Når du faller igjenom kjelleren

Hvor mange kjellere finnes det?

Jeg spurte meg det spørsmålet om og om igjen. Hvor mange kjellere har jeg, hvor mange flere må jeg

"Is dusj" - jeg føler meg som "intet"

gå igjennom og kommer denne dagen noen gang til å bli overstått? Livet mellom himmel og helvete er kort her nede. Jeg må beklage for mitt ordbruk, men det gjør så vondt at jeg føler ikke en sensur vil være på sin plass. Jeg kaller det bare etappen ifra Helvete, 175 km i ekstremt rullerende terreng. Det var en ufattelig vond dag, og jeg har vel bare meg selv å takke. I går hadde vi en hard dag, en lang dag. Det var 215 km hvor gradestokken viste 35 grader celcius. Jeg sliter der ute når det er så varmt, men jeg greide å holde meg unna krampene. Men da etappen var ferdig gjorde jeg ingenting riktig. Jeg pleier å ta meg en liten matbit, en is eller en milkshake bare for å få fylt på med kalorier. I går var det bare en halv shake, og jeg ventet for lenge med middagen. Middagen var den beste jeg hadde smakt, men det var nok for mye proteiner og for lite karbohydrater. Jeg drakk enorme mengder med vann, men tok ikke magnesium. Jeg sov lite og var trøtt når jeg sto opp. Altså ikke en kombinasjon man trenger.

Til frokost greier jeg aldri spise brød her nede, så jeg får ikke disse karbohydratene jeg så sårt trenger. Det er alltid 4 youghurter med havregryn eller lignende - så da får jeg allikevel fylt på med en del, jeg overspiser ikke og kroppen sviver bra på det frem til første SAG som regel. Vi hadde fått beskjed om at det ville være storm der ute i dag, og vi måtte "gi" litt på for å holde oss forran stormskyene. Om det ble tordenbyger måtte vi bare banke på hos nærmeste gård for å få ly. Vi får ikke lov til å sykle under orkan eller tordenbyger. Ja, det er lov å trekke på smilebåndet, men vi er midt i orkansesongen her i USA og vi skal igjennom noen av de mest utsatte statene etter hva jeg har skjønt. Det er ingen spøk. Så langt har vi vært veldig heldige med været, men vi sloss til tider veldig med vinden som normalt ligger i området 35 - 50 km/t. Jeg skal være ærlig å si vi har vært veldig heldige der også, men det er alltid noe ræl når vi må sykle mot den.

Meg og Patrick ga litt på, men jeg var ikke helt forberedt i dag. De første 40 km gikk fort, jeg brukte alt for mye energi. Bakkene tok aldri slutt... Terrenget går opp 20 meter, dropper 30, stiger 40, ned 3 opp 5, så litt flatt også opp 20. Jeg kjente krampene var på vei allerede til første sag ved ca 55 km, og vi hadde nermest 30 km/t i snitt. De neste 66 km var et mareritt. Det er mye vi ønsker å skjule for omverden, og takk gud for at jeg har kjøpt så store solbriller for tårene sluttet aldri. Jeg gråt og gråt, det gjorde så vondt. Jeg falt igjennom den ene kjelleren etter den andre. Det var som om jeg visste hva skulle skje. Fingrene krampet seg, jeg greide ikke lenger gire skikkelig. Bakkene bare kom og kom, jeg ba kroppen om å ta seg sammen, bare gi litt til. Jeg overstyrte alt av mekanismer som sa jeg bare måtte gi opp. GPS`en viste 33 grader, jeg ble kokt der ute. Vannflaskene brant jeg igjennom. Terrenget der ute er et mareritt for meg nå. På hver bakketopp tror man at man står på verdens topp, og leter etter hvor veien skal gå. Du får deg en overraskelse etter den andre. Det kom en lang bakke som varte i kanskje 3 - 5 km og beina ville ikke mer. Jeg stoppet å trø og helte en halv liter med vann over hodet, jeg så teddybjørner, stjerner og planeter. Jordan kom opp til meg "Stay in there" Jeg var helt ute av meg selv og forbannet. Jeg ga et par kraftige tråkk for å komme for meg selv. Jeg tror både Jordan og Patrick forsto meg og lot meg få lov til å være alene. Jeg gikk for tom maskin frem mot lunch og like etter at vi hadde erobret denne bakken, kom en real overraskelse. Bakke som gikk som trappetrinn. Jeg som trodde det ikke kunne bli verre. Jordan syklet forbi, mens Patrick hjalp meg igjennom de siste 5 - 6 kilometerne til Lunch.

Ved lunch ba jeg Judie (staff medlemmet) om å få noe skikkelige greier mot kramper. Jeg var svimmel, gikk sideveis og bena krampet seg. Jeg tygde innpå noen tabletter og kjempet meg igjennom en tallerken med mat. Jeg mister alltid matlysten når det blir slik, alt gjør så vondt. Jeg sa jeg ikke ønsket å sykle mer, magen krampet seg, fingrene sto i alle retninger og så fort magekrampene ga seg så krampet korsryggen seg. Jeg står liksom i alle formasjoner og retninger uten at jeg selv vil det. Det tar så mye energi av meg, jeg raser igjennom nok en kjeller etasje. Staff medlemmene snakker sammen og sier at jeg har bedt om å bli kjørt siste stykket. Det går en faen i meg. Det er 55 km igjen - hvorfor i all verden skal jeg ikke greie de siste 55. Jeg kan jo ikke gi opp. Hodet sier en ting, kroppen en helt annen. Det er som om hele verden faller sammen hvor jeg bare venter på at den ene kroppsdelen skal svikte etter den andre. Jeg tar til ordet og sier at jeg slipper tet gruppen og triller inn de siste 55.

