Påmelding i box!

Nå har jeg endelig bestemt meg for valg av USA tur! Bestillingen er foreløpig i Box og med mindre Abbike.com er en "scam" så detter det vel ned noe mer informasjon iløpet av de neste ukene!

Når man er slikens halvgal, korttenkt og "beskjeden" sørlending så går ting litt over stokk og stein noen ganger, men jeg har virkelig hatt lyst til å sykle USA på tvers! Jeg planla denne turen tilbake for noen år siden, men måtte arkivere den i skuffen da jeg ikke greide å finne ut av hvordan jeg skulle greie den tidsmessig eller økonomisk. Nå har jeg endelig blåst liv i den igjen, og hoppet litt veldig ut i det!

Så for de av dere som har lest tidligere blogginnlegg så vet dere at jeg har vært i tvil på hvordan jeg skulle sykle USA, 1) Alene, 2) Med følgebil, 3) Gjennom et eget selskap. Som jeg da indikerte ville alene bli meget risikofylt, og at dette ikke var ønskelig - også ut ifra tidligere erfaringer så fristet dette lite... Dersom jeg skulle ta følgebil så ville dette være det absolutt beste, men jeg mister da dimensjonen av å interaktere med menneskene rundt meg og omgivelsene. Det vil være et fryktelig fokus på meg selv både ifra følgebilen, og helt sikkert de krav jeg ville satt i en slik anledning. I tillegg ville det blir uhorvelig dyrt! Så ja.. da var det siste valget jeg endte på!

HELMAX! Jeg smiler nå, men jeg vet vel ikke riktig hva jeg har begitt meg ut på! Bekreftelsen ifra abbike.com på utført betaling føltes både godt og lettende! Jeg vet det kommer til å bli en vanvittig slitsom tur, selv med et felles støtteapperat rundt meg og med andre syklister som ønsker å oppfylle samme drøm.. Men igjen, kommer jeg nok til å sitte med en enorm mestringsfølelse dersom jeg greier dette! Jeg fikk tid til å kjenne på kroppen da jeg var på Mallorca og syklet der nylig, og jeg vet at med enda bedre trening frem mot avreise at jeg kan være kapabel til å greie det - selv med krampene som ofte tar meg, jeg skal få bukt med dem!


Litt om turen:
Starten er i Costa Mesa - California og starter 18. April 2015 og avsluttes i Amesbury Massachusetts 21. Mai 2015, i alt 33 dager hvorav 2 er hviledager.
Turen består videre av 3457 Miles, noe som tilsvarer ca 5500 km! For å sette det litt i perspektiv så er det altså Norge på Langs  x 2  - 100 km... Eller distansen Lillesand - Oslo 19 Ganger, man kan også sykle Nordkapp og ned til Sør Italia og fortsatt ha 500 km til gode, så ja - det er et vanvittig stykke med land som skal forseres!

Det vil være følgebil med som tar all baggasje og som vil være til assistanse dersom noe skulle skje under veis, samt en mekaniker. Jeg får også sove på Motell hver natt, og får servert frokost og middag - så jeg trenger å tenke på svært lite selv. Kun Sykle, Sove og spise (masse!)

Så da gjenstår bare en drøss av trening, endring av kosthold og en hel masse motivasjon! Nedenfor ser du ca rute på kartet (veldig grov definert) med tilhørende dagsetapper. NB husk at en US Mile må multipliseres med 1,61 for å få KM. 

Dagsetappene: 

Day	Location	Day's Mileage
Day 0	Costa Mesa, CA	0
Day 1	Palm Springs, CA	112
Day 2	Blythe, CA	134
Day 3	Wickenburg, AZ	115
Day 4	Cottonwood, AZ	102
Day 5	Winslow, AZ	107
Day 6	Gallup, NM	134
Day 7	Albuquerque, NM	136
Day 8	Albuquerque, NM (Rest Day)	0
Day 9	Las Vegas, NM	135
Day 10	Tucumcari, NM	109
Day 11	Dalhart, TX	95
Day 12	Liberal, KS	113
Day 13	Dodge City, KS	83
Day 14	Great Bend, KS	85
Day 15	Abilene, KS	129
Day 16	Topeka, KS	109
Day 17	Cameron, MO	123
Day 18	Kirksville, MO	121
Day 19	Quincy, IL	96
Day 20	Springfield, IL	101
Day 21	Springfield, IL (Rest Day)	0
Day 22	Tuscola, IL	83
Day 23	Lebanon, IN	121
Day 24	Richmond, IN	106
Day 25	Marysville, OH	105
Day 26	Wooster, OH	103
Day 27	Warren, OH	98
Day 28	Dunkirk, NY	139
Day 29	Batavia, NY	84
Day 30	Liverpool, NY	121
Day 31	Amsterdam, NY	118
Day 32	Keene, NH	123
Day 33	Amesbury, MA	117

Siste dag på Palma, Bakkekonkurranse og fartslek med Gino!

Så var siste dagen i Palma kommet, Fredag 24. Oktober var flyreisen hjem bestilt. Jeg våknet på hotellrommet ganske godt uthvilt! Jeg kunne merke at temperaturen var noen grader lavere enn tidligere i uken, og det hjalp godt på natterssøvnen. Jeg lå så lenge jeg kunne i sengen, tittet på rotet rundt meg og lurte på om jeg skulle starte pakkingen - men jeg er vel som alle andre gutter som ikke har noen sjefer i "hus" så jeg bestemte meg for å ta pakkingen etter dagens trening / konkurranse.

