Marius, It looks like a death march

Dødsmarsj...

Jeg trodde ikke mine egne ører. Patrick flirte i det han sa det, og jeg kunne ikke gjøre stort annet. "Look, it`s like there`s no motivation they`re all just padeling" Det gikk i 22 km/t og vi nærmet oss lunch. Meg og Patrick hadde akkurat hentet opp Wes, Paul og Jordan. De var helt tomme i blikket, ingen ville dra og alle kikket i bakken. Bena gikk så vidt rundt og det kom den ene ulyden etter den andre fra syklistene rundt meg. Det har regnet katter her nede i dag, og vi har vært dyvåte i det vi passerte 100 meter av den totale distansen på 200km. Meg og Patrick var egentlig ved ganske godt mot, jeg hadde noen opp og nedturer i regnet, men ikke de største. Jeg fokuserer på å ha god innstilling, selv om jeg ikke alltid greier det. Jeg slet med å nyte landskapet der i regnet, redd for tordenbyger og djevelsk irritert over noen bremser som ikke helt oppførte seg slik jeg ønsket. Lunchen var helt ute ved 130 km i dag, og det kan bli mye for alle og enhver når været er som det er. Det var 14 grader, men det er som jeg tenker hele tiden "Det kunne vært verre" Det var godt å få i seg mer mat ved lunchen i dag, men jeg så ikke så frem til de siste 70 km. Vi gikk alle ut samlet etter lunchen, men samarbeidet uteble. Patrick er i god form og trekker mye, han gjør langt mer enn hva noen kan forvente. Problemet er at han er så dødla sprek i oppoverbakkene, og han greier ikke helt å justere tempoet etter oss som er litt tyngere i baken. Jeg valgte å ikke følge på og heller tenke på gruppen. Etter hvert la Patrick seg bakerst og tok litt hvile. Etter hvert så kom han opp til meg igjen og greide å justere seg. I 35 km lå vi slik til vi kom i en nedoverbakke. Jordan ser ikke ut til å like regn spesielt godt, og sier "Come on big boy, pull us away" Jeg var alt irritert fordi jeg hadde mistet en pakke med M&M og jeg var full av sand i trynet. Jeg følte meg ikke spesielt "delikat" og jeg var lei av å trekke.  Her er vi 5 stykker, meg og Patrick har tauet dere i 35 km så får noen andre komme opp å bidra litt.Vi satte utfor og Patrick satte opp tempoet noen knepp og holdt farten ut på flaten. Dette kunne jeg ikke la gå fra meg, det var tydelig at han ønsket å få løsnet litt på humøret mitt. Vi kom inn i en ganske bratt men kort bakke. Han angrep på ny, men tenkte at i dag skal du F... ikke få lov til å stikke på "hjemmebane" jeg tok noen krafttak og kom meg forbi og holdt et godt driv oppover. Det var nesten som å sykle sangereidbakken for de av dere som er kjent med den.

På toppen var jeg helt på felgen og angret dyrt på at jeg hadde blitt med på "Morroa"... Det var bare å få i seg litt Gel. Like etterpå så jeg at det bare var 22 US. Miles til Lebanon. Smilet kom om munnen og meg og Patrick kjørte solo. På en av slettene flekket jeg av meg regnjakka. Orket ikke mer all den blafringen i vinden og tapet av fart - nå skulle det kjøres. Det ble holdt et radig tempo innover mot hotellet og vi byttet på å dra. Slik er Patrick fantastisk. Her trenger man ikke peke, spørre eller si ifra - han bare vet. Det ble en liten matbit på Subway før det var Wrap. Morgendagen ser langt bedre ut, og er kun på 170 km. Jeg er ikke så gla i disse 200km etappene.

Påkjørt av Bil

Vi hadde også et riktig stygt uhell i dag. IMike (Israel Mike) Ble kjørt rett ned av en bil og havnet i ambulanse. Vi er ikke mange igjen her nede og vi trenger jo ikke akkurat miste noen flere. Personlig så var jeg ikke tilstede, eller så hendelsen - det er jeg mest gla for. Mike har syklet mye for seg selv, eller med noen ifra Staffet. Jeg greier ikke sykle så mye mer med IMike, han er veldig uforutsigbar og bidrar ikke med sitt - men jeg skal verken si eller hevde at det er årsaken til den stygge ulykken i dag. Etter hva jeg har blitt meddelt så går alt bra og ingenting er brekt eller knekt. Antar han vil fortsette, men forventer ikke å se noen IMike på sykkel de nærmeste 2 - 3 dagene.

Gårsdagens etappe

Gårsdagens etappe var første etter siste hviledag. Den var bare på 125 km og turens desidert korteste. Terrenget var flatt og vi hadde gode 30 grader og vinden i siden, slik som vi stort sett har hatt det. Jeg fant meg ikke til rette på sykkelen, mistet følelsen i begge hender og fikk et sittesår som jeg merket godt i dag... Så nå er det zinksalve i baken og nakensoving som gjelder. Jeg har uansett vært heldig, og har kun hatt små "bagateller" Vi mistet Jim pga sittesår. Jeg tror det har vært langt verre enn hva vi først antok, for han skulle egentlig vært tilbake i Springfield for 2 dager siden sammen med Scott som bristet ribbeina i fall. Men sårene er enda ikke gode, og han har vært ute i 2 uker! Jeg tror ikke det ser så lyst ut for Jim og et "Comback" nå mot slutten, selv om jeg så gjerne skulle ønske å se ham igjen.

Skadeomfanget så langt

Personlig syntes jeg vi har hatt ganske mange uhell langs veien, men man kan kanskje ikke forvente noe annet? Skadeomfanget så lang:

Jordan har fått 3 liter IV
Meg har fått 2 liter IV
IMike har blitt påkjørt og havnet i ambulanse
Scott trynte, knakk en girarm og bristet 2 - 3 ribbein
Jim har fått et sittesår ut av dimensjoner (PT. Vært ute i 2 uker)
Darrel traff en bettongklump tok 180 grader og landet på nakke og knakk kragebeinet og to fingre
Jeff (en gjest) syklet med oss i 50 km skled på sanden og reiv opp hele skinka, slo hodet i asfalten og blødde noe verre ifra fingrene.

Vi har 10 dager igjen med sykling, håper ikke det skjer noen flere uhell og krysser fingrene for oss 6 som fortsatt er på veien (startet 15).

Ønsker alle en super dag.

/Marius.