Hviledag i Albuquerque

Jeg kan vanskelig greie å rettferdiggjøre opplevelsene jeg har hatt over de siste 8 dagene med ord. Det har vært mange opp og nedturer, der har vært stunder jeg har måtte finne krefter jeg ikke ante jeg hadde og det har vært stunder der omgivelsene har gitt meg inntrykk jeg ikke visste fantes. Ifra
starten i Costa Mesa til første hviledag i Alberquerque har vi syklet 844 miles... Frem til nå er 844 miles bare et tall og det er kanskje ikke så enkelt å forstå hvor mye arbeid og slit som ligger bak. Jeg har ikke greid å tracke hele ruten på Strava, men jeg har syklet alt utenom 40 km da Darrel ble sendt til sykehuset. Men jeg kan fortelle dere at for meg er ikke 844 miles bare et tall. Det er 1358 kilometer over 7 dager, som tar deg ifra Lindesnes til Mo i Rana. Jeg vet at turen er langt ifra over, men til nå har jeg bevist at jeg greier å stå etappene - nå starter et helt annet "spill". Dagene der ute flyr avsted og jeg greier ikke tenke på stort annet enn meg selv og den eneste oppgaven jeg har for dagen - ikke gi opp.

Tid til å samle krefter

I dag har jeg hviledag i Alberquerque og alle inntrykk, sanser og følelser får tid til å bearbeides. Jeg har ikke greid å ha mye overskudd til å gjøre dette underveis og jeg har ikke ønsket å se lengere frem enn dagen som omfavner meg. Det har vært dager som har vært tøffere enn andre, men jeg syntes alt i alt at jeg har greid å løse de dårlige dagene eller dårlige stundene på en god måte. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med kroppen, etter 2 - 3 harde dager i ørknenen burde den ha streiket. Men uansett hvor sliten jeg har vært i det jeg har kommet inn til mål, så har den hentet seg inn og vært klar til dagen derpå. Vi er mange og lange timer ute på veien, det er mye trafikk og store deler av ruten har gått langs Interstate og Route 66. Etterhvert som turen fortsetter vil vi brekke av ifra Route 66 og bevege oss nord-øst i landet. Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så "brain dead" - det må ha vært under helvetesuken i militæret. Jeg greier ikke ta enkle regnestykker, jeg husker ikke navn og greier knapt snakke engelsk på sykkelen. ordet "sprint" blir alltid "spurts" and so on... På dag 6 sto vi i Winslo Arizona, jeg fikk utlevert kart med orienteringen for dagen. Jeg snudde det om for å se høydekurvene. Det første som slo meg var " Ah - konge dag. Dette blir 220 km med slak nedforbakke og medvind" til lunch var jeg fly forbannet, jeg tenkte disse drittkartene er totalt feil - hvor er utforbakkene, jeg har syklet motbakke i hele dag! Jeg er lei av å sykle oppover, jeg føler luften er tynnere og hjertet holder på å eksplodere... Vi har vært i 1800 - 2400 meters høyde over de siste dagene. Jeg måtte ta meg noe mat å plukke frem kartet. Jeg forsto da at vi hadde en total stigning på nesten 1000 høydemeter denne dagen, slakt oppover. Jeg hadde ikke holdt høydekurvene opp ned på morgenkvisten, jeg hadde bare ikke kapasitet til å forstå at en stigende kurve opp mot høyre var oppover bakke igjennom hele etappen. En annen ting som kan tukle litt med den lille nøtta mi, så er det avstandene du greier å se. Jeg kunne se noen industripiper i over 1 time og 40 minutter før vi var fremme. Du mister alle referansepunkter og verdier, så du må ofte inn i deg selv for å finne et "happy place"

På felgen

Da jeg besteg fjellene i Coconinio park var jeg i et desperat forsøk på å finne et "happy place" det var bare ikke eksistens. Det var første gangen jeg gikk av sykkelen før en obligatorisk stopp for å tenke over hva jeg faktisk drev med her over i statene. I det jeg knasket på noen Jelly Beans så jeg bilde min lillesøster hadde postet på Facebook av våres 2 ulldotter med to norske flagg og akkurat der og da så forsto jeg det med det samme.  Jeg kom ikke hit for å syntes synd på meg selv, jeg kom ikke hit for å gi opp - jeg kom hit for å lukke et 14 års langt kappitel. Jeg har tapt så mye i livet så alt for tidlig og også så mange kamper i ettertid og det har vært med på å forme den jeg er i dag på godt og vondt.
Hvert år har jeg satt meg nye mål, absurde mål vil mange si. Ikke fordi de er så vanvittig store, men fordi de er så vanvittig "alminnelige" - jeg har måtte ta mine små seiere for å stå der jeg er i dag.

