Det er helt uvirkelig! I morgen så starter 7. siste etappe av totalt 31 etapper! Jeg greier ikke helt å la det synke inn. Vi er nå så "nærme" men allikevel så langt ifra. Det er mange mil som skal forseres, og hver dag har sin eller sine utfordringer - men jeg er positiv!
Vi har kommet oss inn til staten Ohio, og jeg liker meg egentlig ganske godt her. Menneskene er kjempe hyggelige, vi får god service og mange er nyskjerrige på hva vi gjør. Titt og ofte må man slå av 3 - 4 minutter for å svare på spørmål. Man får alltid en liten familiehistorie med på kjøpet, gjerne en klapp på skuldra lykke til og noen ønsker til og med å gi en liten bønn. Jeg har ikke noe i mot det, så lenge jeg føler jeg har tid så prater jeg med alle disse menneskene. Det letter også hverdagen litt, og man kommer seg litt "Bort" og det er bra!
Onsdag 13. Mai
Vi prøvde å gjøre det beste ut av dagen, men det var ikke mye å hente ut av noen av oss i det vi passerte halvveis merket. Jeg var langt inne i noen dype tanker da Patrick sa " I try to find something interesting to look at, but it`s all the same" Det var ubeskrivelig godt å komme til hotellet denne dagen. Vel vitende om at vi nå hadde lagt tilbake nok en etappe. Vi var gretne for å måtte sykle 3 - 4 miles ekstra pga vei arbeid, også var syklet vi oss "vill" et lite øyeblikk... Når vi kom til hotellet ble vi plassert i 2. etg noe som ingen av oss liker. Vil helst slippe heis og trapper og bare bo i 1. etage. Men humøret var tilbake ved middagen, og vi lo godt som vanlig! Torsdag 14. Mai
I dag gikk turen ifra Marysville til Wooster rundt en 170 km og 1100 høydemeter. Jeg var super spent på hvordan beina mine ville oppføre seg i dag. Etter gårsdagens "dvaske" dag satte jeg meg av alle ting i baren og tok 5 øl... Jeg drikker jo aldri øl sånn når jeg sykler, men i går måtte jeg bare "drukne" sorgene litt. Sov som en stein og fikk egentlig i meg et litt for lite frokostmåltid, men dævven å beina funka... Det var bikjekaldt på morgenkvisten. 3,7 grader viste GPS`en på sitt laveste, men det er helt ok for min del. Terrenget rullerte veldig, men så skjedde det som ikke skulle skje... Jeg gikk tom for strøm på sykkelen. Den sluttet å gire og det var fortsatt 18 km til første sag. Det er jo djevelsk flaut, og jeg visste at Mike Munk ville godte seg over hva jeg hadde å fortelle. Da jeg kom til servicebilen sa jeg at jeg er tom for strøm og lurte på om det var en servicestasjon ved sag point 1 slik at jeg kunne lade batteriet til girene igjen. Han greide ikke helt å forstå at det var den elektroniske giringen som var tom for strøm, og lurte på om det var meg som var gåen. Da han forsto at det var sykkelen så lo han godt, og ga meg to reale klask i ryggen "You youngster - You`re a mess..." Me "Mike, as I told you, I allways have to learn the hard way" vi lo godt og jeg padlet videre til 1 sag. Der banket jeg på en dør for å få tilgang
til noe strøm. Det var langt ute på landet og et gedigent hus med 3 garageporter. Mannen som åpnet var så behjelpelig og lånte meg et uttak i garagen. Der fikk jeg også 3 flasker med smakstilsatt vann. Konen ga meg et kart over "The bourbon trail" i Kenntucky. De hadde akkurat vært på Wiskey ferie, og mente jeg også burde prøve samme rute. Jeg takket pent for både strøm, vann og kart. De andre ABB`erene lo godt av meg da jeg var tilbake ved følgebilen. Vi var sist inne til lunch pga denne fadesen tidligere på morgenkvisten. Jeg nøyt lunchen for jeg visste at nå kom det noen helsikes bakker. Det er som å 
sykle rett inn i en fjellvegg, og jeg hang så mye over styret at jeg på et tidspunkt lurte på om jeg snart kom til å spise asfalt. En annen ting som irriterte meg fryktelig var enorme smerter i venstre ben. Det er noe av det tilsvarende jeg hadde i Texas / Oklahoma - bare enda verre. Jeg tror kroppen er så nedbrutt at den ikke greier å takle alt jeg utsetter den for. Det er som om noen bare har rivd over muskelfiberne, flatet dem med en veivals, kuttet opp med samekniv, fylt igjen med salt og sydd med hummerline. Da vi hadde omtrent 16 km igjen (10 miles) var smertene så intense at det kom tårer nedover kinnet. Jeg er jo såklart redd for de kommende dagene, og vil på død og liv ikke inn i den jekla følgebilen. Spørsmålet jeg stiller meg selv er hvor mye skal jeg pushe, eller strekke strikken - men jeg tror bare jeg kjører den i kjelleren om ikke smertene tar så overhånd at jeg ikke greier å få venstre bein til å gå rundt. Kroppen er jo så forbaska fin ellers! Jeg syntes det er så sykt unødvendig at beina bare streiker slik. Smerten kommer bare sånn plutselig og blir værende der dagen ut. Så jeg har iset ned, massert opp og smørt inn med smertedempende middel. Kroppen har jo gjort store ting tidligere bare den har fått litt hvile, så jeg håper den gjør det samme igjen. Alt jeg håper på og ber om er at den funker i 7 dager til...To menneskeliv har tidligere gått tapt på samme tur.
Etter etappen spiste vi på en bedre restaurant. Jeg hadde en halv pizza og hamburger med salat og poteter til. Jeg tror det er kommet en gjestesyklist til, iallefall var han med på dagens "Wrap" (informasjon om morgendagens etappe) Jeg satt like ovenfor Scott og vi kom innpå uhellene langs veien. Jeg var ikke helt klar over det, men denne turen har krevd 2 liv, og om jeg ikke hørte feil så var det et senest i fjord. Jeg ble litt urolig. Begge har bare sovnet inn over natten. Etter hva jeg fikk vite så var det ene personen på 54 og den andre på 64 år. Men du får jo tankene til å gå tilbake de nettene man har våknet opp med hjertebank, eller de kveldene der jeg ikke har greid å ligge på magen fordi det banker så i brystet. Jeg har ikke høy puls, men det er bare så vanvittige kraftige herteslag, det har av og til også tatt lang tid å få sovne inn pga man ligger å føler så på det... Men man kan jo ikke gå rundt å tenke på at hjertet bare stopper opp, jeg har planer om å bli gammel - skikkelig gammel! Så dette skal gå godveien både for meg og alle de andre syklistene og staff medlemmene, jeg har troa.
/Marius.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar