På tur til E.R

Dette kostet meg dyrt... Det er ikke noe artig å se tilbake på. Feilene jeg gjorde ved Brooksville hotel. For mye proteiner og for lite karbohydrater. Etter en lang dag på sykkelen (210 km) etterfulgt av å kjøre meg tom dagen etter for så å "halte" meg til mål har satt sine spor. Jeg måtte bryte gårsdagens etappe etter 111 km av totalt 190. Jeg var helt tom og jeg skjønte at kroppen ikke kom til å samarbeide med meg mye lenger. Beina greide ikke 20 km/h og da vi krysset over til Missuri startet "the big rollers" jeg satt fast allerede i første bakke, det var ingenting å hente. Det er til å grine av, man ser muskler som tyter ut både her og der, også kjenner man bare fingrene står i alle buer og kanter. Da vet jeg det ikke er lenge før ryggen eller magen kramper seg. I coconinio state park syklet jeg med kramper i venstre magemuskler i over 1 time. Jeg var både mentalt og fysisk utslitt etter den dagen. Problemet er ikke bare at de sitter der, men jeg kan kjenne ømhet dagesvis etterpå. Det har alltid vært en svakhet, og det kommer helt sikkert alltid til å være en.

I dag ventet nye 190 km i staten Missuri. Jeg våknet opp klokken 0400 og følte meg utrolig kvalm, prøvde å drikke og spise litt lett, men jeg ble bare verre. Heldigvis fikk jeg sove fort igjen og våknet i god "shape" klokken 0600. Da jeg gikk til frokost fikk jeg mange gode ord og jeg forberedte meg for en ny dag. Da jeg skulle spise mine 4 faste youghurter så greide jeg ikke spise 1 1/2... Jeg ble umiddelbart kvalm og måtte tilbake på rommet. Jeg kastet opp. Det er ikke sjangs å sette seg på sykkelen med tom mage, klatre 2500 høydemeter og forbrenne 4 - 5000 kalorier bare på turen. Jeg visste at det er det samme som "selvmord". Staffet så det og skjønte det med det samme. Jeg pakket sakene noe "lunket" og satte meg i bilen for jeg måtte til sykehuset.

Jeg har norsk forsikring igjennom DNB som igjen har sin filial i Danmark og som igjen samarbeider med et selskap her i USA. Servicen jeg fikk var helt hinsides god. Jeg ringte til Danmark, sa jeg trengte medisinsk hjelp. Spørsmålet var hvor trenger du den? Jeg satt allerede i bilen med Mike Munk, tittet på han og sa "Hey Mike, do you know which state we`re in?" Jeg mener, det å ikke huske byen er en ting - men det å huske staten er en helt annen. Han tittett litt oppgitt på meg å sa "Missuri Marius, Missuri"  Jeg sa til damen at vi var i Missuri og skulle til Kirksville. Hun fant et sykehus til meg der, og jeg sier "ok, det er fint så vil jeg så lige ankomme om 5 - 6 timer" Hun stusset fælt og likte ikke at jeg brukte så langt tid på å komme meg dit. Jeg forklarte henne situasjonen og vi ble enige om at det var det beste å gå på sykehuset der borte. Like etter ringte det Amerikanske forsikringsselskapet som bare ville gi meg noen tips og råd, og at de alt hadde stilt garanti for hva enn jeg måtte igjennom. Jeg ble også fortalt at en med medisinsk bakgrunn ville kontakte meg. Det tok kanskje 30 minutter så ringte en som het "Jon" Han sa at han hadde kontaktet byens 3 legemiddelutsalg og at alle medisinene jeg eventuelt måtte trenge ville bli betalt. "If there`s anything you need Marius, i`ve given them all of Our credit information and you just take whatever, Ok?" 

