Det å innse sine begrensninger

Sengen er full av "søppel", har aldri helt lært og holde orden og kontroll på de dagligdagse tingene.Jeg er en person som legger ifra meg eiendelene mine akkurat der det passer meg best, og det ser ut som rot for det "utrente" øyet, men for meg er det komplett ryddig. Det er først når noen tukler med det og legger det pent til sides at jeg opplever en ryddig tilværelse som rot. Jeg kan jo ikke lenger finne tilbake til det jeg trenger. Så på den ene siden av sengen ligger jeg. På den andre, et vivar av ledninger til telefonene mine, GPS, klokke, Hardisk, kamera m.m. Bose Headsettet er på, solbrillene, tv kontrollen, kartonger med smertestillende, kremer, kart, snaks og ispose.

Kjelleren

Det er vel der jeg er i dag - fra triumferende etapper til å trøkke litt i kjellerpartiene. Jeg kan bare klare så mye, men ikke mer. Man må greie å innse sine egne begrensninger - ikke minst å lytte til kroppen. Jeg har fått utrolig vondt i lårmuskulaturen. Den virker å være overbelastet. Jeg var vet godt mot i dag morgen. Etappen var ikke mer enn 150 km, det var flatt og vi hadde 10mph medvind. Men jeg kjente smerter med det samme jeg satte meg på sykkelen. Smertene ifra i går var ikke gått bort, og jeg var veldig bekymret. Det gikk fort i dag, men det føltes ikke tungt. Jeg trøkket for det meste kun med venstre benet, noe som heller ikke er spesielt smart. Det gikk i 35 - 40 km/t første timen - landskapet mellom New Mexico til Texas er fantastisk. Store åpne områder som stedvis er veldig frodig grunnet alle gårdene som ligger rundt. Frem til første "SAG" som lå ca 1 t 15min ut i løypa så fungerte jeg OK. Men smertene bare tiltok, og de ville ikke gi seg. Jeg la ut på ny, men det gjorde bare vondere og vondere. Jeg måtte bare innse at det jeg gjorde ikke var lurt.

Tankene, stoltheten, mine og andres forventninger.

Det kommer et skille mellom sin egen stolthet, mine og andres forventninger og kroppens

egenskaper. Hver dag har jeg hatt smerte. Jeg har mistet følelsen i venstre ben, begge føttene under etappen til Las Vegas var borte. Jeg er nummen i venstre hånd, knæra har byttet på å være trette og utslitte og jeg har jo sett stjerner og planeter på de værste dagene. Men uansett hvor galt det har vært så har jeg syklet smertene av meg, og ikke vært så bekymret. Men lårmuskulaturen kom så plutselig og er tidvis så intens at jeg blir redd. Jeg satt hele turen og vurderte for og i mot. Hva har jeg å bevise på en etappe som dette. Det er flatt, det er mitt terreng, temperaturen er som en god norsk sommerdag, ikke en sky på himmelen og veien er noe av det beste vi har syklet på. Jeg har ingenting å bevise, jeg har bare alt å tape. om smertene ikke gir seg eller holder seg konstant så vil det være lure av meg å sette meg i bilen - finne ut av problemet for så å fortsette ferden. Det er rart, for når jeg holder på å skrive dette innlegget så mister jeg også følelsen i alle fingrene. La oss håpe det ikke er noe som fortsetter. Etter 60 km bestemte jeg meg for å stå av. Jeg var lei meg, for jeg vil jo ikke inn i bilen. Jeg vil jo ikke bli transportert av en motorisert kjøretøy fordi jeg ikke selv har mulighet til å sykle videre. Om det hadde vært 4 - 5 dager igjen skulle jeg bare ignorert smertene og tatt konsekvensen senere. Problemet nå er at jeg er på dag 11, og vi skal i alt sykle 20 etapper til. Om jeg piner meg igjennom med

muskelsmerter kan det bety enden på ferden. Da er det bedre å kompensere med å stå av 90 km for så å fortsette, enn å øke risikoen for en total fiasko. Personlig kan jeg leve med det, dette var en sjarmør etappe og som nevnt - her var det ingenting å bevise for noen, selv ikke meg selv. Jeg mener at det er et "voksent" valg å ta, jeg mener det er bedre å være "safe than sorry" Turen er i alt 5500 km, vi sykler ikke på tvers av USA, men diagonalt. Vi sykler rundt 60 mil mer enn hva som ville vært korteste rute så jeg er fortsatt med i målet om å krysse det amerikanske kontinent.

