Douglas venter på resultater og i går kunne jeg levere!

Endelig, ja endelig kan jeg strekke armene over hodet å si ENDLIG!.. For bare to dager siden fikk jeg mail av abbike og Douglas

"As you may know, America by Bicycle requires you to participate in a local century ride prior to the start of the Fast America Tour.  The goal here is to make sure everyone is training diligently and is physically prepared for the back to back daily centuries we’ll experience out on the roads of America."



Endelig! 2 x Lillesand - Senumstad - Kjevik - Lillesand

Denne centuryen på 160 km på under 6 timer har lenge plaget meg og for de av dere som ikke leste
forrige ukes blogg så ble det en kjempe knekk etter at bena streiket og liksågodt GPS`en når jeg var "back on track" Det har lenge plaget meg, og jeg har hatt noen netter hvor jeg ikke har greid annet enn å tenke på denne gjennomsnittsfarten og hvordan jeg skal greie å holde ut så lenge. Jeg har både bevist for meg selv og andre at jeg nå er kapabel til å sykle lengere etapper og jeg greier i stor grad å forhindre kramper (men ikke alltid). Dog har jeg alltid sett mørkt på gjennomsnittsfarten og ikke minst når jeg vet at jeg burde være god nok også forhindrer krampene meg. Det er så nitrist når krampene kommer og man ikke kan gi mer enn 50 - 60 % før de hogger til - det går på mentaliteten løs.

Men bort med alt det negative - for i går var en dag jeg ser tilbake på som en milepæl i oppkjøringen mot USA.

Forberedelsene

Mailen ifra Douglas stresset meg litt, for jeg tittet på yr.no på mandagen og så at været ikke var meldt det aller beste i tiden som kommer. Jeg var ferdig med en relativ hard intervalløkt på Spicheren hvor jeg kjørte 10 x intervaller av 1 min og 2 min pause. Siste intervallet gikk på 500 - 550 watt. Det slo meg at om jeg skulle få gjort unna denne Centuryen måtte det bli dagen derpå (Tirsdag). Det mentale var absolutt ikke til stedet, men kroppen ivret etter å gjøre et forsøk. Så jeg startet med å fylle på med mer magnesium og mat enn vanlig. Da jeg våknet Tirsdags morgen gikk jeg tidlig i gang med å gå over sykkelen og vaske den. Sjekket dekk for steiner og smørte opp kjedet. Hodet var enda ikke på plass, men kroppen var der og dreiv meg videre, den ville ut på tur. Jeg pakket mat for et helt skolelag og kjørte opp til Holta for avreise.

Turen

Perfekte forhold for (selfie)

Den første timen var horribel - arh hvor jeg kjente gårsdagens trening i låra. Spesielt høyre lår var
helt smadret... Jeg måtte dagdrømme litt, det var kaldt og veibanen våt. Det tok litt tid å flytte tankene sine til en "varmere" plass. Jeg ventet bare på at solen skulle titte frem. Tankene tok etter hvert av sted og jeg startet tidlig med å spise. Sørget for å drikke rikelig.. De små bakkene gikk etter hvert lettere og lettere, jeg fikk mer flyt i syklingen. Pulsen var kjempe god og humøret kom sigende. Jeg som hele den første timen lurte på om jeg bare skulle pakke sammen sykkelen og komme meg tilbake i bilen. Nei - ikke i dag. Du gir ikke opp. Første timen gikk unna på 30,5 i snitt. Jeg var ikke fornøyd, jeg måtte presse hardere. Om dette var så klokt kan jeg ikke svare på, for jeg visste ikke hvor lenge jeg greide å holde dette trøkket oppe. Veien jeg tok er riktignok ikke veldig "bakkete" men det tillater heller ikke mange hvileskjær. Jeg måtte grave litt dypere i det jeg kom på returen over Birkenes sentrum og ut mot Kjevik. Det var her jeg sa til meg selv at i dag så ser du for deg at du ligger 160km i brudd - kjør det du orker. En av dagtidens beste motivatorer Les Brown dukket opp i tankene mine og det var som jeg kunne høre hele hans 35 minutter lange tale "It`s not over until I Win"

"I Beat him 10 stright games in a game called Connect four. And finaly I said John Lesley i`m bored and I don`t wanna play any more. So I got up and I said i`m ready to go to sleep now. John Lesley said - you can`t go now.. Why? Because it`s not over until I WIN"


Etter ca 2,5 timer så var jeg tilbake ved bilen i holta. Her tok jeg og fylte på med ny drikke, tok to

Et lite Arsenal av mat.

slurker Cola og satte av sted igjen. Turen ifra Lillesand til Senumstad gikk bra, men idet jeg snudde for å sykle mot Kjevik igjen så begynte jeg virkelig å merke hardkjøret. Jeg var stiv i ryggen, øm i brystkassa, bena var tunge og gnagsårene på låra verket i takt med manglende følelser i føttene. Jeg gjorde alt for å holde oppe tråkket i bena. Slang innpå mer magnesium mer drikke og mer mat. Man kommer inn i en boble hvor man bare prøver å lukke bort alt av smerte. Jeg lå så godt ann at jeg kunne ta resten av turen i "Pensjonist tempo" men nå var ikke lenger målet 160 km på under 6 timer, målet var flyttet til 160 km på under 5timer og 20 minutter... Jeg må si at turen ifra Kjevik og hjem til Lillesand gikk på ren vilje - endelig greide jeg å presse meg litt, litt mer enn vanlig - jeg ga ikke opp og beina var kanonbra, selv etter intervalløkten dagen i forveien. Da jeg endelig kom frem til bilen viste GPS`en 5 timer og 17 minutter - endelig..!

Endelig er Centuryen i boks!

Følelsen

I går var jeg så sliten at jeg lå 2 timer rett ut på sofaen etter middag. Jeg kjente på hvordan bena
fortsatte å arbeide. Blodårene i begge leggene sto rett ut og det var tydelig at bena hadde fått kjørt seg litt ekstra. I dag greier jeg å la det synke litt mer inn over meg. 30,4 km/t i snitt på 160 km høres kanskje ikke så mye ut - men for meg er det en hel del. Enda bedre var at jeg gjorde alt selv - ikke et eneste "gratis skjær" ingen andre syklister som dro meg, ingen biler, traktorer eller mopeder som jeg hang på. Så om det stemmer at man sparer opp mot 33% av å ligge bak en annen syklist og opptil 50% i et felt så kan jeg ikke si annet enn at jeg er kjempe fornøyd med resultatene jeg leverte i går.


/Marius

En century som failet...

God start på dagen

Da jeg tittet ut av vinduet i går var det stor sol og blå himmel - vinden, den hadde tatt ferie og det var ikke et "blaffer" i bladene på busker å trær. Jeg startet med å Google litt for å se om jeg muligens skulle sykle fra Lillesand til Sandefjord også ta turen tilbake i dag (Fredag) men jeg slo tanken etter hvert ifra meg siden jeg ikke orket å sykle så mye langs og på kryss og tvers av E-18 (følge gamle sørlandske hovedvei osv) Men jeg fikk tredd på meg sykkel tøyet og startet med å se meg ut en rute her i "området". Jeg syklet oppover birkenesveien og kjente solen varmet og at det ikke var noen vind annet enn den jeg selv genererte.

Planen var egentlig å sykle opp til Birkeland, rundt Oggevatn og ned til Grøsle og over til Grimstad, men i siste liten så ombestemte jeg meg og valgte heller å sykle over Oggevatn over til Vennesla og ned til Kr.sand for så å ta meg over til Grøsle og Grimstad og Lillesand Ca. 175 km. Jeg tenkte at dette var dagen hvor jeg skulle prøve å få til en Century på under 6 timer - og var det en dag jeg skulle greie dette alene så var det i dag.

Så hvorfor en Century og hva er det?

For at jeg skal få lov til å starte i Costa Mesa den 19. April må jeg ha levert inn dokumentasjon, enten ritt eller en GPX fil (tror jeg det heter) loggen ifra GPS`en på at jeg har syklet 160km på under 6 timer. Dette tilsvarer en snittfart på 26,6 - det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men det er allikevel litt spesielt når man ikke kan bytte på å dra, eller ligge i et felt. Til nå har jeg ingen turer som oppnår disse kvalifikasjonene utenom dagen jeg syklet med Team Joker, men det var over 2 økter på samme dag med 15 min pause. Jeg skal høre om ikke Abbike kan godkjenne denne. Første turen er på ca 75 km med 38 km/t snitt også var det en liten matpause også startet jeg ny sessjon i strava og den var vel på 28 km/t over 120 km.

Kroppen føltes fantastisk, men allikevel ikke helt.

