Dagen da alt buttet i mot oss.

Klokken var 0630 da telefonen ringte - det var Patrick. Han ønsket en "early start". Jeg var sent ute, ikke pakket, ikke skiftet, ikke spist. Jeg tenkte jeg bare måtte hive meg med, for jeg greier jo ikke finne frem alene her nede. Det ble klisset inn chamybutter og diverse godsaker så sykkeltøyet kunne komme på. Låret ble smørt inn med muskeldempende middel og baggen ble bare skrapt sammen. Jeg føyk ut døra og ut til bilen. Patrick var alt klar, jeg spurte om jeg hadde tid til å spise frokost - han nikket. Det ble to små youghurter og noe musli, jeg grabbet med 2 bananer og en muffins. Alt "on the go".

No Early Starts...

Vi sto der klar med all bagasje klar til å kaste inn på tilhengeren - "No guys - you are not allowed a early start." Wtf?!  var mine tanker. Alt dette kaoset også får vi ikke laste før sent?! Det er kun "utvalgte" som får en early start siden de bruker litt lengere tid på etappen. Tad tok til ordet og sa at Patrick hadde en avtale med datterens klasse om Skype klokken 10 og at han gjerne ville være ved 1 SAG til 10.00. Da var det Ok, men hva med meg?! Jeg trappet forsiktig opp og sa "If I Can`t load now and cycle With Patrick i`m pretty sure you guys will have to pick me up somewhere in the middle of nowhere" Det var et oppgitt blikk som møtte meg, men ok. Vi satte ut sammen med den litt langsommere gruppen og jamen skulle det ikke slå feil. Patrick hadde byttet til spjuk nye Gatorskins med ekstra Kevlar, men pungterte. Ikke lenge etter at slanget var byttet så tok den raskere gruppen bestående av Wes, Jordan og Paul oss igjen. Det var bare å henge på. Terrenget flyter mye opp og ned, men bakkene var ikke for gale til at det ikke gikk an til å kjøre. Patrick dro i sikkert 40 km, jeg ville ikke gjøre noe pga Beinet. Livredd for at jeg skulle få vondt slik som i går. Men han tittet hele tiden på klokken, jeg tenkte at her får jeg bare bistå så han rekker Skype Samtalen. I 12 kilometer kjørte jeg rimelig hardt, så hardt at jeg tror Patrick sleit med å holde følge for han datt stadig av, og måtte etter hvert si "Hey Marius, save Your legs for tomorrow" Vi kom nå omsider frem til første Sag 7 minutter før 10. Der sto vi i 30 minutter og ventet, men ingen samtale ifra skoleklassen til datteren - typisk at det oppstår tekniske problemer. Så Patrick virket litt skuffet, tror han hadde gledet seg veldig.

Keep us in Your Prayers Marius.

Det begynte å småregne, og i det vi skulle til å sette av sted mot Lunch SAG ved ca 120 km så kom det en dame bort til meg. Fra å være godt oppe i skyene, falt jeg veldig igjennom. Hun lurte på hva vi gjorde, og jeg forklarte det som det var. Hun sto med tårer i øyene og viste frem telefonen. "It`s my daughter", Langt blondt hår, blå øyne og så utrolig vakker ut. Hun var i ferd med å avslutte det som tilsvarer videregående i Norge. Men for 3 uker siden ble hun angivelig druknet. Jeg ble litt urolig og var ikke helt klar over hva jeg skulle si, vi Nordmenn har en helt annen måte å kommunisere slike hendelser på enn Amerikanere. Så jeg tok litt mer i enn hva jeg helt sikkert ville gjort om jeg hadde kommet opp i samme situasjon som dette i Norge, uten at jeg ønsker å gjenta samtalen her. Så om alt dette stemmer, så skal det angivelige mordet også vært på National News, og det kommer til å bli ført sak mot en 18 år gammel "venn" når alle obduksjons rapporter ligger klare. Det siste hun sa til meg var "She`s in a better Place now, keep us in Our prayers Marius"  Det var ikke helt det samme å sette seg på sykkelen igjen, og godfølesen jeg hadde da jeg kjørte hardt i 12 km var borte og tankene begynte å svirre.

Slike hull kunne ligge i belter på flere 100 meter.

Veien vi var på ble bare verre og verre. Jeg har aldri vært på en slik dårlig vei før, og gud hvor mange
dårlige veier jeg har vært på her nede i USA... Det var hull og grus over alt. Jeg var lynforbannet. Det kom så mange banneord ut av den lille kjeften min og Patrick hadde også sine gloser. Det var livsfarlig. Du måtte bare sørge for å finne en "rute" og stå løpet ut, bommet du med 20 cm eller det var et hull du ikke så.. Ja da var du i et minefelt før du visste ord av det. Hullene kunne være opptil 30 - 40 cm dype. Det ristet og rasket i hele sykkelen. Jeg var sikker på at det skulle sprute karbonbiter over hele området... Det var så brutalt at jeg knapt kan sette ord på det. Fylket vi var inne i hadde visst nær å gå konkurs fikk vi vite, og veier var noe de ikke prioriterte. Den ene plassen så det ut som om de bare hadde dumpet et grustak i den ene filen for å tette igjen hull. Det var som å spille dataspill der man flyttet seg over begge feltene. Livsfarlig med de bakketoppene hvor bilistene ikke kan se over. Vi hadde 2 hendelser jeg helst skulle vært for uten i dag. Det kom en stor lastebil mot meg som lå i våres felt. Jeg lå "låst" til venstre i min veibane. Det var ikke sjangs til å komme over