Det psykiske og kroppens egenskaper

Når man tar en slik avgjørelse faller man alltid litt igjennom, det går på psyken. Det er ikke morsomt, og det er ikke gøy. Jeg tok med det samme jeg satte meg i bilen en telefon hjem, jeg trengte også å snakke med Jorunn Mathisen  som har hjulpet meg med både kne problemer og problemer med leggen i oppkjøringen til denne turen. Vi ble enige om at det er en god ting å stå av resten av dagens etappe. I morgen venter nye 112 miles, ca 180 km. Det er ingen bakker og vi forventer å ha medvind. Det skal være en lett etappe med gradestokken opp mot 30 Celcius. Jeg forventer selv av jeg stiller til start og starter dagen. Målet er å sykle 2 timer, får jeg vondt igjen før det så setter jeg meg i bilen greier jeg 2 timer har jeg nådd morgendagens mål. greier jeg mer betyr det vel bare at kroppen alt har helbredet seg selv og jeg forventer at jeg selv greier å disiplinere meg såpass at jeg ikke går inn med "fulle mugger"

Som jeg skrev i tidligere blogg innlegg så er jeg så imponert over hva vi kan utsette kroppen for og allikevel være klar igjen dagen derpå. Hver dag har den stilt opp for meg, og hver dag føles den å være sterkere. Hode og kropp samarbeider godt, og da blir også resultatene gode. Jeg er heldig som er i den posisjonen jeg er, og jeg er heldig som har fått mulighet til å delta på denne fantastiske reisen. Personlig er jeg innstilt på å fortsette, for jeg skal ikke gi meg før vi har nådd andre enden eller noe helt illebefinnende inntreffer. Frem til da fortsetter jeg å pushe, time for time, dag for dag. Jeg snakket akkurat med Mike Munk og jeg gleder meg så til å vise dere bilder ifra omgivelsene vi har syklet i. Mike har tatt bilder langs veien som virkelig gir et inntrykk av landskapet og hva vi har vært igjennom - langt bedre enn hva jeg selv har greid å dokumentere med iPhonen. Som Mike Vincent sa til meg før han reiste hjem " I`ve been taking Picture after Picture, but theese iPhone Pictures can`t do any justice of what we experience and the beautifull scenery that we encounter"

Jeg håper morgendagen blir en god en. Jeg håper at kroppen greier å helbrede seg selv sammen med noen timer med is, tøying, smertestillende og massage kremer. Jeg vil ikke gi meg enda, jeg har mer å gi, jeg har mer å oppleve og selv om det kanskje høres "hårete" ut - så vet jeg at jeg er god nok.

/Marius.

The Group is Changing

Don`t quit... Don`t quit Marius... One pedal stroke at the time... Det er dagen etter hviledagen og vi står forran en monsteretappe. Ruten er lagt ifra Albuquerque til Las Vegas, New Mexico. Ja, det finnes et Vegas nr 2 i USA, men det stedet består ikke av slot maskiner, pokerbord og lettkeldde damer. Det er en liten forfallen by jeg ikke fikk sett mye til. For uten dagen i Ørkenen så må dette være en av de værste... Mye har skjedd siden hviledagen i Albuquerque, så jeg tar dere med ifra begynnelsen av.

Albuerquerque - Las Vegas 225 km, 2900 høydemeter (klatring)