De 3 første timene gikk knirkefritt. Kroppen kjentes veldig god og tråkket satt veldig lett, men det er noe med denne 100 km grensen jeg ikke helt greier å komme over. Det er som om alltid jeg føler at muskulaturen er litt gåen og sliten også er det typisk en grense hvor krampene starter å komme. Jeg merket at jeg etter hvert måtte holde litt igjen i tråkket, og det er spesielt ved opptråkk at bena får det litt ekstra. Jeg stoppet ved bensinstasjonen i Birkeland og fylte flaskene med vann. Klokken var alt blitt halv fem og jeg motiverte meg til å sykle over Grøsle og over til Grimstad, og at jeg bare måtte bite tenne sammen for å komme meg igjennom de neste 2 timene. Hele tiden merket jeg at bena ble verre og verre... Jeg hadde spist godt, tatt krampe ampullere osv, men det var ikke nok i dag. Da jeg kom inn i bakken ved Grøsle var det bare BOM stopp. Venstre benet krampet seg gang på gang og jeg var så frustrert og forbannet. Jeg tror det mest er mulig å se skuffelsen i øynene mine. Jeg var så nære å greie en Century men allikevel så langt ifra.

Feilene...

Jeg ringte min mor og ba om å bli hentet ved Grøsle, beina maktet ikke mer. Jeg brøt sykkelregel nr 5 "harden the f**k up" Jeg er en blaudis, en fantastisk blaudis. Kan jeg ikke bare av og til bare overstyre den lille nøtta jeg har og bite i meg litt smerte. Gi litt F**n og bare sykle med kramper... Sånn har jeg vært i flere år, jeg kan ikke huske sist jeg hadde et skikkelig killer instinkt - men jeg tror det må være tilbake fra da jeg drev med svømming.

I ren frustrasjon og forbannelse dro jeg frem strava og avsluttet hele dritten... og jeg som bare timer i forveien hadde postet bilde på instagram "Time to refuel - Three hours into a fantastic ride in sunshine"  Hva skal jeg gjøre eller skrive nå? Det var nesten litt flaut å se at Grøslebakken hadde tatt det beste av meg. Men det er de fordømte krampene. Jeg har kapasitet og overskudd, men beina vil jo bare ikke. Det er til å gråte av innimellom. Fortvilet satte jeg meg på sykkelen og trillet ned bakken og startet sykkelturen mot Birkeland.

Det var nå det slo meg, jeg skulle jo aldri ha slått av Strava.. Jeg er så alt for nærme 160 km, og jeg merket at bena kviknet til sakte men sikkert. Jeg var nå fast bestemt på å komme meg hjem for egen maskin selv om mor kom meg i møte. Heldigvis hadde jeg jo fortsat Garmin GPS`en på sykkelen gående. og jeg regnet hele tiden ut hva jeg måtte ligge på for å greie kravet. Jeg var plutselig i rute igjen! Dette ga meg masse motivasjon, motivasjon til å bare trø på! Jeg tok det allikevel piano i de slake oppoverbakkene for ikke å få nye kramper. Jeg kom over bakketoppen og startet kjøret over stripa, men da oppdaget jeg noe som var feil. Det kunne ikke stemme?! Hadde jeg stoppet GPS`en? Ingen tall rørte på seg, jeg trykket på start / stop men den viste hele tiden bare 32.8 km/h - men nå syklet jeg da langt fortere enn det?! Da jeg kom i enden av stripa svingte jeg opp mot Lillesand og innså at GPS`en hadde hengt seg og sto nå på 144,4 km... altså bare 15,6 km fra 160 km og jeg var i rute! Jeg brølte til, hadde mest lyst til å bare knuse hele gps`en... og i det jeg var fyrt som mest møtte så jeg bilen til Mor.

Men jeg var allikevel fast bestemt.. Uansett om jeg har skrudd av strava og gps`en har hengt seg så skal jeg komme hjem for egen maskin. Min mor snudde og tok meg igjen. Hun så nok irritasjonen i øynene mine da jeg slengte inn en av de tomme vannflaskene... Jeg sa nå får du ligge forran meg så jeg kan ligge i dragsuget på bilen. Men stakkars mamsen har jo aldri kjørt "pez" så hun lå 40 meter foran meg. Hvordan i all verden skulle jeg få noe nytte av dette? jeg vinket og veivet med armene til hun til slutt stoppet på en lomme... Da rablet det helt for meg, jeg trødde til det jeg maktet opp siste delen av bakken ifra Birkeland. Vinket henne opp igjen og sa at nå får du ligge rett foran meg... Tommel opp er mer fart, tommel ned er roligere. Etter dette greide hun seg utmerket og fra den bakketoppen og ned til Norton lå vi i 50 - 60 km/t..

