Tilbake til Norge og siste måned med forberedelser før USA.

Så var jeg endelig kommet tilbake til Norge og jeg har alt fått hatt noen bra dager hjemme! Siste uken

På toppen av Col d`Soller

på Mallorca syntes jeg var tøff. Det var ingenting som stemte - været gikk ikke helt min vei. Det var en dag med skikkelig mye regn, ellers så var det bra med opphold men været var så usikkert hele veien syntes jeg. Jeg ble alltid så i tvil da jeg kikket på værmeldingen og kikket ut av vinduet, følte ikke at de alltid stemte overends. Jeg skal ikke bare være en godværs sykelist, men jeg begynte å bli fryktelig lei av å fryse. Alt er bra så lenge jeg sykler, men skal man være ute på sykkelen mer enn en halv arbeidsdag så kan det være allright med et lite stopp og noe mat. Det var disse stoppene som egentlig var det verste, for det var vondt å begynne igjen. Kald, våt av svette, vind, skygge og temperaturer som ikke helt strakk til. I tillegg fikk jeg astma etter slutten av uke 2, det gjorde at jeg ble så i tvil på hvor hardt jeg burde presse kroppen. Jeg stilte meg hele tiden spørsmål om jeg ville forverre tilstanden, eller om kroppen greide å holde seg i "sjakk". Det førte til mange dårlige netter med søvn, mye hosting og masse medisiner. Opp bakkene var det som om jeg ikke fikk puste når pulsen nærmet seg 150... På toppen hostet jeg alltid en hel masse, og nedstigningene hvor jeg både frøys og hostet fikk meg til å gå litt ekstra i kjelleren. Det var også ekstremt mye vind siste uken - jeg kunne ikke se hvor det skulle være mulig å få litt "fred". Jeg husker jeg syklet kystveien over til Llucmajor, da jeg hadde vinden i ryggen syklet jeg 56 km / t med 138 i puls på en helt flat vei - det sier seg selv at så fort jeg snur meg og sykler andre veien så møter jeg et helsike. Å joda, på vei hjem mot Palma gledet jeg meg så til siste utforbakke. Utsikten her er fantastisk, du ser alle fjellene, havet og hele Palma, men denne dagen skulle jeg ikke få nyte det. 13 km/t trillet jeg i nedoverbakke. Jeg gjorde meg så liten som mulig, ingen sjans... Arh, ja nå har jeg virkelig fått klag her, aldeles ikke meningen, vet at USA blir enda tøffere og at jeg ikke kan styre vind og værguder men akkurat der og da var jeg nedom

På en transportetappe

kjelleren.

Nådde nesten målet, men ikke helt.

De tre ukene jeg var borte syklet jeg rundt 170 mil, det var 30 mindre enn jeg hadde sett for meg på 3 uker, så jeg er ikke strålende fornøyd. Men jeg tar milene med meg i bagasjen og nå får jeg ikke gjort noe mer med det hele. Jeg reiser til USA 12. April, og selve syklingen starter 18. April, så det er bare rett over en måned igjen! Slik jeg fungerte på sykkelen på Mallorca er jeg faktisk veldig fornøyd. Jeg greide å sitte time ut og time inn, jeg hadde overskudd på kveldene og jeg mistet ikke matlysten. Den siste måneden frem mot USA må jeg bruke nøysomt. Jeg må fortsette med å komme meg ut på sykkelen å ta lange rolige turer. Dog kommer jeg til å legge inn treningsøkter hvor jeg kjører lengere drag, intervaller, PEZ eller prøver å sykle alt det jeg makter og greier. Jeg må få inn litt fart i bena, jeg må tåle å trøkke til over de små bakkene eller forhøyningene, greie å kunne dra litt i front uten å stivne helt, eller gå rett inn i rød sone.

Ut på tur med Specializeden !

Det var vondt på vei hjem.

I dag tok jeg faktisk frem den andre sykkelen min - Specialized Venge. Jeg tenkte jeg ønsket å kjøre på litt opp mot Birkeland og rundt Tveide og tilbake til Møglestu. Jeg tok noen mål av BMC`en og justerte en del på Specializeden for å få litt mer "lik" sittestilling. Det første jeg tenkte var "å herre**#!#d" Jeg kjente knapt sykkelen igjen, BMC`en og Specializeden er så vanvittig forskjellige. Jeg kranglet meg oppover Birkelandsveien mens jeg prøvde å føle meg litt frem og tilbake. Etter hvert så kjente jeg igjen det gamle fartsmonsteret og jeg kunne jobbe mer med teknikken. Få med meg beina hele veien rundt, og plutselig så var jeg der jeg skulle være. Jobbet i komfortsonen, og kjente beina begynte å kvikne til. Like før jeg kom inn til Sentrum av Birkeland så svingte jeg av mot Tveide og begynte å forberede meg på å ha det vondt. Arh... Det var smerter.. Jeg er ikke vant til å jobbe slik, jage sykkelen, fortere og fortere. Jeg kom ut på birkelandsveien igjen og bet tenna sammen. Hele veien lå jeg å tenkte på Thor Hushovd - jeg tenkte på alt han har oppnådd på sykkelen, og all smerten han har kjempet seg igjennom gang på gang. Det hjalp veldig mentalt, jeg fikk en slags ro i kroppen enda det gjorde så vondt i bena. Pulsen var fortsatt "fin" lå mye rundt 155 - 165 og av og til opp mot 170. Like etter "knekken" mot Lillesand så syklet jeg forbi en syklist, det hjelper alltid på psyken. Nå gjaldt det bare å holde tempoet oppe og avslutte inn mot Møglestu. Den lille bakken over broen ved E-18 er ikke lang, men den føles av og til bare som en vegg, det samme med bakken opp mot Moen og siste strekke mot Møglestu. De siste 3 kilometerne var vonde. Jeg kjente det kom en tåre som trillet nedover kinnet - jeg ropte til meg selv at jeg ikke måtte gi meg, bare litt til, litt til, kom igjen nå... Jeg så computeren viste 44 km/t og for all del ikke mist farten, få med deg beina, hold tempoet, jobb hardt, men sitt rolig på sykkelen. Det var bare en fantastisk lettelse å komme over "målstreken" ved Møglestu. Endelig greier jeg å hente frem litt av mentaliteten jeg hadde da jeg svømte, jeg greide å jobbe selv om det gjorde vondt og jeg ga ikke opp. Jeg vet jeg er langt ifra noen god syklist og mange knekker meg i bakkene, slake som bratte - flatene og i utforkjøringene. Men det brydde jeg meg ikke om i dag, for jeg kjente litt igjen på gamle gnister.

I morgen blir det helt garantert rolig på sykkelen, mulig jeg går på en trippel økt med sykling, styrke og svømming.

Ønsker alle en super dag!