O`boy!

O`boy! Tullanmei for en fantastisk dag! Vi startet i Amsterdam New York og syklet igjennom

Vermont og endte opp i staten New Hampshire og byen Keene. 200 km og 2500 høydemeter, ikke akkurat "min" etappe, men fy fillern for en opplevelse! Etter gårsdagens tunge dag på sykkelen, hvor ingenting fungerte og det føltes som et "smerte helve**e" så var jeg "på plass" i dag. Det har vært en ekstremt lang dag. Jeg var oppe 0530 for å bli kjørt til frokost 0600. Da vi var tilbake 0645 var det bare å kaste seg på sykkelen. Vi var ikke fremme ved hotellet før 1715. Jeg har bare tatt det med ro, jeg har ikke orket å presse meg i det hele tatt. Vi er så nærme og jeg har på mange måter gjort "mitt" - nå handler det bare om å komme seg trygt i mål.






Det å sykle over disse grønnkledde åsene er helt hinsides. Jeg har fått være så heldig å sett så mange ting på ferden min over det amerikanske kontinent men selv om jeg ikke liker bakker så tror jeg
Vermont er plassen som virkelig har tatt pusten ifra meg. Det er noe helt spesielt å endelig komme på toppen av fjellet og du forstår at det ikke er noen flere oppoverbakker for alt du ser er himmel og grønnkledde fjellrygger hvorenn du ser. Det er ikke noe annet å gjøre enn å stoppe opp for å kjenne på følelsen. Kjenne på følelsen av endelig å ha lykkes med å kommet over dagens høyeste punkt og din fortjeneste er å titte ut over et landskap som er så fantastisk at jeg ikke greier å finne ord gode nok for å beskrive. Grønnfargen er helt spesiell, og den er over alt. Det er ikke noen "mørke" plasser eller steder som ødelegger for denne opplevelsen. Dette er noe som aldri kommer til å gå i "glemmeboken". Nedkjøringen ifra fjellet var også helt sinsyk. Veiene så flotte og "smude" godt oppmerket og med god veiskulder. Du kruser nedover i alt fra 50 - 80 km/t uten å trø en eneste runde. Du kan bare lene deg inn i den ene svingen etter den andre, se hvordan elven snirkler seg ved siden av deg og passere den ene broen etter den andre. For meg var dette en dag hvor jeg virkelig kommer til å samle på lykkelige øyeblikk og ta frem på dager hvor jeg trenger en liten "booster"Karen lurte på hvordan jeg følte meg i dag, og jeg kunne ikke annet enn å bare smile ifra øre til øre og si at jeg føler meg veldig bra, og at denne etappen var noe helt spesielt. De vet jeg ikke er noen klatrer, så de forventer kanskje at man kommer med litt "surmuling" men helsikke heller... Surmuler man over dette, ja da trur jeg man holder på med feil greie, eller har en fryktelig gal innstilling til det man bedriver med. Dette var virkelig dagen for å samle inntrykk.!















I dag var jeg også ekstremt heldig og det kunne gått veldig galt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke sjekket og dobbeltsjekket hjulet jeg hadde tatt av og satt på i går etter vasken. Men det sto skjevt, og quick releaseren var ikke "linet" opp skikkelig. Jeg dundret ned i 80 km/t med hjulet på "halv 8" og det var ikke før jeg hørte en subbing og at Patrick sa at det ser ut som om hjulet ditt står helt skjevt i forholdt til rammen at jeg skjønte hva som var galt. Jeg er så gla at ikke det løsnet i en sving eller en utforkjøring, det kunne blitt skikkelig stygt. Alt er der det skal være, og jeg er fortsatt like hel. Etter siste SAG i dag så kjørte Patrick på tidenes spiker som gikk igjennom dekket og ut på siden. Det var en velegnet plass for meg å sette seg ned å være "moralsk" støtte. Pam kom heldigvis kjørenes rett bak oss og sto raskt klar med pumpe. Mike og Karen som også er staff medlemmer kom syklende like bak og ordnet opp i Patrick sitt punkterte hjul. Da benyttet jeg anledningen til å spise litt snacks.

I dag så gikk jeg i fellen med å synge på sykkelen, og når jeg ser tilbake på det nå så må jeg bare flire. Jeg nynnet og sang på de få ordene jeg kunne "Somewhere over the mountains way up high na

naa naaa ooohh Sooomwhere over the mountains way up high na naa naaa ooohh" Så var det ikke før jeg ankom hotellet at jeg kom til å huske på at søren, det var jo "Somewhere over the rainbow way up high na naa naaa ooohh" Er en grunn for at jeg ikke har noen musikals karriere. Ikke husker jeg navnet på sanger eller artister, jeg kan kanskje 2 - 3 ord og nynner resten - atpåtil så viser det seg jo til og med at ordene jeg setter sammen ikke hører sangen til.


Jeg takler ikke varmen noe godt her nede - og spesielt ikke over lengere etapper og flere dager på rad. Det var noe av grunnen til gårsdagens fadese, og at jeg ikke orket å presse kroppen noe mer. I dag var det stikk motsatt. Vi startet på 9 grader og da vi passerte fjelltoppen var det 4,4. Da vi var nede på andre siden av fjellet var det 12. Jeg syntes det er langt bedre - og jeg fungerer så mye bedre også.





Nå ligger jeg med et smil om munnen og tenker på morgendagen. I morgen blir det på ny en del

klatring, men det er aller siste etappe av en fantastisk reise på 33 dager og 31 etapper hvor vi har krysset USA ikke bare på langs, men på diagonalen. Det skal bli godt å bli ferdig (men forstå meg rett) jeg har aldri ønsket at denne turen bare skulle bli ferdig. Hver dag har vært en fantastisk opplevelse, enten det har vært på godt eller vondt - og jeg har virkelig lært meg å nyte dagen man er i fremfor å kun se frem til eller prate om f.eks en hviledag eller i det heletatt om den endelige dagen da alt er over. Så i morgen skal jeg bare sitte med et stort smil om munnen og nyte hvert eneste tråkk, enten det er oppover eller nedover. Jeg tenker alt på hvor når jeg skal få anledningen til å oppleve noe lignende igjen.

Ønsker alle en super dag.

/Marius.