Jeg var veldig skuffet over meg selv i går.

Skuffelsen

Skuffelsen var enormt stor og jeg er sikker på det kom en tåre i bilen på vei hjem til huset.
Hvordan kunne jeg være så dum å avslutte strava, også klikker gps`en? Fra Birkeland og ned til Lillesand (Norton) så hadde jeg passert 154 km, jeg hadde jo bare snudd i rundkjøringen og syklet opp til Tveide så hadde jeg hatt en Century på under 6 timer.. Men uansett hvor god eller dårlig en dag er, så skal jeg si til meg selv en positiv ting for det er alt for lett å fokusere på det negative. I går var det ikke lett, men etter en tur i dusjen fant jeg flere. 1) Jeg satte meg ikke inn i bilen da mamsen kom 2) Selv med krampene så greide jeg å mobilisere meg i ettertid 3) Jeg kjørte motorpez i ganske frisk fart selv etter 140 km på setet denne dagen. 4) Jeg greide å komme over mesteparten av skuffelsen og fortvilelsen etter noen tårer og en god varm dusj.

Hva tenker vi med der ute i trafikken?

Gleden til båtpuss var stor, i stedet ble kvelden brukt til å formulere noen ord.

Foran meg har jeg disse to dataskjermene og hvor enn hardt jeg prøver å starte dette blogg innlegget så virker det som om jeg ikke helt greier å finne frem de riktige ordene for anledningen. Jeg er så irritert og frustrert, men også så ekstremt fortvilet og lei meg. Jeg ønsker ikke å henge ut en enkelt person eller en gruppe mennesker, jeg ønsker ikke å aggregere et tilfelle til å gjelde en hel populasjon. Det meste av hva jeg opplever på veien er jeg taus om, prøver å fortrenge det, være positiv – men dette greier jeg ikke holde for meg selv. Min røst er ikke høy, men om bare noen få av dere kan greie å høre meg og ta mine ord til ettertanke så vil det bety så inderlig mye. Ikke bare for meg, men også for andre som ferdes i trafikken.

 

Oppmøte ved Esso før avreise rundt Boen

Klokken var halv fem, jeg sto ved Esso`en i Lillesand og ventet på min Svoger. Jeg hadde knapt sett ham siden vi syklet på Mallorca, og det var et hyggelig gjensyn. Vi hadde ikke tid til å ta praten uten å få fart på hjula og sammen syklet vi oppover Birkenesveien i retning Birkeland og Boen. Vi vinket trafikken forbi og la oss etter hverandre om det ble veldig trafikkert. Praten og latteren satt løst, tempoet var bra og vinden var mer eller mindre på våres side oppigjennom. Da vi var omtrent ved krysset inn mot Tveide skjedde det noe som aldri burde eller skulle ha skjedd.

 En voldsom tuting!

Plutselig så hører vi en bil som kommer helt oppi oss, ligger omtrent oppå bakhjulene. I mot oss

illustrasjon, vegvesen.no

kommer det to personbiler. Jeg kjente allerede da at jeg begynte å bli veldig stresset og usikker på hva bilen bak ville foreta seg. Tankene raser igjennom hodet - skal han til å kjøre forbi oss selv med motgående trafikk, vil han kjøre enda nærmere oss - det vil jo være umulig. Jeg er sikker på bakhjula snitter fangere hans... Tankene blir avbrutt av en intens tuting som aldri tok slutt før de motgående bilene hadde passert.  Av tidligere erfaringer så har jeg vendt meg til å ikke gestikulere, eller provosere overhodet i en slik situasjon. Det gjør bare vondt verre for alle parter,  det samme gjelder for min svoger. Før vi ante det passerte denne bilen oss med bare centimeters før han begynte å svinge innover i veibanen våres. Jeg lå ut over hvitstripen mot grusen og min svoger måtte bare låse armer og ben for å ikke vingle på sykkelen eller få armen hektet av bilens speil. Audien passerte oss da med «sneglefart» for å opprettholde den farlige situasjonen lengst mulig. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble livredd. Jeg kikket inn mot bilen og så en som smilte ifra øre til øre – kry som en «hane», jeg tenkte bare «er det mulig?» Med et kom det et brøl ifra oss begge - redselen, frustrasjonen og adrenalinet - ja, alt kicket inn samtidig. 

Vitnene



En frustrert bilist som var oppgitt over personen i Audien

Da Audien hadde passert oss var vi begge helt skrekkslagne, jeg repeterte skiltnummeret ST XX XXX  så min Svoger kunne få notert det. Men da opplevde vi noe som jeg ALDRI har opplevd fra sykkelsetet tidligere. Da vi kom forbi krysset til Tveide og skulle opp siste bakken mot Birkeland sto det en sementbil. Sjåføren hadde hoppet ut og vinket oss inn. Vi stoppet og visste ikke helt hva han ville med det første. Jeg hørte bare en drøss med ord jeg ikke ønsker å gjenta her, men ingen av dem var rettet mot oss. Han hadde sett hele seansen da han lå bak Audien på vei oppover riksveien.  Om vi ville ha nummeret hans om det skulle bli en sak i ettertid ville han mer enn gjerne fortelle hendelsen han så på veien. Vi takket og tok imot navn og nummer. Da vi kom videre over bakketoppen ned mot Birkeland kom det en bil i mot oss. Her satt det en kar i 20 årene som hadde også vært bak Audien men foran sementbilen da hendelsen skjedde. Han var helt rystet og hadde kjørt etter bilen for å få skiltnummeret til bilen dersom vi ønsket dette. Jeg ble helt satt ut. . . Det er ikke ofte noen øvrige bilister på veien reagerer på hendelser mot syklister. Men her hadde vi to personer som begge var helt satt ut, og kunne ikke forstå seg på forbikjøringen og utpressingen vi opplevde.  

Hjemturen

Vi syklet rundt Boen, noe påvirket og tilsidesatt av alt som hadde skjedd men vi prøvde allikevel så godt vi kunne å finne tilbake til gleden av å sykle og ikke minst prate om ukene etter Mallorca. På vei over Eikelandslettene lå vi å kjørte rulle hadde opp mot 45 km/t på sletta i det vi på ny opplevde en helt vanvittig forbikjøring. Igjen kom det to biler imot og denne gangen var det en stor svart Caravelle med bilhenger bak. Jeg vet ikke om sjåføren tenkte seg om at hengeren var breiere enn bilen, for hjulbuene på hengeren holdt på å rive med seg både meg og min Svoger i forbikjøringen. Det virket som om personen feilberegnet hastigheten våres bilene som kom imot, og at de hadde henger på slepet.

 

For de av dere som ikke er kjent i «traktene» så vil jeg bare presisere at veien vi syklet på er en Riksvei og den har ingen gang / sykkelfelt i området vi befant oss da noen av forbikjøringene fant sted.

 

Til deg i Audien - N.N - ST XX XXX

Til deg i Audien, du er ikke for oss lenger den «ukjente» bilisten. Jeg er gla for at vi fikk skiltnummeret ditt og at det var to vitner som reagerte så kraftig som de gjorde. Bilen din er en Blå Audi personbil ifra 1998, du fyller Diesel på den og din motor yter hele 150 HK. En hel del mer enn de 1000 – 1200 Wattene jeg greier å tråkke på en skikkelig god dag i 1 – 3 sekunder. Jeg trenger ikke lenger si "arh" – det er «Han» for jeg vet du heter N.N og at vi har en felles Venn. Jeg tror du er en god familiefar og at du er gla i livet og gla i dem du har rundt deg. På lik linje som meg og min svoger er om våres familie og deres barn... Jeg lurer på hva du tenkte da du smilte ifra øre til øre og så redselen fra oss på sykkelsetet. Jeg lurer på hvilken glede dette ga deg, og hvorfor du ikke kunne gjøre som brorparten av bilistene der ute - nettopp å samhandle?! Hva gjorde vi som irriterte deg så mye denne dagen? Jeg greier aldri å forstå, og jeg kommer nok aldri til å forstå. Mulig jeg er super subjektiv, men jeg velger å tro at jeg ikke er det. Jeg skal ikke si at enhver farlig situasjon eller ulykke resulterer i det verst tenkelige – Jeg har blitt påkjørt og havnet i en grøft tidligere grunnet en bilist som kjørte meg ned. Jeg fikk heldigvis ikke en skramme, men jeg ble fryktelig redd. Hendelsen i dag kunne fort ha resultert i en ulykke i større eller mindre grad. Du vet kanskje ikke at jeg trener for å sykle USA på tvers og at det er under 1 måned til avreise. Så selv den minste lille ulykke for meg vil få katastrofale konsekvenser. Et gåent kne, et knekt kravebein eller lignende ville vært nok, og faren du utsatte oss for i dag var mer enn reell til at utfallet ville vært et av de overnevnte. Jeg håper ikke du har eller kommer til å foreta en slik forbi kjørsel med noen syklister eller andre trafikanter igjen. Jeg lukker mine øynene og undres om du i det hele tatt er klar over konsekvensene du kan påføre andre med den holdningen du viste i dag? Jeg ønsker så inderlig vel at du ser på en syklist som et menneske, et menneske som har sin familie, sine mål og visjoner sitt følelsesliv og gjør noe han eller hun absolutt liker – nemlig å trene! På lik linje som du elsker å drive med dine hobbyer hva enn det måtte være.

Så hva bør vi tenke på der ute?

Selv om vi hadde to fryktelige forbikjøringer i dag, så var treningsturen alt i alt bra! Men jeg ønsker at flere bilister men også syklister tenker seg om to ganger ute i trafikken. Vi benytter de samme veiene, og vi er nødt til å samhandle. Vi syklister har anledning til å ligge to i bredden, jeg vet vi innimellom tar for mye plass og kan være til irritasjon for trafikken, men da er vi syklister også nødt til å samhandle.

Til dere bilister som opplever dette: Jeg mener det er lov å gi et vennlig «tut» om ikke vi legger oss inn på linje eller vinker dere forbi når «kysten» er klar og dere har måtte vært bak oss urettmessig lenge. Men vær så grei å ikke "stå" på hornet, eller gjør forbikjøringen rett før eller midt i en sving.

Ved forbikjøringen husk på følgende tre ting ved at dere skaper avstand mellom kjøretøy og syklist

1)      Syklister er langt mer påvirket av sidevind enn en bil, og et godt kast kan fort forflytte sykkelen og sykkelens retning 0,5 – 1 meter.

2)      Har dere en større bil, og eller henger skaper dette vakuum. Dette resulterer at vi blir "sugd /  trekt" inn mot deres kjøretøy og kan skape farlige situasjoner.

3)      Det kan komme hindringer i veien som f.eks stein / hull eller lignende hvor i enkelte tilfeller eneste løsning er å legge seg utover i kjørebanen, men da trenger vi "rom" for å gjøre dette.

Til dere bilister som irriterer dere ekstremt over at vi syklister ikke benytter gang / sykkelvei så ligger det et lite utdrag ifra vegvesen.no her

«Sykkelen er et kjøretøy. Du kan sykle på alle veger, med unntak av motorveger og andre veger som er spesielt skiltet med sykkelforbud. Sykling på fortau og gangveg er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Passering av gående må da skje i god avstand og i tilnærmet gangfart.»

Så da regner jeg med at dere kanskje forstår hvorfor vi ikke alltid er å finne på gang/sykkelstien selv når dere ønsker dette.

 

Kan jeg få hjelp til å dele?  

Det er ikke ofte jeg har bedt noen om å dele noen av mine blogginnlegg, men nå som sykkelsesongen står for døren så er jeg redd det kommer flere lignende hendelser. Så om noen føler for det så setter jeg veldig pris på hver deling som blir gjort. Jeg håper at bilister så vel som bilister blir flinkere til å akseptere hverandre i trafikken.  Jeg skal ærlig innrømme at det er ingenting som varmer meg mer enn et godt samarbeid mellom syklist og bilist ifra sykkelsetet. Til dere trailersjåfører som da gir meg og andre syklister tommel opp og et «hunk hunk» i det dere passerer meg / oss er en ekstra godfølelse!

Da har vi virkelig greid å skape gode relasjoner, og ikke minst gjort et godt samarbeid!

 

/Marius.

Bare 3 1/2 uke igjen med blodslit før avreise!

 

Det er bare 1 måned igjen før jeg setter meg på flyet over til Los Angeles. Jeg sier bare det er godt Norwegian er ferdig med streiken og at partene er kommet til enighet, for det ville vært bånn i bøtta å ikke komme seg frem til USA i tide pga en flystreik.

Så for meg betyr det at de neste 3 1/2 ukene blir ganske tøffe. Som jeg har skrevet tidligere så er det siste innspurt, og at jeg kommer til å differensiere treningen litt med tanke på intensiteter og lengder. Jeg syntes det er gøy å kjenne på at kroppen starter å fungere "skikkelig" nå er jeg også kvitt det meste av astmaen, slik at jeg får verken hosteanfall om nettene eller når jeg er ute på sykkelen. Det betyr igjen at jeg kan ta mindre medisiner og det hjelper på selvfølelsen spør du meg!


