2. og siste hviledag.

Det er ubeskrivelig deilig å kunne ligge i sengen å ikke gjøre stort annet enn å titte på tv, spise og drikke. Dagen er enda "ung" og jeg skal benytte den til det ytterste!

Quincy IL, - Sprinfield IL, 175km. 

Gårsdagen etappe gikk ifra Quincy til Springfield Illonois. Jeg gledet meg som alle andre til å komme meg ut
på sykkelen. Vi visste jo så godt at det ventet en hviledag på oss i Springfield. Så langt har vi vært kjempe heldig med været. Vi har som regel greid å "lure" oss unna de værste regnbygene og stormene som har vært. Men i går var det våres tur til å få en real omgang av naturen. Etter at vi hadde syklet 65 km så åpnet himmelen seg. Alle syklistene var rimelig spredt rundt i terrenget og Mike Munk har gitt klar beskjed om ingen sykling under Lyn og Tordenbyger. Jeg kunne ikke se en låve eller hus på flere kilometers avstand. Patrick var som normalt en super optimist, og sa at den mørke skyen som snart var på vei til å treffe oss kun var "regn". Like etter så åpnet himmelen seg, jeg så ikke mer enn 20 - 30 meter forran meg  også begynte det å tordne. oh... Det gikk ifra 27 - 30 km/t til 40 km/t. Nå hadde vi dårlig tid. Jordan og Pam hang seg også på. Omsider kom vi til et pumpehus hvor det var noen som låste oss inn. Regnet er ikke så farlig, jeg er jo vanntett. Det er værre med lynet, for jeg er ikke støtsikker. Vi ble der i ca 30  minutter før vi på ny kunne legge ut på veien. Resten av dagen var preget av store regnskyll og jeg hadde en punktering. Det var godt å komme til hotellet og ta seg en varm dusj. I går hadde jeg i det minste ikke problemer med varmen, og det å sykle i regn er ikke så galt så lenge man ikke fryser.

Jeg hadde omtrent 1 time på å få gjort det mest nødvendige før vi skulle møte til "Wrap". Det var en hyggelig overraskelse at også Scott Alexander var kommet tilbake. Han bristet 3 ribbein på vei til Las Vegas for 2 uker siden da han falt. Etterpå var det mer middag også tok jeg 1/2 glass med øl. Det smakte ganske godt, nesten så godt at jeg kunne tenke meg å ta enda fler. Men da er jeg redd for at jeg hadde tatt Taxi inn til byen også blitt der natten ut - det får bli ved en annen ferie.

Dagen i dag

Dagen i dag skal helt klart bli mer effektiv og bedre enn den jeg hadde i Alberquerque. Da hadde jeg

en relativt dårlig hviledag. Jeg har tatt mine forhåndsregler og gidder ikke gjøre samme feil igjen. Som jeg alltid sier "young and stupid" - That`s me. Jeg må som regel lære den harde veien for å forstå hva som er bra og mindre bra. Men det er OK, da kan jeg iallefall si at jeg har gjort mitt beste, men feilet med stil. Så på min lille agenda så står det at jeg skal spise god frokost, gå over sykkelen, vaske skittentøyet, kaste overføldig mat og accessories, hvile, massage, mat, middag, mat, litt sukker, mer mat. Jeg skal også ta en del telefoner og skrive noen meldinger til de nærmeste venner og familie, ikke minst til dere som har skrevet så mye til meg underveis. Det har vært en super motivasjon!

Noen ord

Jeg må også gjøre meg mentalt forberedt på de 12 siste dagene frem mot Amesbury Massachussets. Vi går nå inn mot den avsluttende delen av turen, men det er fortsatt mange dager igjen. Noe jeg har lært her nede på sykkelsetet for uten å presse grenser er å leve med dagen du har i dag. Før har jeg nok vært mer opptatt av hva som kommer og tenkt på alt som "kommer til å skje". Hvis du har den innstillingen så går du glipp av mange muligheter. Du får også lett et negativt tankesett, og alt man skal igjennom kan fort virke overveldene. Jeg har sagt det fra dag 1, at det farligste du gjør som menneske er å telle. Å telle dager, eller teller kilometer er livsfarlig. Hvis du legger ut på en tur somskal vare i 33 dager og starter med å telle ned til du er ferdig, er det snart mer viktig å bli ferdig enn å leve turen du har trent for. Du glemmer å ta inn over deg omgivelsene og hendelsene, fordi du er mer opptatt av å telle eller å regne. Man må heller prøve å nyte hvert eneste øyeblikk så lenge som mulig, enten det er på godt eller vondt. Det er det som er turen - og for mange av oss, så vil vi aldri få oppleve noe lignende igjen. Telle er også farlig dersom du alt er litt på "undersiden" du er litt lei, og du er litt nedenfor. Du sitter ved et middagsbord, slik vi gjorde og nøyt en bedre middag. Vi var alle slitene, og litt "ute av oss selv" Jordan sier: " Now it`s only 6 days left to the next rest day"  Me: "Jordan, it`s 7" Han hadde da telt feil i 5 - 6 dager. Han gledet seg så til denne fridagen, at da han fant ut at han hadde telt 1 dag feil så raste hele verden sammen. Ansiktsuttrykket sa alt, det var ikke noe mer diskusjon om det. En annen ting er at dersom det eneste man gleder seg til er å "slippe" å gjøre det man alt holder på med - altså i dette tilfellet sykle, vil en dag virke som en evighet. Hviledagen som da kanskje er 6 - 7 dager unna virker som en umulighet. Mennesker som fokuserer for mye på sluttresultatet vil aldri greie å slå seg til ro i "nuet". De vil heller aldri greie å løse oppgaven de står ovenfor på en god måte.

Motivasjonsproblemer?

Etter den brutale uken som var, fryktet min mor veldig for min motivasjon videre. Hun prøvde å oppmuntre meg med at terrenget som vi skulle inn i resten av turen ikke var så "krevende". Jeg er veldig gla for mange gode ord, men jeg måtte sette ned foten å si at dette ikke handlet om et motivasjonsproblem, og at jeg helst ikke ville høre om dagene som kommer. Jeg lever for dagen i dag. og som jeg har skrevet tidligere " There`s allways something" Hver eneste dag har sin utfordring, og den kommer før eller siden. Du kan ha medvind i ryggen, flott landskap, en knirkefri sykkel også kan du banne på at noe ikke stemmer med kroppen. Du kan ha den beste kroppen, hærlig sykkel også kan du banne på at motvinden er der i 8 timer. Du kan ha den beste dagen, helt tipp topp terreng, så kan du banne på at du punkterer 3 ganger mister feltet og slår hodet i en hylle på badet i det du tar opp dolåkket. Du kan ha værdens mest flate etappe, dagen før hviledagen ingen vind, lite trafikk men da kan du banne på at moder jord sender 30mm med regn i trynet på deg. Mamma har alltid vært opptatt av at jeg må håndtere 1 prosjekt av gangen, ikke ha 3 - 4 flytende. Men når noen sier til meg at det "bare er" 12 - 14- 16 dager igjen så serverer de meg minst like mange prosjekter. Hver dag er et prosjekt, og hver dag har sine opp og nedturer. Og så slitsomt det er å sykle så mange timer hver dag, så begynner man å telle og regne. Regne på hvor mange timer det er igjen, telle hvor mange kilometer det er også glemmer man hvorfor man er her. Har man da en dårlig dag i tillegg så synonymiserer man timene med smerte. Hvor mange timer til med smerte må jeg holde ut før jeg er ferdig? - Tenker man slik, er det også lett å gi opp, eller finne en unnskyldning for hvorfor man må gi opp. Man må flytte fokus til dagen du er i, og leve på de små gledene. Du kan ikke kontrollere morgendagen, heller ikke timene som kommer. Jeg tror fordi at jeg har greid å flytte fokus så drastisk for denne turen, er også en av hovedårsakene til at jeg ikke har hatt et motivasjonsproblem under  veis.

Ha noen å se opp til

Denne turen gir meg ut tvil mer glede enn smerte. Alle minnene jeg har fra veien, alle samtalene og historiene med de andre syklistene. Vi lærer oss å kjenne hverandre på en helt spesiell måte, og vi kan gjerne lire av oss litt underveis men smile og le når vi er fremme ved hotellet eller ved et av de obligatoriske stoppestedene. Jeg treffer mange hærlige mennesker langs veien, og jeg blir hver dag spurt om hvorfor jeg gjør dette, og hvor stolt de selv ville vært dersom de hadde greid å få til noe lignende. Jeg mener også man bør være litt "overtroisk" eller ha noen ord å leve opp til, eller noen ord å ta frem når man trenger dem langs veien. Les Brown er uten tvil en av mine favoritt personer på dette området, også Ray Lewis som spilte for Baltimore Ravens. Selv om de har hver sin arena, har de en ting til felles. De har begge kjempet med nebb og klør for å komme dit de er i dag, men på veien har de også tatt hånd om andre. De har begge en unik måte å ordlegge seg på, og de har begge en fantastisk historie å se tilbake på. Mens Les Brown har blitt adoptert og feilet gang på gang - blitt sett på som "Mentaly retarded" har Ray Lewis hatt en oppvekst uten en far, enda faren var i livet. Hvem skulle tro at disse kunne oppnå så mye suksess på hver sin arena med all den motgangen de har hatt igennom oppveksten? Det er som om ordene til Alan Mathison Turing passer rett inn.

"Sometimes it is the people no one imagines anything of, who does the things that no one can imagine"

Jeg bruker kanskje 2 - 3 timer hver uke om ikke for å finne inspirasjon til å fortsette med hva jeg holder på med. Spesielt i Norge hvor jeg mener Janteloven fortsatt står sterkt så kan det være godt å lytte til noen som ser på problemer, smerte, måloppnåelse, glede og drømmer med et helt annet syn.

Keep your agreements, 
leave the "flakes" alone.
no, no, no Easy is not an option.
Allways take the Highroad.
No matter how hard it is, or how hard it gets, i`m going to make it. 
Find your inner voice, hold it, nurse it, cultivate it.
The dream was given to you, even if no one else sees it, it`s yours.
Nobody can judge effort. Effort is between you and you.

/Marius