Fem av totalt 15 syklister reiser på hviledagen hjem. Ikke fordi de ikke orker eller kan mer, men fordi de bare skulle være med oss på første delen av reisen Mike, min gode sykkelbuddie her nede sammen med sin kammerat Cliff reiser til Florida, brødrene Tony og Peter til England og California og Marlon, ja Marlon vet jeg faktisk ikke helt men han skulle hjem han også. Vi mistet 5 gode personligheter og gruppen er nå nede til 10 syklister. Jeg står uten noen klar "sykkelbuddie" og lurer fælt på hvordan dagene fremover vil bli. Det er Mandags Morgen og jeg gjør meg klar for en monsteretappe. På parkeringsplassen kommer mekanikeren Jim bort til meg og sier "hey Marius - ride safe"  jeg tenkte litt og svarte "you`re not comming with us?"  "No, my boddy has completly  shut down and i need to go back to vermont" Det var ille, jeg likte Jim veldig godt og alle som har hatt problemer med sykkelen har fått en enormt god service av Jim langs veien. Det er kaldt og jeg fryser, temperaturen kan ikke ha vært mer enn 5 - 6 grader. Jeg kikker mot fjellene og jeg ser at der er det snø, og jeg vet vi en eller annen plass skal krysse disse fjellene. Vi kommer oss ut på veien og noen sier "Hey, where is Dee?" en av staffet som syklet med oss den dagen sier så "Dee decided to go back home" Vi hadde ikke fått tatt farvell med eneste jenten i gruppen. Dee var super! Alltid i godt humør, og en veldig habil syklist. Det er bare noe med denne dagen som setter spor i alle oss. Jeg var selv forbannet og irritert etter å hatt en relativt dårlig dag med Restitusjon men jeg flyr opp de første 60 km til vårt første stoppested. Vi krysser Santa Fe, Amerkanernes "Hovden" vil jeg nå påstå å si. Et nytt sykkelmedlem har også kommet til gruppen Daniel ifra Texas. Han hang på mitt bakhjul opp over alle bakkene, men måtte tilslutt slippe. Jeg vet ikke hvorfor jeg syklet så fort, men jeg var i et Race denne dagen. Ved første Sag (obl. Stopp) så frøys jeg noe enormt og plutselig så forlot alle syklistene stoppen. Jeg var ikke klar og var irritert for at ingen hadde gitt beskjed. Det ente med at jeg måtte sykle dem inn.. Like etter begynte det å regne, bakkene sluttet aldri å komme. Det gikk enten rett oppover eller bare oppover. Da jeg hadde kommet meg opp i gruppen igjen var det ingen som ville kjøre, ingen ville trekke eller dra. Jeg gjorde langt mer enn hva jeg burde gjort denne dagen. Men jeg skulle iallefall ikke "snylte" unna. Feltet sprakk opp, gang på gang. Ingen ville ta et "dårlig" bakhjul eller være med på å trekke. Noen ligger konstant på et "godt" bakhjul og når personen forran dem går ned for å hvile litt, så sender de like gjerne opp 3 - 4. posisjon opp for å dra for de selv ikke gidder eller "orker". Je ble så forbannet over denne kjøringen så av ren demonstrasjon satte jeg meg bare forran og sørget for at alle hang på. Da er det en som jeg er sikker på jeg kunne ha klappet til et It`s a grind" Husker jeg at jeg tenkte gang på gang i det vi syklet. Vinden begynte å ta seg opp, og gruppen syklet som søppel, ja søppel! Jeg blir så oppgitt og fortvilet, men det er ikke noe jeg kan gjøre med andres frykt for litt huller i veien, stein, vind, tretthet osv. Jeg gadd ikke mer og kom meg løs, sammen med to andre sterke ryttere. Vi kom alene til siste obligatoriske stopp og kastet innpå mat før vi fikk beskjed om at veien ville dreie mot vinden de siste 20 miles (ca 3,2 mil) Vi hadde allerde bekjempet motvind hele dagen, men nå ble det alvor. Kastene var opp mot 45 mph, jeg følte jeg syklet bakover jeg var så på felgen og drit lei. "Don`t quit, Don`t quit" sa jeg til meg selv. Jeg vet ikke hvor lang tid vi må ha brukt nesten 2,5 timer bare de siste 20
par ganger begynte å kjøre på siden, 20 meter forran, 20 meter bak sier han kan ta over og ødelegger all rytme of flyt i feltet. Jeg bare gledet meg til Lunchstoppet for det var 2 sterkere ryttere forran som jeg gjerne skulle syklet med istedet for denne "saueflokken". Vel fremme nesten på toppen av fjellet som er ca 2500 meter over havet så fikk vi velfortjent mat. Jeg var kald, jeg likte ikke dagen. Det har skjedd for mye de siste dagene til at vi fortjener en slik drittdag. Like etter begynte det å hagle. Kan du tro det... Det haglet ned i 15 - 20 minutter. Vi var bare kommet halvveis og det hadde tatt evigheter. Etter lunch var det ut på ny... "
miles. Alt jeg tenkte på var en velfortjent Milkshake når vi kom til Las Vegas. Like før hotellet så jeg en burgerking og jeg gikk av sykkelen. Det er helt utrolig, jeg forsto ikke hvor sliten jeg var før da. Jeg gikk sideveis som om jeg skulle ha tatt nedpå 2 liter Sambucca. Brukte evigheter på å bestille, hjertet føltes som om skulle stoppe opp hvert øyeblikk. Da jeg tok Shaken ristet hele kroppen. Jeg måtte holde meg fast i bordet for å ikke riste i stykker hele benken jeg satt på. Det prikket svart og jeg greide knapt utføre de enkleste oppgaver. Jeg syklet de siste 500 meterne til hotellet og kom meg i resepsjonen og fikk kommet meg på rommet. Der ventet en velfortjent dusj, jeg fikk bestilt mat og sovnet like etterpå. I 12,5 timer har vi vært ute på sykkelen - og det kjente jeg på kroppen. 12,5 timer, 225 km, 8000ft med klatring, motvind, regn og generelt dårlig start på dagen. Jeg satte Aircondition på 60 f, noe som skal være relativt kaldt men jeg våknet opp i en svættepøl på natten. I dag morres hadde jeg så vondt i magen at jeg ikke visste om jeg kunne klare en ny dag på sykkelen. Jeg sa til meg selv at nå går du ned til frokosten, tar 4 youghurter med frokostblanding, tar på deg sykkeltøyet

og kommer deg ut på de hjula. Funker kroppen så funker den, funker den ikke, nei så sett deg i bilen.

Las Vegas - Tucumcari 175 km, 1000 høydemeter (klatring)

