Nå er det lenge siden jeg har fått skrevet noe her på bloggen. Dagene går fort unna og det er mye som skal gjøres for å være klar for neste dag. Jeg har også opplevd litt problemer med internett på hotellene vi har vært de siste dagene, og da er det ikke mye tid jeg orker å bruke på "krangle" med et tregt nett. Her i Amsterdam, New York ser det tilsynelatende ut til at det fungerer godt!
De siste 3 - 4 dagene har vært gode! Det har vært mange mil på sykkelen, og om jeg ikke husker feil så avsluttet jeg nettopp en uke med 1300 km eller noe i den duren. Det kan jeg med hånden på hjerte si at jeg kjenner i kroppen nå. Jeg har ikke følt at jeg har vært helt i slaget. Mye grunnet litt uggenhet i magen og en natt jeg våknet i den største svettepølen, selv om rommet var iskaldt. I går hadde vi en dag på rundt 190 km som tok rimelig knekken på meg. Jeg takler ikke varmen, og det blir enda verre når luftfuktigheten blir så høy som den er her vi er nå. Jeg var igjennom 11 x 750 ml vannflasker og 2 x 500ml Cola`er. Allikevel så føler jeg at jeg har for lite vann og jeg får hodeverk. Temperaturen var opp mot 32 grader og da jeg kom på hotellet orket jeg ikke å ut til møtet som var klokken 17.00. Jeg ville bare ligge i sengen og hvile. Igjen så mister jeg også veldig matlysten. Jeg sliter med å spise 1/4 tallerken med spaghetti og ingenting av tilbehøret. Det vil liksom ikke ned, og det smaker også så lite. Så da vi syklet mot Amsterdam i dag så var det bare stopp. Etter 30 km kjente jeg de samme symptomene som jeg normalt kjenner etter 140 - 150 km - og jeg slet veldig med tankesettet. Muskulaturen "pincher" seg og det er liksom ikke noe krefter i bena. Jeg blir kvalm og svimmel og greier ikke helt å tenke klart. Da vi kom til første SAG takket jeg for meg. Jeg orker bare ikke å grave selv om jeg burde. Det var et nederlag og jeg liker ikke å tape. Jeg lå som et slakt i bilen og bare ønsket meg bort til et "happy place" Jeg vet det bare er 2 dager igjen og at det er rundt 36 Mil men det gjenstår en god del høydemeter. Uansett så tror jeg det meste handler om å greie morgendagen, så vil siste dagen være en etappe man kan bruke all tiden man er på sykkelen til å tenke tilbake på alt man har vært igjennom.
Langs veien minner mye meg om Norge når det kommer til vekst og vegitasjon. Det er mer trær her nede og det er litt mer små rullerende bakker. Bilistene er noe av det værste jeg har opplevd gjennom hele USA, men man må bare være ekstra påpasselig og ikke gjøre feil, eller ta dårlig avgjørelser. Stemningen i gruppen er fortsatt veldig god, selv om man merker et lite skifte. Jeg tror de fleste ser frem til å komme i mål og kunne få tid til å slappe litt av. Vi spøker mye med at det ikke bare er syklene som trenger service, men også kroppen. "Oh do that servicestation have a pair of new legs?" Jeg er heller ingen klatrer siden jeg er såpass tung og "stor" som jeg er. Men jeg sa til Pam (Staffmedlem) at "Oh, Pam - the hills are so heavy that i`m cycling backwards so I guess i have to get rid of some weight by chopping my arms of and replace them with some Carbon Fiber"
Patrick min Ride buddy siden Albaquerque er også helt fantastisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket ham nok for alt han har gjort for meg igjennom hver etappe. Han er en god syklist og virker bare å bli sterkere og sterkere for hver dag som går. Da vi syklet langs Erie Canal holdt han hele veien motivasjonen min oppe. Han kjenner meg såpass at han vet når han må stoppe meg for å komme innom en bensinstasjon eller lignende for å få et par - tre minutters hvile og litt påfyll av snacks og drikke. Han er vanvittig ydmyk og setter alle forran seg selv. Måten han tar vare på dem rundt seg er utrolig - og jeg håper det er fler enn bare meg som ser det. Det skapes vennskap og bånd på en helt ny måte der ute som man ikke er helt vandt til ellers. Jeg må flire litt også.. IMike som har tatt det å ligge på hjul til nye dimensjoner satte ut med meg og Patrick i dag tidlig. Like etter at vi hadde begynt spurte IMike meg "How are you feeling today Marius?!" Jeg bare gryntet og sa jeg vet ikke enda - det viser seg etter 30 - 40 kilometer. Så kommer oppfølgeren til Patrick "You`ll know when he just blow right past you Mike!" Jeg greide ikke å holde meg, jeg måtte flire selv om jeg følte meg ganske ussel. Men som nevnt så hadde jeg ikke dagen i dag, og jeg greide ikke finne noen motivasjon og bena var "out of order". Jeg føler jeg har bedt kroppen om mye, og jeg har vært mye ute av komfortsonen - men dette var jeg jo også forberedt på ville skje på forhånd. Jeg tror bare kroppen er villig til å gi mindre og mindre for meg, og den trenger å få hvilt seg litt - men det er ikke lenge til nå!
Jeg vil også si at min romkammerat Tad også er helt fantastisk. Det er så enkelt å være rundt Tad, og er det noe man dveler med så er han åpenhjertig og lytter. Vi kjenner hverandre igjen i hverandres personlighet og vi er der for hverandre. Vi bytter på å rydde inn baggasjen - alt etter hvem som er først inne på hotellet. Det er deilig å bare komme inn på hotellet også ligger baggene på sengen, isen er alt hentet og oppi den så ligger det en flaske med vann og en Pepsi eller Cola. Hver gang han reiser ut så lurer han på om det er noe jeg trenger, og kommer gjerne med litt snacks som han vet jeg liker. Det er alltid noen overraskelser på lur og han har alltid et smil om munnen. Jeg beundrer personligheten, og jeg beundrer hvordan har prater med andre på. Det virker som om alle han kommer i kontakt med aldri ønsker å stoppe prate med ham - og vi har jo møtt på en del mennesker gjennom denne reisen. Jeg skal uten tvil trekke frem både Patrick og Tad på avslutningsfesten som er på torsdag. Håper bare jeg greier å holde tårene tilbake, for jeg er sikker på at det blir en følesesladd dag.
Så da får jeg bruke resten av kvelden her i Amsterdam til å forberede meg selv. Maten er konsumert og jeg kommer til å etterspise en del. Jeg må finne en indre spirit og være forberedt på at det blir tungt i morgen. Jeg vet det kommer et fjellparti hvor det blir klatring i 10 - 13 kilometer. Så bare den bakken er vel 1 time for meg å få unnagjort.
Ønsker alle en super dag og ser frem til å komme hjem om 8 - 10 dagers tid. Norge er savnet, og jeg gleder meg til å treffe kjente ansikter.
"Give your self a chance, Listen to that skillsmall voice inside you and don`t try to make everything logical. I think that was what Paul said when you have to learn to walk by faith, not by sight"
/Marius.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar