Det å innse sine begrensninger

Sengen er full av "søppel", har aldri helt lært og holde orden og kontroll på de dagligdagse tingene.Jeg er en person som legger ifra meg eiendelene mine akkurat der det passer meg best, og det ser ut som rot for det "utrente" øyet, men for meg er det komplett ryddig. Det er først når noen tukler med det og legger det pent til sides at jeg opplever en ryddig tilværelse som rot. Jeg kan jo ikke lenger finne tilbake til det jeg trenger. Så på den ene siden av sengen ligger jeg. På den andre, et vivar av ledninger til telefonene mine, GPS, klokke, Hardisk, kamera m.m. Bose Headsettet er på, solbrillene, tv kontrollen, kartonger med smertestillende, kremer, kart, snaks og ispose.

Kjelleren

Det er vel der jeg er i dag - fra triumferende etapper til å trøkke litt i kjellerpartiene. Jeg kan bare klare så mye, men ikke mer. Man må greie å innse sine egne begrensninger - ikke minst å lytte til kroppen. Jeg har fått utrolig vondt i lårmuskulaturen. Den virker å være overbelastet. Jeg var vet godt mot i dag morgen. Etappen var ikke mer enn 150 km, det var flatt og vi hadde 10mph medvind. Men jeg kjente smerter med det samme jeg satte meg på sykkelen. Smertene ifra i går var ikke gått bort, og jeg var veldig bekymret. Det gikk fort i dag, men det føltes ikke tungt. Jeg trøkket for det meste kun med venstre benet, noe som heller ikke er spesielt smart. Det gikk i 35 - 40 km/t første timen - landskapet mellom New Mexico til Texas er fantastisk. Store åpne områder som stedvis er veldig frodig grunnet alle gårdene som ligger rundt. Frem til første "SAG" som lå ca 1 t 15min ut i løypa så fungerte jeg OK. Men smertene bare tiltok, og de ville ikke gi seg. Jeg la ut på ny, men det gjorde bare vondere og vondere. Jeg måtte bare innse at det jeg gjorde ikke var lurt.

Tankene, stoltheten, mine og andres forventninger.

Det kommer et skille mellom sin egen stolthet, mine og andres forventninger og kroppens

egenskaper. Hver dag har jeg hatt smerte. Jeg har mistet følelsen i venstre ben, begge føttene under etappen til Las Vegas var borte. Jeg er nummen i venstre hånd, knæra har byttet på å være trette og utslitte og jeg har jo sett stjerner og planeter på de værste dagene. Men uansett hvor galt det har vært så har jeg syklet smertene av meg, og ikke vært så bekymret. Men lårmuskulaturen kom så plutselig og er tidvis så intens at jeg blir redd. Jeg satt hele turen og vurderte for og i mot. Hva har jeg å bevise på en etappe som dette. Det er flatt, det er mitt terreng, temperaturen er som en god norsk sommerdag, ikke en sky på himmelen og veien er noe av det beste vi har syklet på. Jeg har ingenting å bevise, jeg har bare alt å tape. om smertene ikke gir seg eller holder seg konstant så vil det være lure av meg å sette meg i bilen - finne ut av problemet for så å fortsette ferden. Det er rart, for når jeg holder på å skrive dette innlegget så mister jeg også følelsen i alle fingrene. La oss håpe det ikke er noe som fortsetter. Etter 60 km bestemte jeg meg for å stå av. Jeg var lei meg, for jeg vil jo ikke inn i bilen. Jeg vil jo ikke bli transportert av en motorisert kjøretøy fordi jeg ikke selv har mulighet til å sykle videre. Om det hadde vært 4 - 5 dager igjen skulle jeg bare ignorert smertene og tatt konsekvensen senere. Problemet nå er at jeg er på dag 11, og vi skal i alt sykle 20 etapper til. Om jeg piner meg igjennom med

muskelsmerter kan det bety enden på ferden. Da er det bedre å kompensere med å stå av 90 km for så å fortsette, enn å øke risikoen for en total fiasko. Personlig kan jeg leve med det, dette var en sjarmør etappe og som nevnt - her var det ingenting å bevise for noen, selv ikke meg selv. Jeg mener at det er et "voksent" valg å ta, jeg mener det er bedre å være "safe than sorry" Turen er i alt 5500 km, vi sykler ikke på tvers av USA, men diagonalt. Vi sykler rundt 60 mil mer enn hva som ville vært korteste rute så jeg er fortsatt med i målet om å krysse det amerikanske kontinent.

Det psykiske og kroppens egenskaper

Når man tar en slik avgjørelse faller man alltid litt igjennom, det går på psyken. Det er ikke morsomt, og det er ikke gøy. Jeg tok med det samme jeg satte meg i bilen en telefon hjem, jeg trengte også å snakke med Jorunn Mathisen  som har hjulpet meg med både kne problemer og problemer med leggen i oppkjøringen til denne turen. Vi ble enige om at det er en god ting å stå av resten av dagens etappe. I morgen venter nye 112 miles, ca 180 km. Det er ingen bakker og vi forventer å ha medvind. Det skal være en lett etappe med gradestokken opp mot 30 Celcius. Jeg forventer selv av jeg stiller til start og starter dagen. Målet er å sykle 2 timer, får jeg vondt igjen før det så setter jeg meg i bilen greier jeg 2 timer har jeg nådd morgendagens mål. greier jeg mer betyr det vel bare at kroppen alt har helbredet seg selv og jeg forventer at jeg selv greier å disiplinere meg såpass at jeg ikke går inn med "fulle mugger"

Som jeg skrev i tidligere blogg innlegg så er jeg så imponert over hva vi kan utsette kroppen for og allikevel være klar igjen dagen derpå. Hver dag har den stilt opp for meg, og hver dag føles den å være sterkere. Hode og kropp samarbeider godt, og da blir også resultatene gode. Jeg er heldig som er i den posisjonen jeg er, og jeg er heldig som har fått mulighet til å delta på denne fantastiske reisen. Personlig er jeg innstilt på å fortsette, for jeg skal ikke gi meg før vi har nådd andre enden eller noe helt illebefinnende inntreffer. Frem til da fortsetter jeg å pushe, time for time, dag for dag. Jeg snakket akkurat med Mike Munk og jeg gleder meg så til å vise dere bilder ifra omgivelsene vi har syklet i. Mike har tatt bilder langs veien som virkelig gir et inntrykk av landskapet og hva vi har vært igjennom - langt bedre enn hva jeg selv har greid å dokumentere med iPhonen. Som Mike Vincent sa til meg før han reiste hjem " I`ve been taking Picture after Picture, but theese iPhone Pictures can`t do any justice of what we experience and the beautifull scenery that we encounter"

Jeg håper morgendagen blir en god en. Jeg håper at kroppen greier å helbrede seg selv sammen med noen timer med is, tøying, smertestillende og massage kremer. Jeg vil ikke gi meg enda, jeg har mer å gi, jeg har mer å oppleve og selv om det kanskje høres "hårete" ut - så vet jeg at jeg er god nok.

/Marius.