De første 30 minuttene var forferdelige. Jeg greide knapt å trø. Magesmertene hadde heldigvis gitt seg, men beina kjente virkelig gårsdagen. Vi syklet i 12 mph, noe som tilsvarer rundt 20 km/t. Jeg lå i front og nok en gang så bare sprekker det bak. Jeg er så lei. 12 mph?!... Er det fordi dere ikke gidder, eller er dere helt utkjørt? Det gikk slakt oppover og kroppen kviknet til sakte men sikkert. Jeg tok litt gel og plutselig så var jeg tilbake. Meg og Patrick tok av sted og syklet våres eget tempo. Australieren Wesley dro på enda mer og lå alene frem til første stopp. Jeg er så oppgitt over kjøringen her etter at vi mistet 5 på hviledagen. Gruppen greier ikke å finne tilbake, og for mange har mistet sine "ride buddies" det setter dype spor. Men uansett ser det ut til at jeg og Patrick er en god match. Han er ekstremt sprek og god å ha med seg både i fjell og dager hvor det er vind. Vi prater også mye sammen under etappene, og det er alltid hyggelig. Nå som det også er kaldere fungerer kroppen bedre. Jeg får mer selvtillitt dag for dag og kroppen fungerer bare bedre og bedre. Jeg er så imponert over kroppens egenskaper generelt. Her kan man kjøre den i senk så man såvidt greier å bestille en Shake, og dagen etterpå så knuser vi på. Det var også mye motvind i dag, men landskapet var bare helt sinsykt fantastisk. Det hjelper! Etappen var også noe kortere 175 km, og det hjelper også! Men vi begynner å tynnes i rekkene nå. Tad min romkammerat har problemer med nerver i hendene, så han vil bare være med noen få miles, eller så mye han klarer hver dag. Scott krasjet i gruppen bak meg i går og er tatt til sykehuset i dag fordi han har problemer med å puste. Kanskje det er noe med ribbeina. Jim har fått sittesår og kommer til å stå over i morgen. De siste 15 km fikk jeg ekstremt vondt i lårmuskulaturen i dag. Jeg håper bare jeg henter meg inn før morgendagen som går til Dalhart Texas! Knæra er også slitne, men det får bare stå til. Ved siste Sag i dag så ville også turleder Mike Munk henge seg på meg og Patrick. Det ble et ganske så hardkjør. Selv om Mike er en aldrene mann har han mye fart i beina. Patrick har sin styrke i klatrepartiene mens jeg har styrken på flaten i slak opp eller nedforkjøring. Der jeg bare kan bruke muskelkraft, male på... Jeg klikket opp tempoet til ca 46 km/t men Patrick forsvant, vi roet ned og plukket ham opp igjen. Tenkte om jeg matet i 35 - 40 km / t så ville han greie å følge. Og slik holdt vi på.. Vet ikke hvor lenge, men det var lenge... Mike hiver etter pusten i det han sier "I`m not used to the altitude yet"  Vi må ikke glemme at vi har syklet i 1800 - 2500 meters høyde den siste uken. Vi er nå nede på rundt 1000. Like før vi treffer en skikkelig motbakke så sier Mike "Damn you Marius, your an Animal" Det er gøy å høre, men jeg er ikke helt der enda. Jeg føler meg sterk, og håper det fortsetter. Men så mye sykling vi gjør, og så mye som kan skje så er det bare bagateller som skal til for å utløse katastrofer.

I morgen blir det en rolig dag for min del. Den er bare på 150 km og vi skal etter værmeldingen å bedømme få medvind.  Jeg liker meg her i Tucumcari, og kommer sikkert til å like meg i Dalhart Texas også. Folk går med cowboyhatt, vi ser kuer over alt og store pirck-uper, gjerne med et par hunder oppi. Contry spilles det, og hadde vi vært litt lengere på det lokale Steak huset her i byen hadde det vært fare for at noen måtte ha dradd meg ut derfra i natt. Der var det bare alt for mye som stemte fra menneskene til maten til musikken.

/Marius.

Hviledag i Albuquerque

Jeg kan vanskelig greie å rettferdiggjøre opplevelsene jeg har hatt over de siste 8 dagene med ord. Det har vært mange opp og nedturer, der har vært stunder jeg har måtte finne krefter jeg ikke ante jeg hadde og det har vært stunder der omgivelsene har gitt meg inntrykk jeg ikke visste fantes. Ifra
starten i Costa Mesa til første hviledag i Alberquerque har vi syklet 844 miles... Frem til nå er 844 miles bare et tall og det er kanskje ikke så enkelt å forstå hvor mye arbeid og slit som ligger bak. Jeg har ikke greid å tracke hele ruten på Strava, men jeg har syklet alt utenom 40 km da Darrel ble sendt til sykehuset. Men jeg kan fortelle dere at for meg er ikke 844 miles bare et tall. Det er 1358 kilometer over 7 dager, som tar deg ifra Lindesnes til Mo i Rana. Jeg vet at turen er langt ifra over, men til nå har jeg bevist at jeg greier å stå etappene - nå starter et helt annet "spill". Dagene der ute flyr avsted og jeg greier ikke tenke på stort annet enn meg selv og den eneste oppgaven jeg har for dagen - ikke gi opp.