Pam og Judie ser forskrekket og sier "well, that`s ok - but you`ll give us a Clear signal if you can`t

handle it any more" Jeg nikker. Jeg drikker et halvt glass med "pickle juice" - det er så mye salt der at dere vil ikke ane det. Er dette virkelig sundt spør jeg meg. Er det sundt det jeg holder på med. Jeg tenker på alt jeg gjør med kroppen. Sliter livet ut av meg flere timer hver dag, svimler, spiser som en flodhest, drikker flere liter vann. Magen står rett ut, men allikevel skriker den etter mer mat. Men ikke bare det, alle medikamentene og hjelpemidlene. Dagen starter med "Chamy Butter" i shortsen, jeg tar 2 - 3 kapsler med magnesium, 4 med omega 3. Jeg tar smertestillende når jeg ikke greier å holde ut smertene i ryggen eller muskulaturen, opptil 4 tabletter om dagen. Jeg tar salt tabeletter, drikker gatorates og tilfører mer salt. Jeg sviver på Gatorade gele mellom Sag`sa. Bruker smertedempende krem på muskulaturen - ibumutin eller noe i den duren. Hot`n Cold blir også massert inn med jevne mellomrom. Når jeg er ferdig med syklingen smører jeg baken inn med Zinksalve for å forhindre sårdannelse eller bearbeide sårdannelse som allerede er der. Jeg hater å ise ned kroppen, men allikevel tar jeg ispose på ispose over lårene, knæra, tar isbad og står i dusjen med iskaldt vann. Jeg bruker også en våt klut 5 minutter om dagen til å puste igjennom. Dette er så jeg kan fukte lungene og slippe tørrhoste. Jeg tar sikkert en hel del andre hjelpemidler som jeg ikke greier å komme på i farten, men kan garantere at jeg ikke har begynt med doping selv om det nesten føles slik.

"tappert smil"

De siste 55 km var en nedtelling. Jeg tok 5 kilometer av gangen frem til det var 20 km igjen. Da tok jeg kilometer for kilometer. Tror ikke jeg tenkte så mye der ute, og lite husker jeg. Alt jeg konsentrerte meg om var å få beinene til å gå rundt. Jeg kan huske jeg sa til meg selv   "Jeg tror at de som "failer" en tur som denne, er de som slutter å trø" Jeg trakk litt på smilebåndet og sa "vel, så du må bare passe på å ikke slutte å trø" Jeg trodde ikke jeg kunne synke lavere, og tenkte hele tiden på at "Det er så fint med et hus, et hus med kanskje 2 eller 3 etager. Da vet du i det minste når du har truffet kjelleren" Det føltes ut som om jeg bare ramlet nedover. Det var ingenting som holdt meg oppe lenger. Da vi omsider kom til Topeka var jeg skutt. Jeg kom frem til tomme vannbeholdere, verten sto i en vanskelig telefonsamtale med en kunde som ikke var fornøyd, rommet jeg omsider fikk var i 2 etage... Det høres kanskje ut som småtteri, men når du står og rister av utmattelse så lurer man på hvor mye mer man egentlig greier. Jeg har lært en ting på denne turen, og det er uansett hvor god eller dårlig dag du har så sier jeg: "There`s allways something"  Det er alltid noe som ikke går slik du ønsker eller tenker. Vel fremme på rommet ville jeg bare kollapse i sengen. Men selv hvor sliten du er så må du sørge for å "pleie" kroppen. Si takk for at du stilte opp for meg nok en dag. Takk for at ikke så mye til smertene at du ga opp. Takk for at du gikk nok en etage ned for å hente frem litt ekstra. Så jeg starter mitt daglige rituale, men det virket umulig å få gjennomført. Jeg kikket meg selv i speilet og så det var ingenting der - det var ingenting i øynene til Marius - Han var helt tom. Tad gikk ut av rommet og jeg begynte å gråte igjen. På et vis kom tøyet av og dusjen var neste steg. Der står jeg, helt utmattet og holder meg til veggen. Som om ikke denne dagen har gitt meg nok så må jeg skru på det kalde vannet. Ingen varm dusj, jeg trenger å få krympet blodårene for så å få tilført nytt blod ut til musklene. Alt for å bli kvitt avfallstoffene i kroppen.


Tankene kom tilbake til da jeg hadde helvetesuken i militæret og vi ble spylt med brannslange nakne klokken 0530. Jeg følte meg som intet, og som det intet kjente jeg meg igjen i dag i dusjen. Du gjør det fordi du må, ikke fordi du vil. Hele tiden vrir jeg så jeg får kaldere og kaldere vann nedover kroppen. Jeg tror det er definisjonen av selvpining. Jeg vet at jeg etterpå skal ut å ise ned lårene, jeg trenger bare 10 minutter til i dusjen. Jeg ser ut som en skrøpelig kar uten livsgnist.

Mitt værste mareritt er å være tom, tom for krefter og energi. I dag opplevde jeg det så inderlig. Jeg

Våt klut for å fukte lungene igjen

fikk juling der ute - mer enn hva jeg egentlig kan tåle. Jeg er ikke redd for å si det som det er...
Før bodde det en fighter i meg, en som aldri ga opp. Jeg har lett lenge etter ham, men aldri helt lykkes. Jeg tror den delen er på vei tilbake, selv om jeg er ganske ydmyk. Før var jeg bare steinhard, nå er jeg fløyelsmyk og fylt med masse følelser. Men uansett hvor mange tårer som må til, så skal jeg gjøre mitt beste. Så alt jeg har gjort i dag etter at jeg kom inn døren håper jeg gir resultater for i morgendagen. For om ikke kroppen blir bedre, er jeg redd jeg ikke greier utsette meg selv for så mye smerter igjen og havner i bilen - det vil jeg ikke.

/Marius.