Town of Hookerville

Nok en nydelig dag er snart over her i USA. Vi har fortsatt langt igjen og det syntes jeg er bra, for dette er uten tvil den mest fantastiske reisen jeg noen gang har vært med på. Man pusher grenser, får sett nye omgivelser hver eneste dag, skaper nye vennskap og man gjør noe som er litt spesielt og unormalt.Vi begynner også å finne tilbake til "gamle" takter og det er bra. Det har vært for mye som har skjedd i forbindelser med hjemreiser, skader, uhell og lignende, men nå ser alt ut til å snu til det positive! 



Etter gårsdagens problemer med lårmuskulaturen var jeg veldig spent på hvordan dagen i dag skulle

utarte seg. Mike Munk spurte meg rett etter frokosten "Hey Thor, how`s Your leg today? (Me) I don`t know Mike, just hope it Works... Mike: arh.. youngster, i`ll give you my hip and you`ll understand how it is when it dosen`t work at all"
Etter å ha fått trådd i  3 - 4 kilometer merket jeg at beinet var veldig "fresht". Jeg må bare ikke stå å trø, eller gi plutselige fartsøkninger. Gi meg litt tid så passerer jeg 20 km/t, 30 km/t, 35 km/t og 40 km/t. Så med andre ord så holdt jeg ut hele etappen i dag. ca 175 km. Det var flatt og vi hadde medvind / kryssvind mot slutten. Så det var virkelig en dag hvor jeg slapp å bruke mye krefter. Allikevel så ble det å "slite" mye for gruppetoen. Vi jobbet bra i dag, jobbet bra som et lag. Det var jeg veldig fornøyd med. Men vi har en "flue" som flyr frem og tilbake, ut og inn av formasjonen og

til og med ut på interstaten hvor bilene kommer i 75 mph... Igjennom Texas så hadde vi 3 meter med egen sykkelbane, så hvorfor prøve å risikere sitt eget liv ute på motorveien... Han satt så klart på mitt hjul, og overlappet mye. I alle slake oppoverbakker så liker han å gå ut av formasjonen for å trø til litt. Jeg er ikke den som sier stort, jeg bare demonstrerer. Jeg la meg ut og blokkerte for ham gang på gang. Vet ikke om han tok hintet der og da, men det løsnet i løpet av dagen. Det gikk relativt fort når vi først satt i gang. Padlet i 40 - 45 km/t, men for meg så virket det ganske så "rolig". Pustet rolig og kontrollert, men jeg kunne alt se frem til første SAG at det var noen som slet.

"Fluen" som kjørte som en "Jojo" var jeg så forbannet på at jeg gikk til Lederne og forklarte situasjonen. De tar det veldig seriøst, og jeg tror de også har et veldig godt inntrykk av meg i feltet og tilbakemeldingene de har fått der. Så jeg trenger ikke si mange ord før ørene står som "pipestilker" jeg sa kort og godt "Hey.. Sooner or later something`s gonna happen. I`m a pretty chillaxed rider With a lot of comfident on the road and i don`t do anything to disturb other riders while riding. But what he is doing out there is just Stupid. So stupid that you one day have to pick up bodyparts"
Jeg tror ikke han greier å gjøre stort med meg siden jeg vet å skape rom og unngå de mest idiotiske situasjonene, men vi har folk her som "stivner" til og "hogger" til i bremsene - og da trengs det bare en "idiot" og en "nervøs" rytter før vi alle er i det komplette kaos.

Etter første Sag var det bare meg IMike, Daniel og Patrick som rullet sammen. Vi tok 1 minutts føringer og kjørte opp de fleste. Vi jobbet veldig godt sammen, og alle bidro. Daniel måtte etter hvert resignere og vi droppet kjøret ifra 40 - 45 til 32 - 38 km/t. For meg er det stort sett det samme så lenge alle bidrar. Så frem til Lunch var det en god tone. Jeg tenkte siden vi alle hadde jobbet så godt

tidligere på dagen og at alle i min gruppe bidro såpass mye, så var det vel på sin plass å gi en liten "oppmuntring" etter alle dagene med nedtur og litt frustrasjon. Så jeg gikk å kjøpte Snickers Is til alle sammen, og det ble tatt i mot med store smil og høfflige takk. Jeg slappet godt av i Picknickstolen med snickersis, litt snacks og Amerikanske bønner. Jeg merker at kroppen begynner å bli så vandt til de lange dagene på sykkelen, så jeg kan nå innta litt mindre mat uten at det får noen konsekvenser. Jeg spiser allikevel godt.

Meg og IMike Da vi krysset over til Oklahoma

Etter lunchen var det ut på veien igjen. Det er normalt nå at folk kjenner kjøret. Vi har som regel passert 100 km og det er en barriere for mange. Som nevnt tidligere så føler jeg meg jo ganske sterk, spesielt på veier som dette hvor det ikke er noen klatring. Det ble mye til at jeg og Patrick dro lasset. Mike og Daniel hang bare med. De vil gjerne opp og rullere, men om du ikke kan trekke i mer enn 60 til 90 sekunder så skjønner jeg heller ikke hvorfor man på død og liv må opp?! Spesielt ikke når vi er så få som 4 ryttere. Det ødelegger bare rytmen, farten varierer også for mye... Jeg mener ikke å si dette for å være uhøffelig eller virke "bedre" enn alle andre. Men jeg vet jo at dette er "Mitt" terreng, og jeg er veldig fortrolig med Patrick. Han er en sterk rytter... Så da kan vi like gjerne bare ligge der i 34 - 38 km/t og padle. Så er det noen som irriterer meg eller jeg trenger å hvile litt, så kan jeg heller droppe tilbake for å få noen hvileskjær. Etter hvert så tok vi igjen "fluen" som hadde irritert meg så mye tidligere på dagen, han klappet seg selv på låret og indikerte at vi skulle ta føringen. Mike og Daniel lå da med noen andre å trødde. Jeg tittet på Patrick og sa "Are you ready?" Jeg tror ikke Patrick helt forsto hva jeg mente, men jeg orket ikke ha denne karen på bakhjulet mitt. Jeg tok et par krafttak og spratt opp i 52 km/t der lå jeg i noen sekunder for å titte bak. Patrick hadde ikke helt greid å følge på så han hadde "fluen" på hjulet. Jeg ble litt irritert der og da, men jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å roe tempoet igjen også bare innse at dette var slik det ville bli de neste 20 - 30 kilometerne frem til "Hookertown". Fluen må ha ant noe, eller det må ha gått opp et lys. For han tok sine føringer. Som nevnt over så trenger jeg ikke denne hjelpen, men folk som aldri har bidratt eller som bare skaper trøbbel skal jammen få lov til å gjøre sitt... Han tok en føring i kanskje 90 sekunder. Jeg sa det er greit, legg deg bak. Tempoet droppet for mye. Jeg skjermet på ny for vinden og tittet på ham og sa "You just stay right there, put Your front Wheel where my leg is" Så lenge jeg vet hvor jeg

IMike, Meg, Patrick & Daniel to Kansas

har ham er det ok. Han fikk en luksusreise. Men nå trengte jeg i alle fall ikke lenger irritere meg over ham. Nå fikk han ligge der i sweetspoten og han fikk virkelig kjenne på hvordan det er å ligge på et "godt hjul" Daa vi kom inn til Liberal Kansas så var han så gla at han takket både meg og Patrick. Etter hva jeg har hørt i ettertid har han skrytt så av hvordan jeg plasserte ham der til de andre i gjengen. Jeg vet det er mange som ikke helt forstår seg på å bevege seg rundt en syklist og finne den mest optimale plasseringen i forhold til vær og vind. De glemmer å kjenne etter og bare trør. Når de mister hjulet så skriker dem, og jeg tror det har vært litt av tilfellet her. Jeg har sagt til Patrick at han ligge rundt meg akkurat der det passer ham best. Jeg vet at Patrick er en god syklist og som vet å følge med. For all del, jeg sier ikke at vi aldri vil komme utfor uhell, men jeg sier at enkelte personer definitivt er med på å øke risikoen for at uhell skjer. Personlig så vil man jo prøve å holde seg på hjula, og da er det også greit å ha kontroll på de som ikke helt vet å bevege seg rundt andre syklister.

Dagen har uten tvil vært helt fantastisk! Jeg skal langt ifra friskmelde beinet, men det fungerte og jeg kjente ikke stort til smertene. Ørlittegranne mot slutten. Jeg tar Pain relief tabletter, masserer, iser og bruker krem med smertedempende middel. Jeg håper virkelig benet henter seg inn igjen så jeg kan padle effektivt med begge bein og ikke overbelaste venstrebenet slik jeg har en tendens til å gjøre nå.


Vi var nettopp og spiste god middag på et lite lokalt sted som het Carlsman eller noe  i den duren. Dagens kommentar kom definitivt ved bestillingen. Vi har en som tydeligvis vet å slenge ut noen ord i hytt og pine. Så noen sier "Do they kill dogs in this city?, (J): Probably, and if they had it on the menue I Guess IMike would have eaten it" Vi lo godt, men kanskje litt på kanten. Mike er ifra Israel og får virkelig gjennomgå for sin opprinnelse. Godt han vet å ta igjen. Foruten det så syklet vi også igjennom "Hookertown" i dag. Der var vi innom en egen liten butikk hvor det sto to eldrene damer på hhv 70 og 78 år. "Hey you wanna know why i became so Rich? I went to las vegas With one of those "hooker t-shirts" and made a hell of a lot of Money... Hihihi.. On gambling ofcourse"  Det var et morsomt møte, men jeg kjøpte ingen suvenirer der. Tenkte på ei der hjemme som kanskje burde fått seg en Hooker t-skjorte eller et postkort, men jeg tror knapt det er verdt det. Like om hjørnet lå kinesisk fot massage. Så det ble jo en del spøker langs veien om Hookerville og den Kinesiske "hooker" massagen. Vi tilbringer jo 5 - 10 timer på veien hver dag, så jeg mener at et hvert møte eller morsom opplevelse er verdt prate om. Timene kan bli langdrøye om ikke... Temperaturmessig har

dagen vært helt topp..! Vi starter jo tidlig så da var temperaturen helt nede i 6 grader men tok seg opp til 31 som var det meste jeg så på min Garmin. Det er deilig å kunne sykle rundt i kort, kort. Etter alle disse kalde dagene i fjellene er det vel fortjent og absolutt noe som skaper godt humør blant syklistene.


/Marius.