Tid til å samle krefter

I dag har jeg hviledag i Alberquerque og alle inntrykk, sanser og følelser får tid til å bearbeides. Jeg har ikke greid å ha mye overskudd til å gjøre dette underveis og jeg har ikke ønsket å se lengere frem enn dagen som omfavner meg. Det har vært dager som har vært tøffere enn andre, men jeg syntes alt i alt at jeg har greid å løse de dårlige dagene eller dårlige stundene på en god måte. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med kroppen, etter 2 - 3 harde dager i ørknenen burde den ha streiket. Men uansett hvor sliten jeg har vært i det jeg har kommet inn til mål, så har den hentet seg inn og vært klar til dagen derpå. Vi er mange og lange timer ute på veien, det er mye trafikk og store deler av ruten har gått langs Interstate og Route 66. Etterhvert som turen fortsetter vil vi brekke av ifra Route 66 og bevege oss nord-øst i landet. Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så "brain dead" - det må ha vært under helvetesuken i militæret. Jeg greier ikke ta enkle regnestykker, jeg husker ikke navn og greier knapt snakke engelsk på sykkelen. ordet "sprint" blir alltid "spurts" and so on... På dag 6 sto vi i Winslo Arizona, jeg fikk utlevert kart med orienteringen for dagen. Jeg snudde det om for å se høydekurvene. Det første som slo meg var " Ah - konge dag. Dette blir 220 km med slak nedforbakke og medvind" til lunch var jeg fly forbannet, jeg tenkte disse drittkartene er totalt feil - hvor er utforbakkene, jeg har syklet motbakke i hele dag! Jeg er lei av å sykle oppover, jeg føler luften er tynnere og hjertet holder på å eksplodere... Vi har vært i 1800 - 2400 meters høyde over de siste dagene. Jeg måtte ta meg noe mat å plukke frem kartet. Jeg forsto da at vi hadde en total stigning på nesten 1000 høydemeter denne dagen, slakt oppover. Jeg hadde ikke holdt høydekurvene opp ned på morgenkvisten, jeg hadde bare ikke kapasitet til å forstå at en stigende kurve opp mot høyre var oppover bakke igjennom hele etappen. En annen ting som kan tukle litt med den lille nøtta mi, så er det avstandene du greier å se. Jeg kunne se noen industripiper i over 1 time og 40 minutter før vi var fremme. Du mister alle referansepunkter og verdier, så du må ofte inn i deg selv for å finne et "happy place"

På felgen

Da jeg besteg fjellene i Coconinio park var jeg i et desperat forsøk på å finne et "happy place" det var bare ikke eksistens. Det var første gangen jeg gikk av sykkelen før en obligatorisk stopp for å tenke over hva jeg faktisk drev med her over i statene. I det jeg knasket på noen Jelly Beans så jeg bilde min lillesøster hadde postet på Facebook av våres 2 ulldotter med to norske flagg og akkurat der og da så forsto jeg det med det samme.  Jeg kom ikke hit for å syntes synd på meg selv, jeg kom ikke hit for å gi opp - jeg kom hit for å lukke et 14 års langt kappitel. Jeg har tapt så mye i livet så alt for tidlig og også så mange kamper i ettertid og det har vært med på å forme den jeg er i dag på godt og vondt.
Hvert år har jeg satt meg nye mål, absurde mål vil mange si. Ikke fordi de er så vanvittig store, men fordi de er så vanvittig "alminnelige" - jeg har måtte ta mine små seiere for å stå der jeg er i dag.

"Life will allways give us some questions, there will be times when we have to take time to search ourself and saying with all these sayings out there all these obstacles and roadblocks. what is it gonna require on our part to make it happen. What`s the final determining factor that will determine if we`re winners or losers in life. And here is what the answer is: It`s you. No it`s not your circumstances, no it`s not your past, it`s you. You are gonna determine that.. No not what did happen to you.. No.. no... You will determine whether or not the mission your on is gonna happen"
                                                                                                             -Les Brown

 For meg handler ikke denne turen om å sykle 5500 km ifra vest til øst om "braging rights" og om hva jeg har prestert, jeg liker ikke å stikke meg ut på den måten. Jeg har ikke mer å bevise for mine omgivelser, men jeg har fortsatt et oppgjør med meg selv. Jeg ønsker å finne ro, noe jeg kan se tilbake på og som kan hjelpe meg igjennom de tunge stundene. Spesielt når man tenker på de slagene og hendelsene hvor man hverken kunne kontrollere faktorer eller utfall, og ikke minst alt oppstyret de ga i ettertid - denne turen, dette blodslitet det vil være mitt nye "Happy place" når alt er overstått, og jeg skal kjempe med alt jeg eier og har for å greie meg over til andre enden av USA.

Godfølelse for de neste dagene

Så jeg har en god følelse om de kommende dagene. Jeg er trygg på meg selv, og jeg vet at kroppen er tilstedet. Jeg har mer å gi, men har syklet forsiktig dagene etter ørken etappene. Jeg har spist og drukket godt, og jeg har alt fått stempel i gjengen når det gjelder matinntaket. Jeg må smile litt når en Nordmann overgår Amerikanere i spising.

Mike Munk, turlederen sa i går: "It says in the newspaper that the four last towns ABB headed through the last couple of days were out of food due to a Norwegian Cyclist" 

Jeg tar det med et smil, og jeg ler godt! Vi er jo en god gjeng, nesten alt blitt en liten familie. Vi knytter tette bånd og vi snakker om alt og ingenting. Det sies at "This trip is gonna change you in one way or another" og de har 100% rett - det skjer mye med deg som person igjennom alle disse dagene der ute på veien

Gårsdagens etappe

Gårsdagen var også virkelig hva jeg trengte. Siste etappen inn til Albuquerque var fantastis selv om dagen startet skikkelig dritt hvor jeg ikke ville stå opp av senga. Jeg kunne ikke føle noen av tæra, knæra låste seg helt fingrene er numme, bakenden er rimelig skakk kjørt den også. Ja, jeg tror ikke vi kan finne en plass på denne kroppen som ikke har et snev av vonter i seg. Men det å klage hjelper ikke, vi har det alle vondt - men vi smiler fortsatt! Alt jeg trengte var bare å komme meg på sykkelen igjen, få beina til å gå rundt. De vet hva de skal, gjøre jobben for dagen. Jeg må bare sørge for å hjelpe dem med næring, ise dem ned når vi kommer hjem og snakke pent til dem underveis. Det er godt de ikke skjønner at jeg lyver. Man blir jo litt rar der ute, men her har dere en av samtelene jeg og mine bein og bakende hadde når det var litt mørkt i tunellen.

