Så var siste dagen i Palma kommet, Fredag 24. Oktober var flyreisen hjem bestilt. Jeg våknet på hotellrommet ganske godt uthvilt! Jeg kunne merke at temperaturen var noen grader lavere enn tidligere i uken, og det hjalp godt på natterssøvnen. Jeg lå så lenge jeg kunne i sengen, tittet på rotet rundt meg og lurte på om jeg skulle starte pakkingen - men jeg er vel som alle andre gutter som ikke har noen sjefer i "hus" så jeg bestemte meg for å ta pakkingen etter dagens trening / konkurranse. Fornøyd med mitt veltenkte valg tuslet jeg ned til frokosten, hilste på Skjerping og Bjørnsrud, dyttet i meg x-antall Bacon skiver, bønner før jeg avsluttet med musli og youghurt - primavera! Jeg må innrømme at uken har satt sine spor, og at baken er rimelig sår. Så som så mange andre sykkelister så måtte det smøres med både kremer, salver og pudder - men sikkert ikke noe nytt for den aktive syklist. jeg gjorde meg klar til å sykle fra bunnen av Kura og opp - det var konkurranse på gang!
Kura er ca 500 meter høy og bakken er 4,7 km lang. Jeg var klar for denne siste økten, og alle lagene (vi var delt i 5 lag) hadde en proffsykkelist hver. Alle måtte komme samlet til toppen, så man måtte tilpasse seg de som syntes bakker er minst morro. Jeg er som mange kjenner meg som, ganske tung av natur (liker jeg å tro) så jeg burde vært det "svakeste ledd" heldigvis så fikk vi ingen proffsykkelist på laget, men en sportsdirektør, nemmelig Gino ifra Joker! Kanon tenkte jeg! Der har vi mannen vi må sørge kommer helskinnet opp og jeg kunne ta det knusende med ro, forhåpentligvis uten å tråkke for mye på tærene på Gino så er også han representert i den øvre vektklasse.
Da vi hadde syklet de 25 km fra hotellet til Kura gjorde vi oss klare for konkurransen, dog manglet vi en person og det var så klart Gino. Vi pratet med ham der han satt med et glass Cola og boblejakke langs en Cafe i bunnen av bakken. Svaret var klart Sportsdirektører sykler ikke, de kjører følgebil, eller følge sykkel i form av Motorsykkel. Så ja.. Gino skulle altså følge oss opp på en motorisert sykkel, så jeg måtte omstille tankene til at dette ble noe tøffere enn jeg hadde trodd...
Vi startet som nr 3. i konkurransen, og da det var våres tur var det bare å sette klampen i bånn. Trond ifra Holmestrand Cykkelklubb åpnet kalaset og sørget for at vi alle 5 hang godt på. Bakken opp Kura er temmelig bratt i første parti, og før første Cerpentin. Jeg tok over og førte laget et drag før Terje (tidligere skismører for landslaget) overtok. Det ble litt klabb i neste veksling, og et par som slet med tempoet, jeg følte meg umåtelig sterk denne dagen (foret som sagt på bacon og bønner) så jeg satte meg i front og lot musklene jobbe, parkerte tankene og fokuserte på å gjøre en best mulig jobb for laget. Da jeg overtok føringen prøvde jeg å kontrollere melom 15 - 20 km/t litt avhengig av hvor bratt det var, og tilbakemeldingene ifra resten av lagkammeratene - det viste seg heldigvis for meg at jeg ikke var den som skulle slite opp Kura. Føringen jeg tok allerede etter 1 km holdt jeg opp de 3,7 neste. Gino kom frem og tilbake på motorsykkelen og justerte lag og gav oppmuntrende ord. Rett før toppen så flater fjellet ut, og du kommer i en liten nedoverbakke. Her må man få inn mest mulig fart før bakken starter igjen og går inn i sin siste fase, problemet var bare at ikke alle var like gode på taktskifte, ikke minst kjøre på et tyngere gir - og det forstår jeg veldig godt når pulsen står i taket!
Så den siste kneiken opp mot toppen viste seg å bli sterk kost for mange, men vi kom helskinnet igjennom bakkeløpet og alle var strålende fornøyd med innsatsen!
Som nevnt måtte jeg rekke et fly tilbake til Norge, så jeg snudde rimelig fort etter all fotograferingen og satte snuten hjemover., den siste jeg tok farvell med var Vegard Breen, takket for mange gode turer og ønsket ham lykke til for kommende sesong i Lotto Belisol! På vei ned ifra Kura kom det nesten en liten tåre i øyekroken da jeg kikket ut over den vakre øya Mallorca - fy feite for en bra uke jeg har hatt!
I bunnen av Kura kom både Kristoffer Skjerping og Miriam Bjørnsrud, meg og Bjørn Roland kastet oss på hjul og dro godt nytte av farten deres på vei hjem. Arild kommentatoren ifra Eurosport + 1 til hang også på... Jeg må bare trekke på smilebåndet da jeg hører Arild rope til Skjerping "Arild er stiv i beina, Arild er stiv i beina, Arild er stiv i beina" ja.. Det kunne knapt passe bedre at Gino kom kjørende opp til oss samtidig og vi økte ifra 32 - 40 km/t wops så forsvant Arild, han greide ikke tempo. Gino kjørte sakte men sikkert motorsykkelen fortere, jeg hadde støtet opp til Miriam og lå på hjulet hennes, skjerping i front, og Bjørn og sistemann hadde også greid å hive seg på "toget" som stadig gikk fortere. Slak oppforbakke og motvind, Miriam gjorde en kanonjobb og fulgte på det hun greide. Jeg er gla Gino ikke aksellererte fortere, for da hadde jeg kanskje ikke greid å henge på. Jeg heiv meg over på en tygere klynge da vi passerte 64 km/t og jeg trodde Miriam fortsatte å kjøre, men hun svingte ut for å slutte råkjøret, jeg mistet 10 meter til Skjerping og prøvde å støte meg fra Miriam og opp men selv om jeg var oppe i nesten 70 km/t var det bare å glemme. Jeg hadde mistet slipstreamen, og jeg var helt full av syre i beina. Uansett hadde vi en fantastisk fartslek!
Da jeg kom til hotellet var det bare å pakke sakene, få i seg noe mat og komme seg på flyet - her skjedde det ikke mye spennende, så det skal jeg spare dere lesere for.
Oppsummeringen av uken er at jeg har hatt det helt kanon! Fått sår i baken, syklet mange mil, fått sol på kroppen selv om jeg ikke har blitt brun, konsumert mange liter Cola! Sitter med endeløse minner! gleder meg alt til neste år! Og anbefaler alle som har muligheten til å delta på en slik tur!
God helg dere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar