jeg har bare ikke hatt kapasitet. Håper det blir bedre utover turen.

Ønsker alle en super dag vider!

/Marius.