"Come on legs, you can do this, only a few pedal strokes and i`ll make sure you`ll get a plesant massage from 4 beautiful hooter girls, a nice meal of spaghetti, salemon and vegestables, i`ll promise you that tomorrow won`t be that hard and when we`re done I never gona cycle again (promise). And for you my little bum, just hang in there, the Fizik Saddle is just what you need, comfort all the way - you wouldn`t mind a couple of more day`s with this kind of beating? Nahh - i`m sure you`re fine"

Men etter å ha kommet seg igjennom de første 100 km så var de 120 siste av etappen helt vanvittig fantastisk. Jeg elsket nedforkjøringene hvor vi bare kunne ligge å arbeide lett og rolig men allikevel forflytte oss nokså fort. Å bestige 10 mile hill for så å titte ut over hele Albuquerque var også en fantastisk opplevelse. I siste utforkjøring ned til byen viser strava 135 km/t men det er feil, jeg hadde opp mot 100km/t på computeren. Litt mer enn hva jeg var komfortabel med inn mot denne byen, men gøy var det! Etappen var lang, men ga masse mersmak, det var godt å kunne komme inn med en godfølelse før en hviledag. Det gjør alt så mye lettere. Jeg føler kroppen blir sterkere og sterkere og at man nå må være påpasselig med det mentale og at man fortsatt greier å henge med der.

Oppdateringer

Jeg kommer også til å oppdatere ruteinformasjonen i Høyre kolonne, slik at de som ønsker kan gå inn der å se hvilke etapper som jeg begir meg ut på dag for dag.

Ønsker alle en super dag videre

/Marius! 

Noen tøffe dager er forbi - forhåpentligvis også varmen.

Endelig! Endelig har jeg litt overskudd til å skrive. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det så mye oftere og ikke minst svare på facebook, meldinger og telefoner - men jeg greier ikke. Det jeg gjør er ufattelig slitsomt, og kroppen får virkelig kjenne på ytterpunktene av hva jeg selv greier - men endelig kan jeg gi dere noen updates, og litt flere bilder!

Første dagen gikk ifra Costa Mesa til Palm Springs. Det var en etappe på rundt 180 Km. Det var

artig å treffe på ABB gjengen og så klart så var det litt usikkerhet i feltet. Hvem vil kjøre på, hvem vil ta det "piano" hvem er alle disse menneskene og hvem vet å sykle godt og hvem sykler som "idioter" Det var mange nye ansikt og vi er omtrent 15 stykker som stilte til start. Jeg mener 5 av dem blir med de første 8 dagene frem til Alberquerque - New Mexico. Det er spesielt to briter jeg liker veldig godt. Tony & Peter - de er brødre og ekstremt morsomme! Jeg vet ikke hvor mange av dere som husker tilbake da jeg møtte skuffelsen av å ikke klare en Century (160 km på under en tidsbegrensing) I det Tony kommer bort til meg å sier:

"Hey Marius! Did you do a full Century? - Well, yes  i did.., Ah good for you I could only do the Pub Century With my bike Club. It`s 2 pubs, 30 miles and 5 pintes of beer"

 Jeg kan ikke annet enn å le av disse to "skruene". Turen til Palm Springs var fin, men den gikk mye via sykkelstier og serviceveier så man fikk ikke "sett" så mye. Vi kom allikevel over et strekk i en park som var veldig godt tilrettelagt for syklister og absolutt et syn for øyet!

Andre dagen: Jeg har ikke ord... Det var en "grind" gjennom ørkenen ifra Palm Springs til Blythe. "As off today, everybody that is in this Group are some mean ass motherfu****"

Jeg var helt på felgen av hva jeg greide - gikk så ufattelig ut av komfortsonen og var svimmel i flere timer etterpå. Jeg brant igjennom så mange vannflasker, gatorates, salter m.m. Jeg tar 4 - 500% av det daglige behovet med magnesium bare for å holde krampene i "sjakk" jeg har med krampeampullere m.m. Jeg gjør alt for å forhindre krampene, men jeg greier det ikke alltid. turen var på over 220 km, og i varme opp mot 40 grader så kan dere forstå at en kjøttklump som meg fikk det vondt. Jeg hadde 2 punkteringer hvor hele grupettoen forlot meg etter bare 20 - 30 km. Mike en amerikaner ifra Florida stoppet opp og ventet slik at vi kunne sykle videre. Han sto for navigeringen siden jeg ikke har peiling. Mike står på topp 3 over Ride Buddies her nede. Uansett hvor vondt jeg har det så kan jeg ikke annet enn å le ab denne havlgale Brannmannen som også bare blir med til Alberqurque, NM. De siste 40 kilometerene av etappen var et maktspill hvor meg og Mike hadde kommet opp oss til Jordan og Darrel. Darrel var helt rå denne dagen. Han tok så mange føringer, holdt humøret oppe og vi kommer aldri til å glemme hva han sa under "the last push",
Dette var dagen ABB også ville sende meg til sykehuset for å få en IV pga dehydrering. Jeg var så svimmel, kvalm og hadde mistet all matlyst. Men jeg presset igjennom alt jeg kom over. Og jeg hadde satt klokken på 03.00 for å fullføre mine 4 Taco Wraps og 4 flasker med Gatorade som kom på toppen av alt annet jeg spiste denne dagen. Jordan vi alle hadde syklet sammen med måtte stå over 3 etappen - han fikk tilført 3 liter med væske ifra sykehuset.