I dag har jeg vært ute på en super tur fra Lillesand mot Birkeland over til Grøsle og Grimstad før jeg tok gamleveien til Lillesand igjen. Det er deilig nå som solen starter å titte frem her også, ikke minst kjenne hvordan den varmer. Det hjelper alltid på humøret og ikke minst på motivasjonen. Jeg sykler allikevel alltid med en vindjakke ifra Trimtex i baklommen og dette har virkelig blitt min gode kompis på tur! Begynner det å blåse opp, eller kommer man på strekk hvor temperaturen faller et par - tre grader, så er vindjakken akkurat det som skal til for å ta vekk denne verste støyten. Så om du ikke alt har en vindjakke på baklommen, så kan jeg absolutt anbefale å gå til anskaffelse av en!

Ruten som er beskrevet over ligger på omkring 75 kilometer og man får prøve seg på "litt av alt" strekket ifra Lillesand via Birkeland til Grøsle er lange slake strekk uten noen særlige oppoverbakker. Er man heldig med vær og vind, så går dette strekket også ganske fort unna! Når man skal over til Grøsle så får man en liten kneik, men etter alle bakkene jeg har syklet på Mallorca var den langt ifra så tung og slitsom som jeg kunne huske. Her ifra og over til Grimstad møter du nå på 30 km med ganske kupert terreng, men det går slakt nedover så man vil nok oppleve å holde ganske god fart mange av plassene. Siste etappe går via gamle E-18, og for meg handler dette alltid om bare å komme seg igjennom. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så sliten, men fordi jeg syntes det er et "trått" strekk med til dels mye trafikk.


Og disse sjokoladene med Banansmak har jeg så langt oppe i halsen at jeg er så gla jeg er på siste rest!

Når jeg kom hjem gikk jeg rett i kjelleren, spiste og gjorde som normalt men det var et eller annet som gjorde at jeg var helt "borte". Måtte legge meg litt i sengen og heldigvis kom jeg meg raskt til hektene. Jeg kjennes frisk og fin ut nå, og ser frem til ny dag på sykkelen i morgen formiddag.

Tilbake til Norge og siste måned med forberedelser før USA.

Så var jeg endelig kommet tilbake til Norge og jeg har alt fått hatt noen bra dager hjemme! Siste uken

På toppen av Col d`Soller

på Mallorca syntes jeg var tøff. Det var ingenting som stemte - været gikk ikke helt min vei. Det var en dag med skikkelig mye regn, ellers så var det bra med opphold men været var så usikkert hele veien syntes jeg. Jeg ble alltid så i tvil da jeg kikket på værmeldingen og kikket ut av vinduet, følte ikke at de alltid stemte overends. Jeg skal ikke bare være en godværs sykelist, men jeg begynte å bli fryktelig lei av å fryse. Alt er bra så lenge jeg sykler, men skal man være ute på sykkelen mer enn en halv arbeidsdag så kan det være allright med et lite stopp og noe mat. Det var disse stoppene som egentlig var det verste, for det var vondt å begynne igjen. Kald, våt av svette, vind, skygge og temperaturer som ikke helt strakk til. I tillegg fikk jeg astma etter slutten av uke 2, det gjorde at jeg ble så i tvil på hvor hardt jeg burde presse kroppen. Jeg stilte meg hele tiden spørsmål om jeg ville forverre tilstanden, eller om kroppen greide å holde seg i "sjakk". Det førte til mange dårlige netter med søvn, mye hosting og masse medisiner. Opp bakkene var det som om jeg ikke fikk puste når pulsen nærmet seg 150... På toppen hostet jeg alltid en hel masse, og nedstigningene hvor jeg både frøys og hostet fikk meg til å gå litt ekstra i kjelleren. Det var også ekstremt mye vind siste uken - jeg kunne ikke se hvor det skulle være mulig å få litt "fred". Jeg husker jeg syklet kystveien over til Llucmajor, da jeg hadde vinden i ryggen syklet jeg 56 km / t med 138 i puls på en helt flat vei - det sier seg selv at så fort jeg snur meg og sykler andre veien så møter jeg et helsike. Å joda, på vei hjem mot Palma gledet jeg meg så til siste utforbakke. Utsikten her er fantastisk, du ser alle fjellene, havet og hele Palma, men denne dagen skulle jeg ikke få nyte det. 13 km/t trillet jeg i nedoverbakke. Jeg gjorde meg så liten som mulig, ingen sjans... Arh, ja nå har jeg virkelig fått klag her, aldeles ikke meningen, vet at USA blir enda tøffere og at jeg ikke kan styre vind og værguder men akkurat der og da var jeg nedom

På en transportetappe

kjelleren.

