En century som failet...

God start på dagen

Da jeg tittet ut av vinduet i går var det stor sol og blå himmel - vinden, den hadde tatt ferie og det var ikke et "blaffer" i bladene på busker å trær. Jeg startet med å Google litt for å se om jeg muligens skulle sykle fra Lillesand til Sandefjord også ta turen tilbake i dag (Fredag) men jeg slo tanken etter hvert ifra meg siden jeg ikke orket å sykle så mye langs og på kryss og tvers av E-18 (følge gamle sørlandske hovedvei osv) Men jeg fikk tredd på meg sykkel tøyet og startet med å se meg ut en rute her i "området". Jeg syklet oppover birkenesveien og kjente solen varmet og at det ikke var noen vind annet enn den jeg selv genererte.

Planen var egentlig å sykle opp til Birkeland, rundt Oggevatn og ned til Grøsle og over til Grimstad, men i siste liten så ombestemte jeg meg og valgte heller å sykle over Oggevatn over til Vennesla og ned til Kr.sand for så å ta meg over til Grøsle og Grimstad og Lillesand Ca. 175 km. Jeg tenkte at dette var dagen hvor jeg skulle prøve å få til en Century på under 6 timer - og var det en dag jeg skulle greie dette alene så var det i dag.

Så hvorfor en Century og hva er det?

For at jeg skal få lov til å starte i Costa Mesa den 19. April må jeg ha levert inn dokumentasjon, enten ritt eller en GPX fil (tror jeg det heter) loggen ifra GPS`en på at jeg har syklet 160km på under 6 timer. Dette tilsvarer en snittfart på 26,6 - det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men det er allikevel litt spesielt når man ikke kan bytte på å dra, eller ligge i et felt. Til nå har jeg ingen turer som oppnår disse kvalifikasjonene utenom dagen jeg syklet med Team Joker, men det var over 2 økter på samme dag med 15 min pause. Jeg skal høre om ikke Abbike kan godkjenne denne. Første turen er på ca 75 km med 38 km/t snitt også var det en liten matpause også startet jeg ny sessjon i strava og den var vel på 28 km/t over 120 km.

Kroppen føltes fantastisk, men allikevel ikke helt.

De 3 første timene gikk knirkefritt. Kroppen kjentes veldig god og tråkket satt veldig lett, men det er noe med denne 100 km grensen jeg ikke helt greier å komme over. Det er som om alltid jeg føler at muskulaturen er litt gåen og sliten også er det typisk en grense hvor krampene starter å komme. Jeg merket at jeg etter hvert måtte holde litt igjen i tråkket, og det er spesielt ved opptråkk at bena får det litt ekstra. Jeg stoppet ved bensinstasjonen i Birkeland og fylte flaskene med vann. Klokken var alt blitt halv fem og jeg motiverte meg til å sykle over Grøsle og over til Grimstad, og at jeg bare måtte bite tenne sammen for å komme meg igjennom de neste 2 timene. Hele tiden merket jeg at bena ble verre og verre... Jeg hadde spist godt, tatt krampe ampullere osv, men det var ikke nok i dag. Da jeg kom inn i bakken ved Grøsle var det bare BOM stopp. Venstre benet krampet seg gang på gang og jeg var så frustrert og forbannet. Jeg tror det mest er mulig å se skuffelsen i øynene mine. Jeg var så nære å greie en Century men allikevel så langt ifra.

Feilene...

Jeg ringte min mor og ba om å bli hentet ved Grøsle, beina maktet ikke mer. Jeg brøt sykkelregel nr 5 "harden the f**k up" Jeg er en blaudis, en fantastisk blaudis. Kan jeg ikke bare av og til bare overstyre den lille nøtta jeg har og bite i meg litt smerte. Gi litt F**n og bare sykle med kramper... Sånn har jeg vært i flere år, jeg kan ikke huske sist jeg hadde et skikkelig killer instinkt - men jeg tror det må være tilbake fra da jeg drev med svømming.

I ren frustrasjon og forbannelse dro jeg frem strava og avsluttet hele dritten... og jeg som bare timer i forveien hadde postet bilde på instagram "Time to refuel - Three hours into a fantastic ride in sunshine"  Hva skal jeg gjøre eller skrive nå? Det var nesten litt flaut å se at Grøslebakken hadde tatt det beste av meg. Men det er de fordømte krampene. Jeg har kapasitet og overskudd, men beina vil jo bare ikke. Det er til å gråte av innimellom. Fortvilet satte jeg meg på sykkelen og trillet ned bakken og startet sykkelturen mot Birkeland.

Det var nå det slo meg, jeg skulle jo aldri ha slått av Strava.. Jeg er så alt for nærme 160 km, og jeg merket at bena kviknet til sakte men sikkert. Jeg var nå fast bestemt på å komme meg hjem for egen maskin selv om mor kom meg i møte. Heldigvis hadde jeg jo fortsat Garmin GPS`en på sykkelen gående. og jeg regnet hele tiden ut hva jeg måtte ligge på for å greie kravet. Jeg var plutselig i rute igjen! Dette ga meg masse motivasjon, motivasjon til å bare trø på! Jeg tok det allikevel piano i de slake oppoverbakkene for ikke å få nye kramper. Jeg kom over bakketoppen og startet kjøret over stripa, men da oppdaget jeg noe som var feil. Det kunne ikke stemme?! Hadde jeg stoppet GPS`en? Ingen tall rørte på seg, jeg trykket på start / stop men den viste hele tiden bare 32.8 km/h - men nå syklet jeg da langt fortere enn det?! Da jeg kom i enden av stripa svingte jeg opp mot Lillesand og innså at GPS`en hadde hengt seg og sto nå på 144,4 km... altså bare 15,6 km fra 160 km og jeg var i rute! Jeg brølte til, hadde mest lyst til å bare knuse hele gps`en... og i det jeg var fyrt som mest møtte så jeg bilen til Mor.

Men jeg var allikevel fast bestemt.. Uansett om jeg har skrudd av strava og gps`en har hengt seg så skal jeg komme hjem for egen maskin. Min mor snudde og tok meg igjen. Hun så nok irritasjonen i øynene mine da jeg slengte inn en av de tomme vannflaskene... Jeg sa nå får du ligge forran meg så jeg kan ligge i dragsuget på bilen. Men stakkars mamsen har jo aldri kjørt "pez" så hun lå 40 meter foran meg. Hvordan i all verden skulle jeg få noe nytte av dette? jeg vinket og veivet med armene til hun til slutt stoppet på en lomme... Da rablet det helt for meg, jeg trødde til det jeg maktet opp siste delen av bakken ifra Birkeland. Vinket henne opp igjen og sa at nå får du ligge rett foran meg... Tommel opp er mer fart, tommel ned er roligere. Etter dette greide hun seg utmerket og fra den bakketoppen og ned til Norton lå vi i 50 - 60 km/t..

Jeg var veldig skuffet over meg selv i går.

Skuffelsen

Skuffelsen var enormt stor og jeg er sikker på det kom en tåre i bilen på vei hjem til huset.
Hvordan kunne jeg være så dum å avslutte strava, også klikker gps`en? Fra Birkeland og ned til Lillesand (Norton) så hadde jeg passert 154 km, jeg hadde jo bare snudd i rundkjøringen og syklet opp til Tveide så hadde jeg hatt en Century på under 6 timer.. Men uansett hvor god eller dårlig en dag er, så skal jeg si til meg selv en positiv ting for det er alt for lett å fokusere på det negative. I går var det ikke lett, men etter en tur i dusjen fant jeg flere. 1) Jeg satte meg ikke inn i bilen da mamsen kom 2) Selv med krampene så greide jeg å mobilisere meg i ettertid 3) Jeg kjørte motorpez i ganske frisk fart selv etter 140 km på setet denne dagen. 4) Jeg greide å komme over mesteparten av skuffelsen og fortvilelsen etter noen tårer og en god varm dusj.