Tredje dagen: Fysisk tøft men også svært mentalt. Det var etappen ifra Blythe til Wickenburg,

Arizona. Det var en ekstremt tragisk dag der vi på ny kjempet igjennom ørkenen jeg prøver for alt jeg kan å finne et "happy" corner men jeg er så sliten at jeg ikke orker tenke. Vi går alle "brain dead" her ute. Jeg snakket akkurat med Peter ifra England, men han kunne ikke huske noen ting av samtalen vi hadde i dag. Så det er slik det går her ute. Man ser veien milevis foran seg også er det fjelltopper her og der. Veiene tar aldri slutt og det er ikke en eneste sving. Jeg var så sliten i det jeg tittett opp og helt i enden av veien trodde jeg så 2 syklister, viste seg etter at jeg hadde vurdert, revurdert og sett frem og tilbake at det bare var nok en telefonstolpe som kom ut i enden av veien. Dette var også dagen Darrel gikk skikkelig på trynet, knakk kragebeinet, skuldra ut av ledd og en finger knakk. Ja, det det tok knekken på meg mentalt som dere har lest av forrige blogginnlegg. Kvelden ble brukt sammen med de andre for å få lettet litt på tankene. Ulykker skjer, og jeg er ikke sjokkert eller har problemer med fallet, det som sårer meg så er at vi mistet en virkelig god syklist som tok vare på de rundt seg. Jeg lo godt da Darrel kom opp en bakke i ørkenen og jeg kunne se han var litt på felgen

"Darrel, feelin` ok? Take it a little bit easier?.. Marius.. You should really get a cup of shut the FUC*UP" 

Det er bare slik det går her ute - banningen tar aldri slutt, men jeg kan til en viss grad også forstå det når alt butter i mot. Darrel mente aldri noen slike kommentarer vondt, det var bare slik han var og er. Vi som delte veien med ham under de 2 - 3 første dagene likte ham ekstremt godt.

Fjerde dagen: Oh... Det var 160 km med omkring 2600 høydemeter ifra Blythe til Windslow,

AZ over Yarnell Pass og Prescott National Forrest - Mingus Mountain. Jeg har heldigvis nullstilt meg fra dagen i forrveien. Jeg er fokusert og kommer meg på sykkelen og gjør det jeg skal. Opp Yarnell Pass skjønte jeg at dette kom til å bli en lang dag, for jeg var bare tom. Musklene vil ikke samarbeide - jeg kom allikevel opp som nr 4 - ikke at det betyr noe for meg. Jeg ville bare være der tidlig slik at jeg kunne ta en litt lengre pause på toppen og vente på Mike som jeg hadde lyst til å sykle med denne dagen. Temperaturen begynner å bli bedre, og det påvirker meg positivt! Muskulaturen er bare trøtt og sliten, så jeg kan ikke forvente stort av den annet enn at den får meg videre over dette langstrakte kontinentet! Det å klarte opp Mingus Mountain som ender på 2100 høydemeter over havet var et slit. Jeg var så i kjelleren - det var heldigvis de to andre jeg syklet med også. Det er rart hvor mye en personlighet kan gjøre for en lang og hard tur, men Mike er helt unik der. Uansett hvor langt nede jeg er så ler jeg når denne karen snakker. Han snakker i ett sett og er superkvikk uansett om han egentlig er i kjelleren selv. Han har jo så klart gitt meg navnet "Thor Houshavft", bare så synd jeg ikke helt greier å leve opp til det.

Jeg vet ikke alltid om Mike snakker til meg eller til seg selv for det går i hytt og gevær.
"Hey, those ding-dongs don`t wait for anybody! Djises, let`s hope they just punkture along the way and you know what?! We`re not gonna wait for these wierdoes"

"Hey, Houshavft.. How are you feeling going up these stupid hills (Mingus mountain) Ì`m about to quit any moment, I don`t take any pride in this. Stupid, stupid, stupid.. What?! You said What? Can`t fell Your penis, well - don`t worry I can`t feel my Penis, balls, ass - whatever. And my ass is about to fall off, actually my penis as well"

"Oh that hurts, that hurts, that one is used ohh! there was a position my ass wasn`t hurt - so i go for this one"

"Thor! Why are you sprinting? A motherfuc*** I didn`t see that stupid dog, nearly took Your leg off! Well you know Thor, I got Your back and we are gonna beat the Shi* out of that stupid dog"

Ja slik går det time for time, det er ikke rart jeg av og til må le så mye at jeg nesten ikke greier sitte oppreist på sykkelen.