Fornøyd med mitt veltenkte valg tuslet jeg ned til frokosten, hilste på Skjerping og Bjørnsrud, dyttet i meg x-antall Bacon skiver, bønner før jeg avsluttet med musli og youghurt - primavera! Jeg må innrømme at uken har satt sine spor, og at baken er rimelig sår. Så som så mange andre sykkelister så måtte det smøres med både kremer, salver og pudder - men sikkert ikke noe nytt for den aktive syklist. jeg gjorde meg klar til å sykle fra bunnen  av Kura og opp - det var konkurranse på gang!

Kura er ca 500 meter høy og bakken er 4,7 km lang. Jeg var klar for denne siste økten, og alle lagene (vi var delt i 5 lag) hadde en proffsykkelist hver. Alle måtte komme samlet til toppen, så man måtte tilpasse seg de som syntes bakker er minst morro. Jeg er som mange kjenner meg som, ganske tung av natur (liker jeg å tro) så jeg burde vært det "svakeste ledd" heldigvis så fikk vi ingen proffsykkelist på laget, men en sportsdirektør, nemmelig Gino ifra Joker! Kanon tenkte jeg! Der har vi mannen vi må sørge kommer helskinnet opp og jeg kunne ta det knusende med ro, forhåpentligvis uten å tråkke for mye på tærene på Gino så er også han representert i den øvre vektklasse.

Da vi hadde syklet de 25 km fra hotellet til Kura gjorde vi oss klare for konkurransen, dog manglet vi en person og det var så klart Gino. Vi pratet med ham der han satt med et glass Cola og boblejakke langs en Cafe i bunnen av bakken. Svaret var klart Sportsdirektører sykler ikke, de kjører følgebil, eller følge sykkel i form av Motorsykkel. Så ja.. Gino skulle altså følge oss opp på en motorisert sykkel, så jeg måtte omstille tankene til at dette ble noe tøffere enn jeg hadde trodd...

Vi startet som nr 3. i konkurransen, og da det var våres tur var det bare å sette klampen i bånn. Trond ifra Holmestrand Cykkelklubb åpnet kalaset og sørget for at vi alle 5 hang godt på. Bakken opp Kura er temmelig bratt i første parti, og før første Cerpentin. Jeg tok over og førte laget et drag før Terje (tidligere skismører for landslaget) overtok. Det ble litt klabb i neste veksling, og et par som slet med tempoet, jeg følte meg umåtelig sterk denne dagen (foret som sagt på bacon og bønner) så jeg satte meg i front og lot musklene jobbe, parkerte tankene og fokuserte på å gjøre en best mulig jobb for laget. Da jeg overtok føringen prøvde jeg å kontrollere melom 15 - 20 km/t litt avhengig av hvor bratt det var, og tilbakemeldingene ifra resten av lagkammeratene - det viste seg heldigvis for meg at jeg ikke var den som skulle slite opp Kura. Føringen jeg tok allerede etter 1 km holdt jeg opp de 3,7 neste. Gino kom frem og tilbake på motorsykkelen og justerte lag og gav oppmuntrende ord. Rett før toppen så flater fjellet ut, og du kommer i en liten nedoverbakke. Her må man få inn mest mulig fart før bakken starter igjen og går inn i sin siste fase, problemet var bare at ikke alle var like gode på taktskifte, ikke minst kjøre på et tyngere gir - og det forstår  jeg veldig godt når pulsen står i taket!
Så den siste kneiken opp mot toppen viste seg å bli sterk kost for mange, men vi kom helskinnet igjennom bakkeløpet og alle var strålende fornøyd med innsatsen!

Som nevnt måtte jeg rekke et fly tilbake til Norge, så jeg snudde rimelig fort etter all fotograferingen og satte snuten hjemover., den siste jeg tok farvell med var Vegard Breen, takket for mange gode turer og ønsket ham lykke til for kommende sesong i Lotto Belisol! På vei ned ifra Kura kom det nesten en liten tåre i øyekroken da jeg kikket ut over den vakre øya Mallorca - fy feite for en bra uke jeg har hatt!

I bunnen av Kura kom både Kristoffer Skjerping og Miriam Bjørnsrud, meg og Bjørn Roland kastet oss på hjul og dro godt nytte av farten deres på vei hjem. Arild kommentatoren ifra Eurosport + 1 til hang også på... Jeg må bare trekke på smilebåndet da jeg hører Arild rope til Skjerping "Arild er stiv i beina, Arild er stiv i beina, Arild er stiv i beina" ja.. Det kunne knapt passe bedre at Gino kom kjørende opp til oss samtidig og vi økte ifra 32 - 40 km/t wops så forsvant Arild, han greide ikke tempo. Gino kjørte sakte men sikkert motorsykkelen fortere, jeg hadde støtet opp til Miriam og lå på hjulet hennes, skjerping i front, og Bjørn og sistemann hadde også greid å hive seg på "toget" som stadig gikk fortere. Slak oppforbakke og motvind, Miriam gjorde en kanonjobb og fulgte på det hun greide. Jeg er gla Gino ikke aksellererte fortere, for da hadde jeg kanskje ikke greid å henge på. Jeg heiv meg over på en tygere klynge da vi passerte 64 km/t og jeg trodde Miriam fortsatte å kjøre, men hun svingte ut for å slutte råkjøret, jeg mistet 10 meter til Skjerping og prøvde å støte meg fra Miriam og opp men selv om jeg var oppe i nesten 70 km/t var det bare å glemme. Jeg hadde mistet slipstreamen, og jeg var helt full av syre i beina. Uansett hadde vi en fantastisk fartslek!

Da jeg kom til hotellet var det bare å pakke sakene, få i seg noe mat og komme seg på flyet - her skjedde det ikke mye spennende, så det skal jeg spare dere lesere for.


Oppsummeringen av uken er at jeg har hatt det helt kanon! Fått sår i baken, syklet mange mil, fått sol på kroppen selv om jeg ikke har blitt brun, konsumert mange liter Cola! Sitter med endeløse minner! gleder meg alt til neste år! Og anbefaler alle som har muligheten til å delta på en slik tur!

God helg dere!

En uke på Palma går desverre mot slutten

Aj, Nå er det lenge siden jeg har fått vært og oppdatert bloggen, det skal jeg love å bli bedre på, selv når man er trøtt og sliten eller hverdagen blir for hektisk. 

Jeg er akkurat kommet meg på hotellrommet etter nok en fantastisk dag på sykkelsetet! I alt har jeg hatt 4 økter her nede og 1 hviledag, og siden jeg ikke har fortalt noe om min treningsferie eller dager, så tar jeg alt ifra «børjan»! 

MR.Bjørn R. inviterte meg til å sykle 1 uke på mallorca med proffene og jeg takket umiddelbart ja når jeg fikk telefonen en tidlig sommerdag i Juni. Jeg ble lovet rolige turer i godt vær, og mye godt humør med påfølgende afterbike og middag. Det er Rune Lexberg som står for alt det administrative, og turen er arrngert i regi av www.lexberg.no. For de av dere som planlegger tur til Mallorca og ønsker å sykle, kan jeg anbefale Rune på det sterkeste enten dere ønsker å melde dere på fellestur slik som dette, eller kun leie av sykkler. Sykkelen jeg har fått utlevert er en Cervelo R3, og jeg er meget fornøyd med sykkelen! Jeg er vant til å sykle på en relativt mye mer agressiv sykkel – Specialized Venge som er mye stivere og har bedre respons, men greier ikke matche komforen i det hele! Slik som vi har syklet (rolige langturer) så setter jeg comfort langt høyere enn en stiv ramme, eller et helt hinsides rått hjulsett eller andre deler og dupeditter som gjør sykkelen perversj.

Men noen av dere lurer sikkert på hvem disse proffene er? I alle fall gjorde jeg det, og selv om jeg sykler er jeg alt for lite flink til å følge den norske sykkelsporten foruten TdF. Men de som er med oss er Vegard Breen – Proffsykkelist for Lotto Belisol, Kristoffer Skjerping – sykler for Garmin Sharp fom neste sesong, Miriam Bjørnsrud – Team Hitec Products, Reidar Bohlin Borgeresen – Team  Joker og sportsdirektøren for Team Joker - Gino Van Oudenhove. Så her er vi godt representert av noen flere av oss vil se mer til ifbm med de store sykkelrittene verden rundt. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om opplevelser  sammen med proffene, men må dessverre skuffe dere og si at disse blir private. Jeg mener det er viktig å ta hensyn til – og respektere at rytterne nå er «off-season» og at de er slitne etter en lang og krevende sesong. Vi som er rundt bør derfor ikke oppleves som påtrengende eller slitsomme, de offrer faktisk en hel uke for å være sammen med oss hobbymosjonister, og det er ganske så mye å be om for den relativt korte ferien en proffsykkelist har.

Men så var det over til syklingen! 

Dag 1, Søndag:

Ride info:

KM: 102,7

Time: 4:05

Elev Gain: 663

Source: Strava

Vi startet ifra hotellet, Sunprime Palma Beach. Det var et virrvar av sykklister som skulel av sted, og jeg tror samtlige var spente. Jeg valgte å sykle i gruppen sammen med den eneste jeg kjente – Bjørn. Fikk også overtalt Bjørn til å være med på den korte turen da jeg var spent på tempo, temperatur, bein m.m. Det gikk heldigvis meget rolig opp transportveien til Santa Eguénia og videre til Santa Maria. Her var dagens første stopp hvor vi tok en bedre lunch! Dyttet nedpå noe kald Cola og en vanvittig god Baguette med Serano skinke og ost. Det var så deilig å bare å sitte på det lille torget, titte på menneskene rundt og nyte sola. Gradstokken var i 30+ Sjiktet og svetten stoppet aldri å renne! Det er virkelig da du nyter livet, tar noen dype pust, legger hodet tilbaket og bare suger til deg hver eneste lille dråpe av energi! Etter lunch satte vi kursen hjemover mot hotellet, da gikk tempoet noe mer radig, og det ble litt fartslek utforbi den ene utforkjøringen – passer meg helt utmerket! Skjønte at turen ble noe kort, selv til å være 1. dag, vil tippe omkring 5 – 6 mil, så jeg sa til Bjørn at vi måtte ta en ekstra sløyfe. Da satte vi nesen mot Lucmajor og da tror jeg begge møtte veggen litt. Ikke at vi var tomme, men varmen var bare helt vanvittig! Jeg brant igjennom den ene etter den andre vannflasken og vi var tydeligvis kommet til det varmeste tidspunktet på dagen. Vel fremme i Lucmajor var det ny vannpause før det ble kjørt tempo mot Hotellet igjen. I 25 Km ble det trådt rimelig hardt til, foruten da jeg sa til Bjørn at han var i ferd med å sykle meg av og at vi måtte roe det ned litt så jeg fikk pusten igjen. Praten satt lett før råkjøret startet inn mot byen. Lå så nære hjulet jeg turte og vekslet mellom dragene 40 – 50 km/t på flatene – Vanvittig moro! Bena kjentes fine hele dagen, men de bærer preg av å ikke være spesielt gjennomtrente… 

Dag 2, Mandag

Ride info:

KM: 103,3

Time: 4:13

Elev Gain: 1 279

Source: Strava

Mandagen var den dagen jeg syklet lengst. Ride info viser kun 103 km, men jeg glemte å sette på Strava etter pause ved Lucmajor, så iflg de som kjørte med GPS hele dagen viste klokken et sted mellom 130 – 140 km.

Nok en fantastisk dag på sykkelsetet, jeg liker at vi kjører i så rolig temp. Ligger stort sett i bare 25 km/t +/-, og det virker som at folk er meget fornøyd med det. Det er ingen mas, jag eller konkurranser bare kos og praten sitter lett. Proffene beveger seg frem og tilbake i feltet og prater med alle – dette er virkelig uformelt! I tillegg sitter det mange artige personligheter i feltet, og mange som følger sykkelsporten tett. Blant annet er kommentatoren for Eurosport med, vi har to ifra Sykkelmagasinet som skal til å lage en reportasje, en av de største importørene av Cervelo til Norge, skismører ifra landslaget, nyhetsankere med mer! Det som er så bra, er at alle er så lett tilgjengelig og enkle å komme i kontakt med! Praten sitter lett i feltet, og minner og erfaringer blir delt! Turen for dagen går til Petra hvor vi sykler på flere av de virkelige innenlandsveiene, omgivelsene er fantastiske og jeg kan konstatere at mallorca er et sykkelmekka! Deilige veier som kuperer seg over jorder og små hauger. Ønker du å holde deg unna fjeldene så følger du bare på sykkelistene i den øvre vektklasse (Slik som meg) og du har full kontroll på hvor de ligger her på øya – så du får ingen overraskelser! Dog var hensikten denne dagen å prøve et fjell etter lunch. Det var Sant Salvador som skulle forseres, og vi kunne ta det i eget tempo. Det er klart selv om jeg er litt tung, så er det gøy å gi på i oppoverbakkene, jeg skulle snart få smake på stigninger jeg ikke har gjort alt for mange ganger og måtte bare innse at jeg ble parkert rimelig raskt av den sprekere klasse. Solen stekte og jeg kunne ikke tenke på annet enn å få i meg veske samtidig som bena holdt en viss frekvens. I enkelte av hårnålssvingene sto vinden stille og det føltes som jeg traff en vegg av varme, svetten rant og det svei i øynene. Jeg var ikke best opp, men jeg var heller ikke verst – så jeg var godt fornøyd med å komme sånn ca midt på treet til toppen. Der ventet kalt vann, og det var temmelig fornøyelig å få kjenne at man kunne puste normalt igjen. Etter at beina var mørbanket men viljen på ny var fylt opp satte vi snuten hjemmover og kom oss tilbake til hotellet – Endelig!

Dag 3, Tirsdag

Ride info:

KM: 70,8

Time: 3:14

Elev gain: 1 632

Source Strava

Sukk.. Tirsdagen.. Tirsdagen var dagen jeg meldte meg på lang løype og forsering av 3 fjellpass… Dette var også dagen jeg pratet en hel del med Vegard Breen, og han ga meg mange quicktips og vi pratet også om så mangt annet enn bare sykling. Med godt mot startet jeg på Colle de Soller, dagen hadde startet dårlig ved frokost hvor jeg følte meg ikke helt 100%, men etter hvert som jeg klatret meg oppover kviknet jeg til! Jeg tenkte kun å kjøre mitt eget løp, og holde frekvensen på beina oppe og for all del! IKKE titt opp eller ned, eller finn på å kjøre på et tyngere gir… Jeg lå mye i 15 – 20 km/t sjiktet og jeg hang mye bedre med enn ved gårsdagens fjellpassering. Tror enkelte ble litt bekymret for om denne klossen skulle henge helt opp, men jeg måtte innse at jeg ikke hadde så mye mer å gå på samtidig som jeg tenkte jeg har 2 andre fjell jeg også må over. Vel fremme på toppen var sluttførte jeg i den øvre halvdel av gruppen som var med, og det er tilfredsstillende for en kar som veier 95 kg i bare nettoen.. Tok det veldig med ro i utforkjøringen da det ikke er noen form for gjerder eller annen sikkerhet og det går jo x-antall meter ned om du skulle være uheldig. Jeg tror det er sånn som motorsykkel, man gjør bare feil en gang…  Jeg motiverte meg for nok et fjell, fylte på med både vann og sukker og kjente jeg kviknet til litt mer. Nå var neste mål Deia, og jeg hadde blitt lovet verdens beste Pizza! Jeg har ikke hatt samvittighet til å spise usunt her nede, når jeg ser på hva de andre spiser.. Men dersom alle skulle ha pizza, så er det plass hos meg også! Jeg lå helt bakerst inn i bakken grunnet en punktering vi hadde hatt, jeg følte meg allikvel veldig sterk og var rimelig mottivert av Pizzan som ventet i Deia. Syklet så kontrollert jeg kunne uten å være for mye i rød sone opp til teten av gruppen som raskt skilte seg ut og vi var bare 6 mann igjen.. Da begynte hardkjøret – fy faen (unnskyld). Det er lenge siden jeg har vært så villig til å grave så dypt for å henge med over et fjell. Jeg holdt på å slippe, men jeg motiverte meg med den nydelige pizzaen de hadde lovet, bet tenna sammen og gravde litt dypere. Når jeg ser kilometertelleren passere 20+ i en oppoverbakke så er det bare enormt fort for meg, men jeg skulle på død og liv være med teten… Etter mange vonde minutter var det værste over, jeg hadde hengt med og jeg kunne se skiltet til Deia! Fy feite for en lettelse, og det var en enorm glede i å ikke ha gitt opp teten! Men det største slaget jeg fikk i trynet var allikvel at stedet vi skulle på hadde sluttet å lage Pizza! Jeg var som en 3-åring, furtet, bestilte pasta og spiste bare halvparten… Etter lunch føltes kroppen helt ferdig ut, tok siste fjellet i mitt eget tempo og ledet opp den siste halvdel av gruppen – det er alltid godt å vite at man kan gjøre noe nytte. Det skulle være fototagning ned fra siste fjell m/bil  og computeren min klokken 78 km/h på det meste – det gikk styggfort. Kom ut på flata og banket på i 50-60 helt til beina sa stopp, krampe i begge lår så da var det gjort. Var så heldig at jeg fikk sitte på med Rune og fotografen ifra Sykkelmagasinet hjem til hotellet hvor jeg både smørte, maserte og tøyde beina. I tillegg ble det 3 doser med Magnesium.

Dag 4, Hviledag

Aj, jeg følte meg overhode ikke bra! Lå rett ut i senga og kjente muskelaturen jobbet. Konsentrerte meg bare om å finne meg noe mat og drikke før jeg tustet opp på hotellet og foretok meg ingenting.

Dag 5, Torsdag 

KM: 99,1 

Time: 3:51

Elev gain: 590

Source: Strava

I dag kunne jeg velge mellom kort tur ca 60 km, lang tur 150 km eller medium ca 100 km. Jeg var fast bestemt på at jeg velger en rute rundt 10 mil i dag, og det tror jeg var lurt. Kroppen føltes veldig pigg men stompen er rimelig sår etter flere timers omgang med Fizik setet… 150 km hadde jeg nok greid fint for det går såpass rolig, men jeg tenkte det kunne være godt å ha litt tid på afterbiken før middag og kvelds! Dagen i dag gikk også til Petra hvor vi spiste lunch, syklet igjennom noen fantastiske områder hvor veien var smal og det er ekstremt lite trafikk. En annen ting er høffligheten til de som bor her.. Ingen unødvendig bruk av tuting, ingen speiler som snitter legger eller lår, ingen som kaster det ene eller det andre etter deg. Vi nordmenn har mye å lære av disse Espaniotasene.. Jeg lå for det meste bare bak i feltet i dag fordi jeg vekslet så mye på å stå og sitte – så slipper jeg å lage uroligheter for de som er rundt meg. Det var mye vind på vei tilbake i fra Petra, Vegard Breen ledet ann denne gruppen av 9 personer totalt og tok det meget piano. Jeg kan si så mye som at det er meget fascinerende å se på tråkket til disse proffene! Ekstremt lett, og de får med seg hele sirkelbevegelsen – ikke bare opp / ned slik vi andre tumlemikler sykkler.
Men nå må jeg løpe av sted for å rekke foredraget som skal være med Gino og Borgeresen! Håper dere har fått et lite inntrykk av dagene her nede på øya!

Ønsker dere alle en riktig så god torsdagskveld videre!

Stay Focused!

Nok en dag er i ferd med å bli til en ny, timene vi hadde til disposisjon er brukt opp og enkelte lurer kanskje på hva morgendagen bringer, eller hva helgen har i vente. Jeg mener det er viktig å ha noe og se frem til, men man skal ikke glemme øyeblikket man lever i. Av og til kan det være en "reality check" slik som i dag. Målene er allerede satt, men jeg har noen store valg foran meg - det er lett å bli ukonsentrert, drømme seg vekk og ikke minst miste fokus. Det verste du kan gjøre er og miste fokus man tar to skritt tilbake, istedet for et skritt frem. Du bruker unødvendig med energi for å forberede kroppen på hva den har i vente for dagen, utfallet for at du avviker ifra din opprinnelige plan øker eksponensielt. Det var nettopp i dette øyeblikket at jeg løftet blikket vekk ifra PC skjermen og tittett ut vindu - Hærlig! Øs pøs reg, og jeg visste jeg skulle ut på sykkelen i dag, men jeg så raskt etter muligheter for å slippe. Men jeg må bare innse at selv om været er dårlig, kan jeg ikke være så "smart" at jeg skipper en trening.

Jeg er så overbevist om at vi alt for sjeldent presser kroppen til å komme ut av komfortsonen for å utvide våres toleranser mot ulike aspekter i livet. Hvorfor tillater jeg meg i det hele tatt og tenke tanken på at regn er ufyselig? Jeg elsker å være ute å trene når det regner, eller er drittvær! Selv om man blir våt og kald, så er det så mye bedre å komme hjem, ta seg en varm og velfortjent dusj før man unner seg et bedre måltid. Denne tankegangen må ta slutt om jeg i det hele tatt skal greie å legge et halvveis godt grunnlag før den store sykkelturen. Jeg må ta innover meg at høsten er kommet for å bli, og at vi beveger oss sakte mot vinter. Så selv om jeg så gjerne skulle ønske at solen skinte og det var 20C` så kommer ikke det til å skje før avreise USA. Det er når man begynner å reflektere over at treningsperioden og årstidene ikke blir bedre, at man starter å se små og store gleder i det man holder på med og man endrer fokus fra det negative til det positive. Tankegangen min er sakte gått over i moduset "Don`t fight for something you can`t change - adapt" Jeg kan ikke endre temperaturen, få solen til å være oppe litt lenger, fjerne regnversskyer eller temme vinden, men jeg kan tilpasse meg omgivelsene for å holde meg fokusert!

Så dagen ble ikke helt slik jeg hadde tenkt, Mor skulle avsted til drammen og jeg sto igjen med to hunder som jeg var ganske sikker på jeg måtte lufte. Jeg tillot meg siden været var som det var, og skippe syklingen, men da skulle jeg ut å gå lang tur m/full oppakning og bikjer! Ingen "skip" uten substitutt, eller at kroppen er så kjørt at det vil være mot sin hensikt å presse den en dag til. Men da jeg kom hjem, var de allerede luftet for mamsen skulle jo ikke avsted før i 6 - 7 tiden. Det er i disse "forstyrrende" øyeblikkene, når konsentrasjonen er borte og ut vinduet høljer det ned at man gjør feilene ved å legge seg på sofaen eller ta seg en dag inne - ikke tenk tanken! Det er bare å få kastet seg i treningstøyet og kommet seg ut døra, og ja! Selv om det regnet som bare det, nøyt jeg hvert eneste sekund der ute! Det ble ingen sykling, men jeg fikk knyttet på meg joggeskoene og fikk løpet 7,3 KM iflg GPS`en, og det er jeg engentlig ganske så fornøyd med!


Det er først når jeg skriver dette jeg forstår at dagens største "bragd" var ikke treningen i seg selv, men at jeg greide å vri tankegangen til noe positivt og at jeg holdt fokus på at en trening ikke skal skippes selv om det var flere fristelser i dag. Det er nettopp disse dagene, man skal ta vare på og ikke minst se tilbake til når man har greid sine mål - så vær fokusert! Jeg satt med et lite smil da jeg tenkte på hva Ray Lewis fortalte sitt publikum under et foredrag for The University of Miami

"Greatness is alot of small things done well, day after day, workout after workout"

5 Dager til Palma

Aj! Nå er det bare 5 dager igjen til avreise til Palma - du å fyfeite å e gledår mæ! Turen er arrnagert av Lexberg, hvor jeg ble invitert av Bjørn R. ifbm med at vi syklet Kristiansand - Hovden sammen for PwC. Eller dvs, min tur besto av Kristiansand - Hoslemo men hvorfor jeg stoppet der hører til et annet blogg innlegg.

Det som er viktig av dagen er at jeg har fått vært ute på sykkelen! Som nevnt, så er det bare 5 dager til avreise til Palma De Malorca, værgudene spår stor sol og 25 C' +, det bør passe meg bra! Jeg skulle gjerne vært ute å trent mer enn hva jeg har gjort, men sist uke fikk jeg ikke syklet grunnet forbud av legen. Jeg tror selv om legen hadde sagt det var greit at jeg syklet, så ville jeg vel ha funnet noe alternativt, for gnagså på de edler områder er bare ikke å anbefale...

Turen i dag var ikke særlig lang, når det er lenge mellom hver økt liker jeg å starte med en kort tur. Så i dag ble det kun Møglestu - Birkeland - Møglestu, ca 25 km. Vil tippe snitthastigheten i dag lå på rundt 26 - 27 men i det store og hele spiller ikke det så stor rolle, jeg var ute for å få gang på beina, og pulsen var helt "Primavera". Tok det meget piano opp til Birkeland, også ga jeg på litt på vei tilbake. Siste 7 - 8 km så kontrollerte jeg rimelig greit 35 - 40 km/t. Utfordringen min på Mallorca blir nok bakkene (som vanlig) p.t så veier jeg rundt 95 kg, så jeg er som en sekk poteter opp bakkene. Jeg ser av bildene at jeg er ganske rund i kinna, og har vel også et kosthold som tilsier at jeg ikke burde vært slankere. Dette er helt klart noe jeg må arbeide med mot USA turen, enten det blir med Abbike.com eller alene. Jeg vil anta om jeg fjerner meg med litt fettmolekyler og spiser slik at jeg ikke bevisst bygger muskler så bør jeg vel kunne greie en plass mellom 85 - 90 kg. Ofte har jeg sett det at ved utvidet trening at jeg knapt greier gå ned noen kilo. Jeg har med andre ord ikke den ideelle sykkelkroppen, men det hindrer meg allikevel ikke i å syntes at sykling er toppen!

I morgen er planen og ut en litt lengere økt 5 - 6 mil, så tipper jeg at jeg pakker bort sykkelen før Palma. Jeg får ikke lagt noe mer grunnlag enn det jeg allerede har, og jeg vil komme med bein som er klar til dyst - så får jeg bare se hvor lenge de holder. Jeg vet faktisk svært lite om hvordan treningsopplegget blir, men jeg er fornøyd om jeg holder 8 - 12 mil om dagen med den formen jeg har for øyeblikket. Det er også viktig for meg at jeg ikke sykler meg lei mens jeg er der nede, så jeg får balansere litt mellom trening og nytelse av ferie.

Pratet akkurat med Abbike.com

For en kjedelig dag, jeg har vært syk og hjemme ifra jobb, men nå er jeg mye bedre igjen, så skal være klar for i morgen! Nå er det bare 5 dager igjen til avreise til Palma De Malorca og 6 dagers treningsleir med lexberg.no. Jeg har allikevel ikke latt være å tenke på USA turen som skal gå neste år, og jeg tror jeg har funnet ut hvilket alternativ jeg går for. Jeg vet det ville vært 100 x mer sensasjonelt å sykle det amerikanske kontinent alene, men tatt i betraktning risiko for hva som kan gå galt underveis og min rastløshet til dager hvor jeg sykler sakte så er det nok det beste at jeg melder meg på en gruppe. Datoene har alltid vært et issue, men jeg tror abbike.com kan tilby meg det jeg trenger, og langt innenfor budsjettet på 60.000. Dersom jeg nå velger å gå for "Tripplets" (deling av rom) så kommer turen på rett i underkant av 40.000 Turen heter Fast America Ride, og går ifra 18 April til 21 Mai (33 dager) består av 2 hviledager, starter i Costa Mesa i California og slutter i Amesbury  US Massachusetts. Det er 3457 US Miles noe som tilsvarer ca 555 Mil, dette tilsvarer et snitt på 17,9 mil (sett bort ifra de 2 innlagte hviledagene). Abbike står for frokost & middag, samt transport av bagasje, mekaniker og helsepersonell dersom noe skulle skje. Som Revisor (selv om jeg holder på å slutte) så har jeg blitt langt mer risikoavers enn hva jeg var tidligere, og nettopp denne sikkerheten er noe jeg verdsetter meget høyt. Iflg telefonsamtalen jeg hadde med John, så pleide alt ifra 12 - 24 stykker og gjennomføre denne turen hvert år, og kravene de satte var at jeg noen måneder i forveien fullfører 100miles (ca 16 m
il) på under 6 timer, og man kan ikke sykle saktere enn 16,5 MPH eller 26,5 km/t noen av etappene. Det høres kanskje ikke så ille ut, men for en mosjonist er dette helt kaos. Ja, jeg har syklet lengere etapper og med langt høyere gjennomsnittfart, men her må man ta i betraktning at man dag inn og ut skal banke mil etter mil på sykkelsetet og ikke minst er jeg sikker på at varmen er noe jeg kommer til å slite med. Jeg må fortsatt få i meg uhorvelig mye drikke og salter for ikke å få krampe og jeg må være motivert. Men gjør jeg nå ting riktig, så er jeg sikker på at dette er den beste muligheten for å kunne greie å gjennomføre turen - selv om jeg ikke gjør det i Lars Monsen stil. Jeg må bare tenke i et par dager til, også se om jeg kan finne en alternativ treningscamp til Albir, for denne krasjer nå med Fast American Ride.

Veivalg

Planlegging er nøkkelen til suksess. Det kan umulig nytte å begi seg ut på en sykkeltur bestående av over 500 mil, uten å ha fastsatt mål, delmål og veivalg for turen. For meg er det 3 mulige måter og angripe turen på, og det jeg prøver å finne ut av nå.
1) Jeg kan foreta sykkelturen solo, jeg må være min egen motivator og herre gjennom dette enorme kontinent. Det betyr blant annet at jeg ikke kan benytte meg av landeveissykkel slik jeg ønsker. Tidligere når jeg har syklet Sverige / Danmark og Norge har jeg brukt landeveissykkel og ryggsekk, men etter sist tur så bestemte jeg meg for at det kan ikke nytte å straffe kroppen sin på den måten ved å ha en 15 - 20 kg sekk på ryggen i tillegg til all syklingen. Dette fører til at jeg må se på eksempelvis en hybridsykkel med tralle og bæresekker montert til bagasjebrettet og hjul. Dette er noe jeg ikke ønsker, grunnet den store fartsreduksjonen all oppakningen og sykkelvalget vil medføre. I tillegg skal man ikke undervurdere faktorer som kriminalitet, trafikk og ikke minst villdyr. Jeg må være ekstremt varsom, og sørge for at jeg ikke kommer inn på veier / områder eller byer hvor et liv gis og tas like fort som man skrur av eller på en lysbryter. Bare da jeg var i Sverige ble jeg anbefalt å sykle en omvei på nærmere 8 mil kun grunnet en landevei som var kjent for sin kriminalitet og lugubre område - så dette skal man ikke undervurdere.

2) Jeg kan engasjere noen til å være følgebil. Den opprinnelige planen er å bruke 6 uker, men med følgebil kan jeg sykle noe fortere. Dette ville vært det mest optimale! Ha noen som kan sørge for at jeg til enhver tid har vann og mat, ingen oppakning og er der om uhellet skulle være ute. I tillegg slipper jeg å tenke på å sørge for overnatting m.m. Problemet med dette alternativet er kostnadene. Jeg har satt av 60.000 til en slik tur, og jeg må nok fort doble det beløpet om jeg skal ha med meg 1 eller 2 personer, for jeg får desto mer utgifter å dekke ut for. Leie av bil, flybilletter, ekstra mat osv.

3) Det siste alternativet er å melde seg på en organisert tur fra kyst til kyst. Her vil jeg ha full support langs landeveien, jeg slipper og tenke på mat / vann / overnatting og bagasje. Her vil jeg kun trenge å fokusere på syklingen og egen kropp. Turene ligger også innenfor mitt budsjett, så dette burde egentlig være det perfekte valget. Ulempen her er å få datoene til å stemme overends. Flere turer går i Juni - August, og jeg skulle gjerne hatt sommeren hjemme i sørlandsbyen Lillesand. Dog er det 2 turer som starter i April, men da må jeg avse treningsleiren på Albir, og finne meg en tidligere treningsleir. I tillegg går turene i April på hhv 27 og 33 dager hvor den ene går over den sørlige delen av kontinentet og den andre går fra California og ender opp i Amesbury, MA som ikke er så langt ifra grensen til Canada. Dette er egentlig litt i motsatt ende enn hva / hvor jeg ønsker å ende opp.  Jeg ønsket i utgangspunktet å reise ifra Washington og ende opp i Georgia slik kartet over viser. Dog tror jeg allikevel at turen fra California til Massachusetts vil være meget respektabel med 3457 U.S Miles tilsvarer 5530 KM hvor snittet da vil ligge på ca 170 km / dag. Det er uhorvelig langt å sykle hver dag, så om jeg nå skulle melde meg på denne turen så har jeg et forferdelig treningsopplegg forran meg, og jeg vet ikke om kroppen er fysisk skrudd sammen til å greie det. Jeg får si som Ray Lewis "Sometimes you just have to grind With it"

Så var valget tatt!

Så var den endelige avgjørelsen tatt - jeg skal sykle USA på tvers. Det har lenge vært en drøm om å kunne begi seg ut på denne turen, men anledningen har aldri bydd seg. Jeg har ofte tenkt hvordan og hvor når skal jeg kunne greie å fullføre en slik tur som er bestående av over 500 mil ifra kyst til kyst. Som mennesker flest brukte jeg mer tid på å vente til det "perfekte" øyeblikket, det var da jeg forsto at det perfekte øyeblikket aldri vil komme, og at det er meg selv som er min største begrensning - som jeg sa, "anledningen har aldri bydd seg". Livet handler om valg, Ja eller Nei, Høyre eller Venstre, Opp eller Ned - det er dine valg og dine handlinger som bestemmer fremtiden, ingen andre. Så det er meg som må skape denne anledningen, det perfekte øyeblikk til det perfekte tidspunkt - ingenting kommer av seg selv. Så om jeg skal få oppleve min største drøm, må jeg ta grep og det var nettopp det jeg gjorde da jeg sa at 1. August 2015 setter jeg i vei på en av mine desidert største utfordringer i livet som jeg har valgt å kalle Project Journey of a Lifetime (P-JOAL)

Jeg har tidligere vært ute på sykkelsetet, men i betraktelig kortere format. Jeg syklet vestkysten av Sverige over til Danmark og hjem til Norge da jeg var ferdig med min Bachelorgrad i Revisjon. 2 år senere prøvde jeg å fullføre Norge på langs på kun 14 dager. Turen var alt annet en god, og jeg støtte på mange problemer underveis. Selv om jeg reiste om sommeren var ikke været på min side, og jeg var heller ikke godt nok trent til å greie en såpass strabasiøs tur på kun 14 dager. Dog har jeg høstet gode erfaringer, både i hva jeg trenger å ha med meg på sykkelsetet og hvordan kroppen reagerer på lange dager hvor smerter og tanker ønsker at du gir opp. 

Jeg er overbevist over at den største utfordringen min vil bli å være mentalt forberedt på hva som venter meg. Det vil være tanker som ønsker at du slutter, kroppen greier ikke å ta til seg nok næring, du blir kvalm, ledd og muskelatur blir såre og vonde, punkteringer, utstyr som svikter, vei, vær og vind forhold som jobber mot deg, i tillegg til en drøss av andre faktorer som vil påvirke deg negativt. Det er derfor meget viktig at jeg nå greier å dannet et fysisk grunnlag som utsetter smertene, mentalitet som vet å håndtere negative tanker og ikke minst se de små gledene i hverdagen og sette pris på de delmål som blir oppnådd!

Nå er jeg såvidt kommet i gang med forberedelsene, og ønsker og jevnlig oppdatere bloggen etterhvert som dagene går. Jeg håper at bloggen ikke bare blir en slags åpen dagbok for meg selv, men at den kan inspirere andre til å følge sine drømmer og mål i livet. Det er alt for mange av oss som lar drømmene ligge av ulike grunner. Jeg tror ofte det handler om den mennesklige faktoren "redsel" man er redd for å feile, og man er redd for hva andre vil si og tenke om deg. Men jeg er av den oppfattelsen at man må være ute i komfortsonen for å vokse. Det er viktig å ha noe å strekke seg etter, bare pass på å ikke vær der for lenge. Hver gang du er ute av komfortsonen vil du gradvis takle presset ifra deg selv og omgivelsene, sakte men sikkert vil du vokse på dine handlinger.
Det er alltid viktig å være bevisst på at enkelte mål i livet er vanskeligere og oppnå enn andre, og at man vil feile. Bare ikke la dette ta det beste av deg - jeg har selv feilet gang på gang, men jeg sier til meg selv "It`s NOT over until I win!" Kanskje jeg ikke greide å oppfylle hva jeg ønsket i dag, eller i morgen eller 5 uker ifra nå, men før eller siden skal jeg oppnå hva jeg har satt meg for øyet.