Nådde nesten målet, men ikke helt.

De tre ukene jeg var borte syklet jeg rundt 170 mil, det var 30 mindre enn jeg hadde sett for meg på 3 uker, så jeg er ikke strålende fornøyd. Men jeg tar milene med meg i bagasjen og nå får jeg ikke gjort noe mer med det hele. Jeg reiser til USA 12. April, og selve syklingen starter 18. April, så det er bare rett over en måned igjen! Slik jeg fungerte på sykkelen på Mallorca er jeg faktisk veldig fornøyd. Jeg greide å sitte time ut og time inn, jeg hadde overskudd på kveldene og jeg mistet ikke matlysten. Den siste måneden frem mot USA må jeg bruke nøysomt. Jeg må fortsette med å komme meg ut på sykkelen å ta lange rolige turer. Dog kommer jeg til å legge inn treningsøkter hvor jeg kjører lengere drag, intervaller, PEZ eller prøver å sykle alt det jeg makter og greier. Jeg må få inn litt fart i bena, jeg må tåle å trøkke til over de små bakkene eller forhøyningene, greie å kunne dra litt i front uten å stivne helt, eller gå rett inn i rød sone.

Ut på tur med Specializeden !

Det var vondt på vei hjem.

I dag tok jeg faktisk frem den andre sykkelen min - Specialized Venge. Jeg tenkte jeg ønsket å kjøre på litt opp mot Birkeland og rundt Tveide og tilbake til Møglestu. Jeg tok noen mål av BMC`en og justerte en del på Specializeden for å få litt mer "lik" sittestilling. Det første jeg tenkte var "å herre**#!#d" Jeg kjente knapt sykkelen igjen, BMC`en og Specializeden er så vanvittig forskjellige. Jeg kranglet meg oppover Birkelandsveien mens jeg prøvde å føle meg litt frem og tilbake. Etter hvert så kjente jeg igjen det gamle fartsmonsteret og jeg kunne jobbe mer med teknikken. Få med meg beina hele veien rundt, og plutselig så var jeg der jeg skulle være. Jobbet i komfortsonen, og kjente beina begynte å kvikne til. Like før jeg kom inn til Sentrum av Birkeland så svingte jeg av mot Tveide og begynte å forberede meg på å ha det vondt. Arh... Det var smerter.. Jeg er ikke vant til å jobbe slik, jage sykkelen, fortere og fortere. Jeg kom ut på birkelandsveien igjen og bet tenna sammen. Hele veien lå jeg å tenkte på Thor Hushovd - jeg tenkte på alt han har oppnådd på sykkelen, og all smerten han har kjempet seg igjennom gang på gang. Det hjalp veldig mentalt, jeg fikk en slags ro i kroppen enda det gjorde så vondt i bena. Pulsen var fortsatt "fin" lå mye rundt 155 - 165 og av og til opp mot 170. Like etter "knekken" mot Lillesand så syklet jeg forbi en syklist, det hjelper alltid på psyken. Nå gjaldt det bare å holde tempoet oppe og avslutte inn mot Møglestu. Den lille bakken over broen ved E-18 er ikke lang, men den føles av og til bare som en vegg, det samme med bakken opp mot Moen og siste strekke mot Møglestu. De siste 3 kilometerne var vonde. Jeg kjente det kom en tåre som trillet nedover kinnet - jeg ropte til meg selv at jeg ikke måtte gi meg, bare litt til, litt til, kom igjen nå... Jeg så computeren viste 44 km/t og for all del ikke mist farten, få med deg beina, hold tempoet, jobb hardt, men sitt rolig på sykkelen. Det var bare en fantastisk lettelse å komme over "målstreken" ved Møglestu. Endelig greier jeg å hente frem litt av mentaliteten jeg hadde da jeg svømte, jeg greide å jobbe selv om det gjorde vondt og jeg ga ikke opp. Jeg vet jeg er langt ifra noen god syklist og mange knekker meg i bakkene, slake som bratte - flatene og i utforkjøringene. Men det brydde jeg meg ikke om i dag, for jeg kjente litt igjen på gamle gnister.

I morgen blir det helt garantert rolig på sykkelen, mulig jeg går på en trippel økt med sykling, styrke og svømming.

Ønsker alle en super dag!