Albuerquerque - Las Vegas 225 km, 2900 høydemeter (klatring)
Fem av totalt 15 syklister reiser på hviledagen hjem. Ikke fordi de ikke orker eller kan mer, men fordi de bare skulle være med oss på første delen av reisen Mike, min gode sykkelbuddie her nede sammen med sin kammerat Cliff
reiser til Florida, brødrene Tony og Peter til England og California og
Marlon, ja Marlon vet jeg faktisk ikke helt men han skulle hjem han
også. Vi mistet 5 gode personligheter og gruppen er nå nede til 10
syklister. Jeg står uten noen klar "sykkelbuddie" og lurer fælt på
hvordan dagene fremover vil bli. Det er Mandags Morgen og jeg gjør meg
klar for en monsteretappe. På parkeringsplassen kommer mekanikeren Jim
bort til meg og sier "hey Marius - ride safe" jeg tenkte litt og svarte "you`re not comming with us?" "No, my boddy has completly shut down and i need to go back to vermont" Det var ille, jeg likte Jim veldig godt og alle som har hatt problemer med sykkelen har fått en enormt god service av Jim langs veien. Det er kaldt og jeg fryser, temperaturen kan ikke ha vært mer enn 5 - 6 grader. Jeg kikker mot fjellene og jeg ser at der er det snø, og jeg vet vi en eller annen plass skal krysse disse fjellene. Vi kommer oss ut på veien og noen sier "Hey, where is Dee?" en av staffet som syklet med oss den dagen sier så "Dee decided to go back home" Vi hadde ikke fått tatt farvell med eneste jenten i gruppen. Dee var super! Alltid i godt humør, og en veldig habil syklist. Det er bare noe med denne dagen som setter spor i alle oss. Jeg var selv forbannet og irritert etter å hatt en relativt dårlig dag med Restitusjon men jeg flyr opp de første 60 km til vårt første stoppested. Vi krysser Santa Fe, Amerkanernes "Hovden" vil jeg nå påstå å si. Et nytt sykkelmedlem har også kommet til gruppen Daniel ifra Texas. Han hang på mitt bakhjul opp over alle bakkene, men måtte tilslutt slippe. Jeg vet ikke hvorfor jeg syklet så fort, men jeg var i et Race denne dagen. Ved første Sag (obl. Stopp) så frøys jeg noe enormt og plutselig så forlot alle syklistene stoppen. Jeg var ikke klar og var irritert for at ingen hadde gitt beskjed. Det ente med at jeg måtte sykle dem inn.. Like etter begynte det å regne, bakkene sluttet aldri å komme. Det gikk enten rett oppover eller bare oppover. Da jeg hadde kommet meg opp i gruppen igjen var det ingen som ville kjøre, ingen ville trekke eller dra. Jeg gjorde langt mer enn hva jeg burde gjort denne dagen. Men jeg skulle iallefall ikke "snylte" unna. Feltet sprakk opp, gang på gang. Ingen ville ta et "dårlig" bakhjul eller være med på å trekke. Noen ligger konstant på et "godt" bakhjul og når personen forran dem går ned for å hvile litt, så sender de like gjerne opp 3 - 4. posisjon opp for å dra for de selv ikke gidder eller "orker". Je ble så forbannet over denne kjøringen så av ren demonstrasjon satte jeg meg bare forran og sørget for at alle hang på. Da er det en som jeg er sikker på jeg kunne ha klappet til et It`s a grind" Husker jeg at jeg tenkte gang på gang i det vi syklet. Vinden begynte å ta seg opp, og gruppen syklet som søppel, ja søppel! Jeg blir så oppgitt og fortvilet, men det er ikke noe jeg kan gjøre med andres frykt for litt huller i veien, stein, vind, tretthet osv. Jeg gadd ikke mer og kom meg løs, sammen med to andre sterke ryttere. Vi kom alene til siste obligatoriske stopp og kastet innpå mat før vi fikk beskjed om at veien ville dreie mot vinden de siste 20 miles (ca 3,2 mil) Vi hadde allerde bekjempet motvind hele dagen, men nå ble det alvor. Kastene var opp mot 45 mph, jeg følte jeg syklet bakover jeg var så på felgen og drit lei. "Don`t quit, Don`t quit" sa jeg til meg selv. Jeg vet ikke hvor lang tid vi må ha brukt nesten 2,5 timer bare de siste 20 par ganger begynte å kjøre på siden, 20 meter forran, 20 meter bak sier han kan ta over og ødelegger all rytme of flyt i feltet. Jeg bare gledet meg til Lunchstoppet for det var 2 sterkere ryttere forran som jeg gjerne skulle syklet med istedet for denne "saueflokken". Vel fremme nesten på toppen av fjellet som er ca 2500 meter over havet så fikk vi velfortjent mat. Jeg var kald, jeg likte ikke dagen. Det har skjedd for mye de siste dagene til at vi fortjener en slik drittdag. Like etter begynte det å hagle. Kan du tro det... Det haglet ned i 15 - 20 minutter. Vi var bare kommet halvveis og det hadde tatt evigheter. Etter lunch var det ut på ny... "
miles. Alt jeg tenkte på var en velfortjent Milkshake når vi kom til Las Vegas. Like før hotellet så jeg en burgerking og jeg gikk av sykkelen. Det er helt utrolig, jeg forsto ikke hvor sliten jeg var før da. Jeg gikk sideveis som om jeg skulle ha tatt nedpå 2 liter Sambucca. Brukte evigheter på å bestille, hjertet føltes som om skulle stoppe opp hvert øyeblikk. Da jeg tok Shaken ristet hele kroppen. Jeg måtte holde meg fast i bordet for å ikke riste i stykker hele benken jeg satt på. Det prikket svart og jeg greide knapt utføre de enkleste oppgaver. Jeg syklet de siste 500 meterne til hotellet og kom meg i resepsjonen og fikk kommet meg på rommet. Der ventet en velfortjent dusj, jeg fikk bestilt mat og sovnet like etterpå. I 12,5 timer har vi vært ute på sykkelen - og det kjente jeg på kroppen. 12,5 timer, 225 km, 8000ft med klatring, motvind, regn og generelt dårlig start på dagen. Jeg satte Aircondition på 60 f, noe som skal være relativt kaldt men jeg våknet opp i en svættepøl på natten. I dag morres hadde jeg så vondt i magen at jeg ikke visste om jeg kunne klare en ny dag på sykkelen. Jeg sa til meg selv at nå går du ned til frokosten, tar 4 youghurter med frokostblanding, tar på deg sykkeltøyet
Las Vegas - Tucumcari 175 km, 1000 høydemeter (klatring)
De første 30 minuttene var forferdelige. Jeg greide knapt å trø. Magesmertene hadde heldigvis gitt seg, men beina kjente virkelig gårsdagen. Vi syklet i 12 mph, noe som tilsvarer rundt 20 km/t. Jeg lå i front og nok en gang så bare sprekker det bak. Jeg er så lei. 12 mph?!... Er det fordi dere ikke gidder, eller er dere helt utkjørt? Det gikk slakt oppover og kroppen kviknet til sakte men sikkert. Jeg tok litt gel og plutselig så var jeg tilbake. Meg og Patrick tok av sted og syklet våres eget tempo. Australieren Wesley dro på enda mer og lå alene frem til første stopp. Jeg er så oppgitt over kjøringen her etter at vi mistet 5 på hviledagen. Gruppen greier ikke å finne tilbake, og for mange har mistet sine "ride buddies" det setter dype spor. Men uansett ser det ut til at jeg og Patrick er en god match. Han er ekstremt sprek og god å ha med seg både i fjell og dager hvor det er vind. Vi prater også mye sammen under etappene, og det er alltid hyggelig. Nå som det også er kaldere fungerer kroppen bedre. Jeg får mer selvtillitt dag for dag og kroppen fungerer bare bedre og bedre. Jeg er så imponert over kroppens egenskaper generelt. Her kan man kjøre den i senk så man såvidt greier å bestille en Shake, og dagen etterpå så knuser vi på. Det var også mye motvind i dag, men landskapet var bare helt sinsykt fantastisk. Det hjelper! Etappen var også noe kortere 175 km, og det hjelper også! Men vi begynner å tynnes i rekkene nå. Tad min romkammerat har problemer med nerver i hendene, så han vil bare være med noen få miles, eller så mye han klarer hver dag. Scott krasjet i gruppen bak meg i går og er tatt til sykehuset i dag fordi han har problemer med å puste. Kanskje det er noe med ribbeina. Jim har fått sittesår og kommer til å stå over i morgen. De siste 15 km fikk jeg ekstremt vondt i lårmuskulaturen i dag. Jeg håper bare jeg henter meg inn før morgendagen som går til Dalhart Texas! Knæra er også slitne, men det får bare stå til. Ved siste Sag i dag så ville også turleder Mike Munk henge seg på meg og Patrick. Det ble et ganske så hardkjør. Selv om Mike er en aldrene mann har han mye fart i beina. Patrick har sin styrke i klatrepartiene mens jeg har styrken på flaten i slak opp eller nedforkjøring. Der jeg bare kan bruke muskelkraft, male på... Jeg klikket opp tempoet til ca 46 km/t men Patrick forsvant, vi roet ned og plukket ham opp igjen. Tenkte om jeg matet i 35 - 40 km / t så ville han greie å følge. Og slik holdt vi på.. Vet ikke hvor lenge, men det var lenge... Mike hiver etter pusten i det han sier "I`m not used to the altitude yet" Vi må ikke glemme at vi har syklet i 1800 - 2500 meters høyde den siste uken. Vi er nå nede på rundt 1000. Like før vi treffer en skikkelig motbakke så sier Mike "Damn you Marius, your an Animal" Det er gøy å høre, men jeg er ikke helt der enda. Jeg føler meg sterk, og håper det fortsetter. Men så mye sykling vi gjør, og så mye som kan skje så er det bare bagateller som skal til for å utløse katastrofer.I morgen blir det en rolig dag for min del. Den er bare på 150 km og vi skal etter værmeldingen å bedømme få medvind. Jeg liker meg her i Tucumcari, og kommer sikkert til å like meg i Dalhart Texas også. Folk går med cowboyhatt, vi ser kuer over alt og store pirck-uper, gjerne med et par hunder oppi. Contry spilles det, og hadde vi vært litt lengere på det lokale Steak huset her i byen hadde det vært fare for at noen måtte ha dradd meg ut derfra i natt. Der var det bare alt for mye som stemte fra menneskene til maten til musikken.
/Marius.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar