Etappen med "route-sheet" ifra en annen planet.

Så var vi på plass her igjen. Airconditionen står på 65 F, jeg er godt plassert i senga og dyna trekt opp til den spinkle brøstkassa. Vi har akkurat kommet hjem ifra middag nr. 2, og jeg er egentlig ganske mett. Damen som tok bestillingen måtte klø seg litt i bakhodet, og entouraget av sykkelfølge lo godt som de egentlig bestandig gjør når jeg bestiller mat.

"I want 10 oz Ribeye, medium. Then i want a Baked potato and the house salad. I also want a dish of French fries" Waitress: "ehm. we have to charge you extra for the French fries, since you can`t have more than two sides" Me: "Yap, that`s ok. I want Brown gravy and fresh onion rings on a seperate plate, give me corn bread and i want crackers With the salad. And don`t forget to put cheese and bacon on my baked potato..." Waitress: "ohhhh think I got it..." Me: "don`t forget the dressing on the salad as well. I want Ranch... Another glass of water and a Coke please" Tad "Damn Marius, that was very specific, and a Whole bunch of Food"

Det var latter rundt bordet, jeg kan ikke noe for det. Er jo viktig at maten er i orden!

Dagen i dag har ellers vært preget av et route sheet ifra en annen planet. Det var 4 sider med veianvisninger + et "detour" sheet pga veiarbeid. Jeg er glad Patrick tok seg av navigasjonen, for jeg hadde aldri greid å komme meg ut ifra byen vi var i. I dag syklet vi nærmere 180 km ifra Lebanon til Richmon Indiana. Vi ligger nå rett ved grensen til Ohio og skal videre til Marryesville i morgen. Det var ikke mange bakker i dag, så og si ingen. Men vi beveger oss nå mot 2 etapper som kommer til å bli ganske okkuperte. Personlig så liker jeg ikke så godt bakkene med mindre de går nedover, så jeg får bare prøve å holde fokus på å få beina til å gå rundt. Merker også godt at moralen er litt på vei ned i gruppen der ute på veien. Jeg er heller ikke helt optimist og prøver å finne gleden i de små tingene. Det neste jeg skal feire er at Garmin GPS`en viser nok en gang at et kapittel på 1000km er tilbakelagt, men tror ikke jeg treffer det før i over i morgen. Da må jeg passe på å ha noen Skittles eller M&M i baklommen. Vi får jo ikke lov til å høre på musikk her ute, så jeg må dikte opp en sang selv tror jeg. I går da det regnet så hinsides mye lurte jeg på om jeg skulle begynne å synge litt, men jeg fant fort ut at det ikke var så lurt. Jeg kunne jo fort sende humøret mitt rett i bakken. Det er jo typisk at man kommer på sånne irriterende sanger... og tankene var inne på " En pinne for landet" jeg måtte bearbeide tankene rimelig raskt for å ikke gå på snørra. Det ga bare tilbakeblikk fra da jeg og Morten Arentz klatret opp Puig Major og jeg var helt på "felgen" og der sitter han og ikke bare nynner, ikke bare synger men skriker til sangen "en pinne for landet"  Jeg sier det er godt jeg ikke hadde tilgang på verken  kruttlapper eller balltre...

Tad sin måte å slå i hjel tid på er å lage positive ord ifra hele alfabetet hver dag, og atpåtil lage rim... Da han sa det tenkte jeg bare "Hadde jeg bare ikke vært så sliten, så hadde jeg kanskje greid å huske hele alfabetet" Regne har jeg også gitt opp med. Konvertering f.eks 66 miles x 1,6 = I donno... Men jeg fortsetter med å hilse på alle jeg ser, og stopper gjerne opp for å klappe litt på de snille hundene. Vi er vel inne i en periode hvor vi ønsker å komme i mål og bli ferdig med disse lange dagene. Pratet både med Patrick og Wes om det, men vi er alle enige om at det er så viktig å nyte dagen vi er i og ikke tenke på hva som venter oss. Jeg er sikker på at 2 - 3 dager etter at jeg er ferdig med denne turen, så kommer jeg til å savne det. Problemer som oppstår når man er litt "lei" er at man også sykler
dårligere. I dag hadde jeg to idiotiske hendelser jeg gjerne skulle vært for uten. Hvis jeg holder på slik er det ikke lenge før jeg blir plukket opp av en sykebil og lappet sammen etter beste evne. Vi er alle utsatt for en grad av risiko bare ved å være ute på veiene, men hvordan vi oppførere oss der ute har også så mye å si for om vi øker, eller greier å holde risikoen på et akseptabelt lavt nivå (Nå hørtes jeg ut som den tørre revisoren igjen). Den ene gangen kom jeg i 45 km/t og forsto ikke at jeg kjørte rett over en avkjørsel mot en Interstate uten å se tilbake for å se om noen skulle krysse. Vi skal også kjøre så langt opp på avkjøringsrampen som over hode mulig før vi krysser mot hovedveien igjen slik at vi "kjøper" oss litt tid. Bilene kommer i 60 mph - 100km/t og svinger uten å blunke. Den andre gangen kom jeg bare dundrendes ut i et meget trafikkert kryss uten helt å få med meg om jeg hadde forkjørsrett eller om det var lysregulert. Heldigvis hadde jeg forkjørsrett og alle biler gjorde sitt. Jeg var både sint og irritert for meg selv, så jeg må skjerpe meg i morgen og de kommende dagene.

Som vanlig har jeg syklet med Patrick og vi har egentlig pratet ganske mye i dag, jeg er ikke den mest pratsomme på sykkelsetet - det kommer veldig ann på hvor sliten jeg er. Ved første SAG kom også Jordan bort og takket for at vi hadde bidratt så mye i går, og det er godt. Det er ikke så mye som skal til, men et lite takk for en strålende jobb er ofte mer enn nok til at jeg er mer villig til å bidra der jeg kan, selv om jeg vet at sannsynligheten for gjengjeld er liten. Mot 2. Sag kjørte også meg og Wes opp tempoet godt. Han gjør en kjempe jobb for Paul og Jordan i den trioen som de er. Jeg tenkte jeg kunne hjelpe Wes litt i dag og la meg i rundt 33 - 35 km/t. Etter bare et lite øyeblikk kom han susende forbi og jeg la meg på hjul. På ny var det min tur til å trekke og det gikk relativt fort der i krossvinden. Men han ønsket mer, så han dro til med 44 - 45 km/t. Men farten droppet etter hvert til under 40, så jeg la meg frem og begynte å trekke på ny. Det kom en lang slak oppforbakke, det passer meg som hånd i hanske tenkte jeg. Nå skal jeg bare male på, hele tiden kneppe opp litt også skal jeg få ham til å droppe før vi når toppen. Så vi begynte i 39 så 40 også 41. Jeg så i sidesynet at han kom opp på siden og ønsket å ta over, men det ønsket ikke jeg. Jeg visste at om jeg tok i et par krafttak så ville han droppe med det samme, jeg ønsket jo å male. Det er så mye mer psykologisk krigføring i det enn å bare stikke. Så gps`en viste 43, 44 også til slutt 45,5. Jeg tenkte det er bare å komme Wes, men han prøvde å legge seg på hjul, men det var bare å glemme. Vi nærmet oss bakketoppen og jeg roet ned tempoet så han kunne hente meg inn igjen. Men da tok Wes og angrep på ny... Aldri i verden om jeg skal la han få stikke her. Det er under 1 km til lunch... Vi passerte 50 km/t og jeg hadde så lyst til å bare gå ut på siden å mate på mer, men heldigvis så tok "vettet" tak... Lunchen var ikke langt unna, og det er ikke akkurat spesielt gunstig å sette seg rett ned med syre til opp over øra. Det blir noen tunge siste 70 km om jeg gjør det, tenkte jeg... Uansett hadde vi det fryktelig moro, og det er godt å leke seg litt - så lenge det ikke blir for mye. Det man legger igjen over 10 - 15 km for moro, er gjerne krefter man skulle ha hatt tilgang på senere når man møter på et tøffere terreng.

/Marius.


Dagens: Wes: "No Marius, i`m not gonna do any triathlon - I swim like a brick"