pga de dype hullene. Han ville heller ikke legge seg over i sin egen fil for der var det enda verre. Omsider svingte han inn og jeg lukket øynene. Om det ikke smeller nå, så tror jeg at jeg har en engel på hver side av skuldra. Jeg kunne puste lettet ut, men like etterpå kom det en bil over en bakketopp og der var det også møtende trafikk. Jeg strakk ut handa for å få han til å bremse ned... Men ikke pokker. Det var rett før det ble frontkollisjon mellom to bilister og vi lå så langt til høyre i veien at jeg snart var ute på skogstur. Etter dagens Wrap var litt luft tappet ut av ballongen, men jeg kan bare si at det HAGLET med kommentarer mot tur ledelsen. Jeg var så forbannet - det er ren idiotiskap det vi gjorde der ute i dag. Og ABB som bestandig har terpet på trafikksikkerhet, og våres kjørestil m.m. Jeg har vært på interstater med fartsgrenser over 75 MPH, syklet over sprengte trailerdekk, utbrente bildeler, døde dyrekropper og alt annet rusk og rask, men ingenting har skremt meg så mye som i dag.  Paul sa det rimelig greit "We are at a point in this tour, and there is so few of us left that we all feel like Brother in arms, and if that road had taken out one of Our riders I would have exploded" Noen av mine ord var kort og godt "Well, that road was just some of the worst i`ve ever ridden... We could all have been ended up as Darrell. The only positiv thing most be that we all could share a pina colada from Our sickbed and see you guys wrap up Our gear"  Eneste gangen jeg greide å flire var da Patrick sa "Oh, I think i left my balls over that last hill"
Me: "So yesterday, or the day before yesterday you told me that you left Your brain in that other city, and now you left Your balls in the hill behind us... What are you gonna offer Your wife when you get back home?" Patrick "Well, I haven`t much left to offer Marius"
Det desidert beste strekket vi hadde i dag var da vi kom inn på en sykkelsti på 7 KM det var en lettelse, men jeg greide vel ikke helt heller her å smile.

Da vi endelig var fremme ved hotellet etter 150 + kilometer så gadd ikke IMike å hjelpe til med å bære ut Baggasje, han sto med en ryggsekk i handa mens meg og Patrick tok hele tilhengeren. Han var mer interessert i å sjekke inn... Resepsjonisten var bare ikke super rask heller. Han skulle ha email, tlf nr og signatur på "non smoking rooms". Jeg må ha frest i det jeg skrev under "Hvilke syklister i dag er det som røyker" tenkte jeg. Før jeg fikk nøkkelkortene så var det jo en hel del som skulle deles "No password to the internet, you Connect to guest and press OK. We have a Spa and a big pool inside, the breakfast opens at 06" Også kom det som omtrent fikk meg til å tippe over "If anybody want`s to go to the gym, so is there a lokal Gym at the other side of the hotel. It`s Down that hallway and over the parkinlot called XxxXXx... You just show Your key Cards from Our hotel" Åmenni****** De vet jo så godt at vi kommer med ABB, og at vi sykler kontinentet på tvers. Hvem i all verden er det som går inn å løfter vekter nå?! Jeg var helt oppgitt. 1 etage var bare å glemme, så det var bare å pakke seg opp som en skjerpa og komme seg inn i 2. etg. Åja, det skjer støtt og stadig... Ingen av de 2 nøkkelkortene jeg hadde fått virket. Det kokte. Heldigvis var en av vaskedamene der og fikk låst meg inn.. Rommet var fint og jeg ønsket bare å sprette i dusjen. Japs - det stemmer. Lyset fungerte ikke 110% mer 35% - eller man kan jo vurdere i forhold til hvilket humør man er i. For her  kunne jeg bare satt på Bomfunk mc`s - Freestyla og fått med blitser på kjøpet. Det var rene diskoteket der inne på badet.


Men nå har det vært fryktelig mye klaging. Jeg kan si at humøret kom seg da vi gikk for å spise

middag. Stor biff med poteter og salat til. Jeg tok en øl og 4 store glass med vann. Det var en skikkelig Country bar. Tror MR. Magnus Knudsen ville ha følt seg "hjemme" her. Det er ikke til å legge skjul på at damer med cowboy boots og hatt er et ganske delikat syn. Stedet var så populært at det var kjåka fult og det var lang kø på utsiden. Hvert 20 - 30 minutt kom servitørene ut og dro en linedance.. Det var vanvittig stemningsfult og definitivt et sted jeg kunne like meg. Vi var der dog ikke lenger enn det var mat på tallerkenen. Vi er alle så klar for bare å komme oss i seng. Jeg står opp rundt 06.00 hver dag, så er det frokost og avreise en gang mellom 07 og 08 avhengig av lengde på etappe, vær og vind. Så er vi som regel fremme mellom 15 - 17. Da er det dusje, vaske tøy og få pakket seg ut på hotellrommet. Jeg pleier som regel å ha tid til en milkshake og litt "snack" Food på et eller annet bespisningssted før jeg må på "Wrap". Informasjon om morgendagens etappe. Denne varer i alt fra 30 - 45 minutter. Klokken er som regel nærmere 18 når vi er ferdig. Deretter er det rett ut å spise, så er vi hjemme mellom 19 og 20. Da prøver jeg å få til å blogge litt som gjerne tar 1 time. Når jeg så er ferdig, er jeg gjerne så sliten at jeg bare ønsker å inntreffe drømmeland.

I morgen venter turens lengste etappe på rundt 230 km. Det er meldt regn, men vinden er ikke meldt å komme midt i trynet så det hjelper! Terrenget skal være relativt greit å komme seg igjennom. Håper bare beinet holder seg dagen igjennom! Fungert bra i dag, men jeg har måtte ta litt forhåndsregler.

/Marius.