Da jeg ankom sykehuset så var det første som møtte meg "Oh, are you the traumatised person? We

have been expecting you for about 4 hours, and reserved a Whole E.R for you" Jeg følte meg jo ikke lite dum der jeg kom gående, alt jeg tenkte meg var en legesjekk, ikke en hel E.R. Vel, de tok meg imot og henviste meg direkte til rommet jeg skulle være på - ingen venting på meg. Der lå jeg, den ene doktoren etter den andre. Det virket som om TAD min rom kammerat som ble med var helt sjokket over servicen jeg fikk. Har ikke vært på amerikansk sykehus før, så vet ikke helt hva man skal forvente. Men i alle fall så fikk jeg en HR-Monitor og klemme på fingeren jeg ikke var spesielt fornøyd med. Like etter så kom de med poser med væske. Jeg tittet på hun som skulle ta å stikke nålen "Oh, are you gonna take blood out of me? - and then you`re gonna give me those bags whit what ever?" Nurse: "Ofcurse we are, what else did you expect?" Me:"I don`t like when you guys take my blood or pinch me With a needle. Is it big btw?.. Ohh.. dont answer.  Hun tittet på meg og tenkte sikkert sitt. Som vanlig så syntes jeg kjempe synd på meg selv når jeg får en nål i kroppen, og syntes det var lite behagelig. Etter hun var ferdig med å tappe 5 glass med blod satte hun på 2 liter med væske. "Just as you know - you got a bigger needle than usual, just so we can get you more fluid quicker" Jeg dånet med øynene og sa noen stygge ord oppe i hodet jeg helst vil slippe å gjenta her... De tok også noen raske tester av magen, presset litt her og presset litt der. Jeg har også følt krampe tendenser i brystkassen. Jeg har jo vært til observasjon for dette tidligere - 5 år siden, men legene fant ingenting. Men jeg har ikke følt disse smertene på 5 år, for uten dagene som har vært. Så da var det litt flere ledninger til kroppen bare for å se at alt var ok. Etter 2 timer så var alle analysene ferdige og jeg var 2 liter rikere med væske. "Oh sir, you could get a 3rd liter" TAD "So what are the risks of you giving him too much?" Doctor "Well, normaly there is no problem, only the elder ones - the heart can`t allways handle all off the fluid" Me "OK, 2 liter is more than enough" Jeg likte ikke tanken på å få for mye væske og ha et hjerte som plutselig skulle finne på å stoppe opp.

Jeg følte meg som denne "gretne" pensjonisten der inne, hater at de "stjeler" og hater å få tilført ting til kroppen som ikke kommer naturlig. Me: "So how much blood did you take out of me?" Nurse: "only 20 cc" Me: "So how long time does it take to replace all that blood" Nurse:"Well, normaly 200cc is a pint, so you haven`t lost a lot. Maby within 16 - 18 hours or so" Doctor:"I`m not so sure about that - how often can a donor give a pint?" Nurse"about every 52 days" Doctor:"Then i would say he uses about two days to replace the blood you took" Me:"oh lord, two days... You Stupid..."

Jeg ler av det nå, og vi lo vel egentlig litt av det inne på E.R Rommet også. Jeg innrømte jo ganske glatt at jeg ikke likte noen av delene. Vel ute av sykesengen følte jeg meg med  et mye kvikkere. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville føle meg bedre utover kvelden - og det stemmer. Til middagen kunne jeg endelig spise igjen. Jeg har ikke følt sult på 3 uker, men i dag gjorde jeg det. I går greide jeg ikke mer enn 1/2 salat før jeg følte meg mett... Men i dag så tok jeg 3 rundstykker, 1 cesar salat, 1 18oz biff, bakt potet (stor) med ost og bacon, 3 glass pepsi, 2 glass vann og et gedigent stykke med ostekake og caramell. Pga jeg har vært så svimmel og kvalm så har jeg heller ikke hatt noen smaksfølelse, den kom tilbake i dag. Jeg fortsetter bare å bli tynnere og tynnere, men er som en støvsuger der ute. Spiser alt jeg kommer over.

Fikk streng beskjed av legene om å høre mer på kroppen, også ønsket de meg lykke til videre på ferden. Jeg kunne sykle alt i morgen, men ikke full dag. Problemet mitt nå er at i morgen er bare rundt 90 - 95 miles, og vi sykler normaltsett 110 - 130 så kanskje hele etappen går greit allikevel.
Hm.. jeg må tenke litt på det jeg skrev der, men jeg har sagt at dersom jeg ikke føler meg kvalm etter frokosten skal jeg tilbake på sykkelen også ser jeg ved halvveien hva kroppen sier. Jeg tar det helt piano og jeg har ingen hastverk og det er fortsatt langt igjen, men skal ikke gi meg.

/Marius.