"Life will allways give us some questions, there will be times when we have to take time to search ourself and saying with all these sayings out there all these obstacles and roadblocks. what is it gonna require on our part to make it happen. What`s the final determining factor that will determine if we`re winners or losers in life. And here is what the answer is: It`s you. No it`s not your circumstances, no it`s not your past, it`s you. You are gonna determine that.. No not what did happen to you.. No.. no... You will determine whether or not the mission your on is gonna happen"
                                                                                                             -Les Brown

 For meg handler ikke denne turen om å sykle 5500 km ifra vest til øst om "braging rights" og om hva jeg har prestert, jeg liker ikke å stikke meg ut på den måten. Jeg har ikke mer å bevise for mine omgivelser, men jeg har fortsatt et oppgjør med meg selv. Jeg ønsker å finne ro, noe jeg kan se tilbake på og som kan hjelpe meg igjennom de tunge stundene. Spesielt når man tenker på de slagene og hendelsene hvor man hverken kunne kontrollere faktorer eller utfall, og ikke minst alt oppstyret de ga i ettertid - denne turen, dette blodslitet det vil være mitt nye "Happy place" når alt er overstått, og jeg skal kjempe med alt jeg eier og har for å greie meg over til andre enden av USA.

Godfølelse for de neste dagene

Så jeg har en god følelse om de kommende dagene. Jeg er trygg på meg selv, og jeg vet at kroppen er tilstedet. Jeg har mer å gi, men har syklet forsiktig dagene etter ørken etappene. Jeg har spist og drukket godt, og jeg har alt fått stempel i gjengen når det gjelder matinntaket. Jeg må smile litt når en Nordmann overgår Amerikanere i spising.

Mike Munk, turlederen sa i går: "It says in the newspaper that the four last towns ABB headed through the last couple of days were out of food due to a Norwegian Cyclist" 

Jeg tar det med et smil, og jeg ler godt! Vi er jo en god gjeng, nesten alt blitt en liten familie. Vi knytter tette bånd og vi snakker om alt og ingenting. Det sies at "This trip is gonna change you in one way or another" og de har 100% rett - det skjer mye med deg som person igjennom alle disse dagene der ute på veien

Gårsdagens etappe

Gårsdagen var også virkelig hva jeg trengte. Siste etappen inn til Albuquerque var fantastis selv om dagen startet skikkelig dritt hvor jeg ikke ville stå opp av senga. Jeg kunne ikke føle noen av tæra, knæra låste seg helt fingrene er numme, bakenden er rimelig skakk kjørt den også. Ja, jeg tror ikke vi kan finne en plass på denne kroppen som ikke har et snev av vonter i seg. Men det å klage hjelper ikke, vi har det alle vondt - men vi smiler fortsatt! Alt jeg trengte var bare å komme meg på sykkelen igjen, få beina til å gå rundt. De vet hva de skal, gjøre jobben for dagen. Jeg må bare sørge for å hjelpe dem med næring, ise dem ned når vi kommer hjem og snakke pent til dem underveis. Det er godt de ikke skjønner at jeg lyver. Man blir jo litt rar der ute, men her har dere en av samtelene jeg og mine bein og bakende hadde når det var litt mørkt i tunellen.

"Come on legs, you can do this, only a few pedal strokes and i`ll make sure you`ll get a plesant massage from 4 beautiful hooter girls, a nice meal of spaghetti, salemon and vegestables, i`ll promise you that tomorrow won`t be that hard and when we`re done I never gona cycle again (promise). And for you my little bum, just hang in there, the Fizik Saddle is just what you need, comfort all the way - you wouldn`t mind a couple of more day`s with this kind of beating? Nahh - i`m sure you`re fine"

Men etter å ha kommet seg igjennom de første 100 km så var de 120 siste av etappen helt vanvittig fantastisk. Jeg elsket nedforkjøringene hvor vi bare kunne ligge å arbeide lett og rolig men allikevel forflytte oss nokså fort. Å bestige 10 mile hill for så å titte ut over hele Albuquerque var også en fantastisk opplevelse. I siste utforkjøring ned til byen viser strava 135 km/t men det er feil, jeg hadde opp mot 100km/t på computeren. Litt mer enn hva jeg var komfortabel med inn mot denne byen, men gøy var det! Etappen var lang, men ga masse mersmak, det var godt å kunne komme inn med en godfølelse før en hviledag. Det gjør alt så mye lettere. Jeg føler kroppen blir sterkere og sterkere og at man nå må være påpasselig med det mentale og at man fortsatt greier å henge med der.

Oppdateringer

Jeg kommer også til å oppdatere ruteinformasjonen i Høyre kolonne, slik at de som ønsker kan gå inn der å se hvilke etapper som jeg begir meg ut på dag for dag.

Ønsker alle en super dag videre

/Marius!