I believe in revenge...

Fra Mallorca 2014 - Kanontur!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan starte med å si at den siste uken har vært svært tung. Ikke fordi jeg nødvendigvis har trent så mye eller så hardt, men alt er ikke slik som det skal være, eller burde være. Jeg har nok personlig vært i en utforbakke hvor bremene ikke har fungert slik de skal. Når jeg ser tilbake så tror jeg det hele startet tilbake fra da jeg flyttet ifra Bergen for 1 1/2 år siden. Aldri har jeg vært så lykkelig eller så gla i en plass og menneskene rundt meg. Arbeidet i DNB og trente når det passet meg, levde studentlivet og hadde det som plommen i egget. Jeg så det nok ikke da, men jeg skulle aldri forlatt DNB - for det var virkelig en bra plass å være. Bedriftskulturen, menneskene og arbeidet. Jeg var snart ferdig med studiene ved NHH og hadde fått arbeid i PwC avd Kristiansand. For de av dere som kanskje ikke er så kjent med Revisjon og selskapene rundt, så kan jeg si at PwC er verdens største revisjonsselskap - og det sier litt. Jeg husker så godt at jeg var usikker på om jeg i det hele tatt ønsket å komme tilbake til Sørlandet, jeg er jo født og oppvokst der, men har nok aldri helt funnet min "plass" Jeg hadde uansett troen på at dette skulle gå fint, og så frem til å kunne bruke Mastergraden ifra NHH til noe jeg kunne utvikle meg i. På vei ifra Bergen til Kr.sand havarerte seilbåten, og meg og de to andre som var ombord ble hentet av Seaking Helikopter utenforbi kvitsøy. Det var en så ekstrem opplevelse, at jeg av og til lurer på om det i det hele tatt har skjedd - vi var ekstremt heldige. Båten sto 8 måneder på verksted, og salgsprosessen følge jeg var som et mareritt - og jeg var så gla den dagen båten hadde skiftet eier i juni / juli i år.
Jobben gikk ikke helt slik jeg hadde forestilt meg, jeg greide ikke se gleden i arbeidet jeg gjorde. Kanskje det kan være mangel på forståelse fra min side, men jeg lurte ofte på hva det egentlig var jeg gjorde. Jeg fikk ingen mestringsfølelse, det var som om alt bare buttet i mot.


Det var da jeg kom til å tenke på noe min gamle x hadde fortalt meg.Eva fortalte meg om hvordan det gikk på  masterstudiet - Industriell Økonomi. Begge hadde kun et halvår igjen, før hver sin mastergrad var i boks, og vi hadde begge alt fått jobb. Hun var og er superdyktig i det hun gjør, men det hun sa til meg den ettermiddagen glemmer jeg aldri.

"Marius, du må ikke glemme... Du har nok større forventninger til arbeidslivet, enn hva arbeidslivet har til deg" Jeg er nok redd dette er realiteten for mange, og det har vært det for meg.


Selv om jeg har vært en person som har holdt på timesvis med individuell idrett, og da spesielt svømming i over 10 år, så tør jeg å påstå at jeg alltid har vært lagspiller. Det å være en lagspiller kan ha sine fordeler og ulemper, men av natur er jeg bare ikke en egoist. Jeg har hatt mine opp og nedturer i all konkurranse jeg har gjort, men aldri har jeg dvelt så lenge med et nederlag som ved Årets CLST - Colorline Tour, Kristiansand - Hovden. Jeg hadde stått for alle invitasjoner til treninger, arrangementer matlaging m.m. Jeg hadde til og med fått en god kammerat til å stille opp med en svær pickup og skaphenger så vi slapp å tenke på sykkeltransport dagen derpå. Dagen da rittet skulle gå hadde jeg vært oppe til 0230 for å bli ferdig med alt av vask etter middag til samtlige syklister, overførsler av penger for busstransport osv. Allerede 0520 gikk våres startskudd. Grunnet to punkteringer som en av våres sykkelister hadde, måtte jeg sykle tempo alene fra grim til vennesla for å hente opp laget jeg syklet med. Den havarerte sykkelisten / sykkelen hadde jeg sørget for fikk transport med Erik opp til Evje og bytte av hjulsett. 3 - 4 ganger var jeg nede å hentet opp en som ikke helt greide å følge tempo, jeg gjorde min jobb der den skulle gjøres når tempoet måtte økes i utforbakkene m.m. Etter siste matstopp ble vi enige om at siste bakken (høyekleivene) skulle tas i rolig tempo,  jeg hadde gjennom hele våren fortalt om mine problemer med kramper, og skulle jeg få være med laget og få de positive opplevelsene det alltid var snakk om, så måtte tempoet akkurat her senkes pittelitt. Da vi startet på bakken gikk det relativt OK, men det skulle bare mangle at tempoet ble skrudd opp de unødvendige 2 - 2,5 km/t. Jeg har aldri sett eller opplevd at leggmuskelaturen forflytter seg til fremsiden av leggen. Som det var igjennom hele rittet, vil jeg påstå at Roadcaptain ikke viste noen form for lederskap, og spesielt ikke her. Jeg ble stående alene på toppen, fikk i meg litt Cola og tenkte at jeg får bare bite tenna sammen, så kjører jeg tempo nr 2 for å sykle meg opp til laget. Men da jeg kom til hoslemo ca 15 km før mål, så ga jeg opp.. jeg hater å si det! Jeg ga opp! Alt vi hadde pratet om, at laget skulle sykle samlet til mål dersom man var med til Høyekleivene, at tempoet skulle trappes ned og at hele turen skulle være bygd på positive opplevelser så opplevde jeg alt som stikk motsatt. Det var ikke lenger et lag jeg syklet på eller for, og all innsats som var nedlagt i forberedelser og hele dagen frem til hoslemo var ikke lenger verdt en eneste ekstra kalori. Jeg var skuffet og forbannet.. Jeg kunne nå for all del ha syklet til mål og fått meg en tid istedet for DNF, men akkurat det betyr ikke så mye for meg. Det som betyr noe er laget, lagkammeratene og lederskapet. Irritert, det blir jeg den dag i dag når jeg tenker over hele rittet, men ingenting har skuffet meg mer enn at jeg ble utelatt lagbildet. Det høres kanskje ut som flisespikkeri, men når du har stått på "tåhev" ringt rundt, sendt x-antall mailer, sørget for å invitere til treninger, lage mat til laget, innkjøp og informasjonsformidling, tøybestilling, anskaffelse av vennetjenester for følgebil, radiokommunikasjon, ikke minst innsatsen som ble lagt ned dagen rittet gikk av stabelen - ja... da antar jeg at det er på sin plass å være irritert, man kunne vel ha ventet til vi alle var samlet. Jeg utelot å si noe når jeg kom til hytten, og har vel egentlig holdt ganske stille om det siden.

Det kom en ansatt bort til meg å sa "Marius, jeg er sjokkert. Du har frontet det laget, og alt du får igjen er ingenting"

Det jeg opplevde denne dagen, reflekterer også mye av mitt arbeid. Det ble nylig sendt ut invitasjoner for neste års Hovden Tour og jeg har nå som sikkert mange vet valgt å forlate min jobb av ulike årsaker og grunner. Det var en felles invitasjon fra en av mine ledere som gikk ut til alle som var med i våres. På en reply mail fra en annen leder ved kontoret står det følgende:

"Jeg blir med gitt kritisk masse. PS! han langt nede i bakken i bildet fikk en så sterk psykisk knekk at han satte skyhøye mål - Hva med å krysse et kontinent? Ja.. Det hørtes lurt ut.

GOD HELG!"

Vel. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig, liker å smile og le, elsker å by på meg selv - men jeg syntes enkelte utspill kan man holde seg for god til, selv om de kanskje er ment som en spøk. Men det reflekterer de holdningene og bedriftkulturen jeg har vært en del av det siste 1 1/2 årene, og det reflekterer hele holdningen til under CLST rittet. Det er ikke lenger samstemmelse mellom hvordan bedriften ønsker å opptre utad / mot sine ansatte og den reelle bedriftskulturen - jeg forholder meg for god til å bli indoktrinert til å oppføre meg på samme vis. Det er heller ikke meningen å virke som en "klagebøtte" men jeg orker bare ikke gå å irritere meg over det lenger.

Dette og mange andre ting har ført til at jeg nå om dagen er ganske ukonsentrert, og jeg føler jeg alltid kommer til kort. Jeg har ikke hatt det slik som nå på mange år, nesten så man begynner å tvile på sine evner og talenter, men jeg skal iallefall ikke la meg bli kuet av holdningene som er over. Jeg vet jeg er bedre enn som så, jeg må bare finne rytmen - men det ordner seg. Så det er kanskje ikke så rart jeg ikke er helt meg selv om dagen. Reiste til Sandefjord og vært her snart i 1 uke. Fått vært en del på jakt, trent en del og truffet ei litt nå og da, but as for now, we`re just friends.

Mallorca 2014

Dagens økt var bånn i bøtta. Ville gi opp etter 20 minutter på sykkelen, bestemte meg for å sykle en time, litt på kryss og tvers. Men kroppen lettet pittelitt, så jeg svingte første vei ut til "skauen" og ble borte i 2 timer. Når jeg kom hjem var det bare å få på seg et tørt skift så jeg kunne spenne på meg rulleskia for å ta meg en runde der. Jeg er fornøyd med at jeg fikk trent begge deler i dag, men jeg er ikke fornøyd med hvordan kroppen responderer om dagen, men det er nok flere grunner til at jeg føler at kroppen er tung.



"I Believe in Revenge ladies and gentlemen. And the greatest revenge is massive success"


Jeg skal nå greie å sykle USA på tvers, lurt eller ikke - jeg skal ikke gi meg før det er gjort.