Vi kom oss helskinnet til Mingus Mountain, og utforkjøringen ned til  Windslow var helt sinsyke! jeg ville ikke bruke en kalori på å trø, jeg ville bare nyte utforkjøringen vi hadde for 25 km! Det var helt rått. Veien var så "smud" den var så brei, og best av alt... Veien er mange plasser også blitt kurvet! Det var som å kjøre berg o dalbane til hotellet. Jeg smilte ifra øre til øre i det jeg lå bar Mike på veien ned. Det var et fantastisk syn!

Så hvordan er dagene her nede?

Dagene og presset vi utsetter kroppen for er hva jeg vil si ekstremt, iallfall føles det slik for meg. Vi er oppe rundt 05.00 hver morgen, ferdig spist og pakket til 06.00 før vi hiver oss på sykkelen hvor dagene frem til nå har bestått av å være ute ifra hotell til hotell i 9 - 11 timer. Vi har alltid en "Wrap-up" hva gikk galt, hva kan vi gjøre bedre og ikke minst informasjon om neste dags etappe. For de som ikke allerede vet, så er ikke dette et race, men en organisert tur så vi sykler ikke mot klokken eller hverandre. ABB gjør en fantastisk jobb med å gjøre support underveis, reperasjoner av sykler, mat og informasjon underveis - kan ikke klage en plass! Vi må også passe på å spise nok, sørge for å drikke også prøver jeg å komme tidligst mulig til sengs. Helst før 0900. Jeg greier ikke å respondere på all trafikk som genereres via sosiale medier heller ikke oppdatere bloggen så ofte som jeg vil. Dette har delvis med at jeg har vært fysisk og mentalt utslitt, jeg regnet om 1 US mile til å bli 8 km. så det vil si at bakken jeg skulle opp på 9 Miles ble 72 km... Mange av plassene vi er, er det ikke dekning eller nettilgangen er ekstremt dårlig. Jeg har fått kjøpt en amerikansk mobil, men har gitt opp å skrive på den - det koster for mye energi. Jeg tenker mye på meg selv og hva som er viktig for å greie neste dag. Mange stopper for å prate med deg, fordi de ser oss komme på sykler. Mange har jeg bare måtte gi et ord eller to før jeg mest uhøffelig bare har gått videre. De siste 5 dagene har jeg ikke greid å være mer tilgjengelig for min Mor enn 7 minutter på Facetime. Og hun er helt sikkert den mest bekymrede. Det er ikke at jeg ikke har lyst til å dele mine opplevelser eller svare på feedback, men jeg har bare ikke hatt kapasitet. Håper det blir bedre utover turen.

Ønsker alle en super dag vider!

/Marius.

 

 
 

Hang in there Buddy!..

Knust over å ha mistet Darrel.

Det var alt jeg greide å si, "hang in there Buddy!.." Det var som om hele verden snudde seg opp ned på bare noen brøkdeler av et sekund - alt jeg hørte var bare vonde lyder og en sykkelist som flyr opp i luften. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, men skjønner fort at noe er galt. I det jeg snur meg ser jeg Darrel ta salto og lande på nakken og skulderen. Jeg så han ble liggende helt stille i grøfte kanten og i det jeg fikk klikket ut Cleatsen, så var det en mann som skrek av smerte.




Jeg løper bort og der ligger Darrel, vi hadde kjempet oss igjennom 130 grusomme kilometer og hadde rundt 40 igjen å sykle - humøret var på vei ned, og konsentrasjonen våres var kraftig redusert. Det har vært noen harde dager her i USA. Darrel har blitt min gode "ride" buddy her nede, vi hjelper hverandre opp bakkene, stopper når en av oss trenger det og hjelper hverandre med å holde humøret oppe. Alt vi skulle i dag var bare å stoppe for å fylle på mer vann i følgebilen som sto på andre siden av veien i det han kjørte inn i en 15 cm høy "sement" kant. Da jeg kom bort til Darrel forsto jeg at hans tur i Fast American Ride er over - han blør ifra to av fingrene og de er knekt, kragebeinet røyk også i samme fallet. På bakken ligger det nå en gråtende mann som skulle til England for å kjempe om "World Championship" i banesykling. Det gjør så vondt bare å se på. Følgebilen fikk kontakt med Ambulanse personell, men de lurte på hvilken "milepole" vi stod ved - viste seg at vi sto mellom to milepoles hvor ikke personellet greide å bli enige om hvilken by som hadde ansvaret for å plukke opp denne mannen i grøfta. Det er fortvilende der du gjør alt du kan for å gjøre det beste ut av situasjonen, og alt man greier å si er "Hang in there Buddy" Jeg ble stående sammen med noen andre ifra teamet å holde en pressending over Darrel så han ikke ville bli "kokt" i solen. Plutselig stoppet det en dame langs veien som var Kristen, hun spurte om alt gikk bra før hun gikk hen til Darrel og ba en bønn for ham. Da greide ikke jeg mer, jeg tror aldri jeg ville opplevd det i Norge. Det er uten tvil et stort tap ovenfor hele ABB gjengen å miste Darrel. Det var en maskin av en rytter, han visste å ta se av de "svake" og var alltid til hjelp. Jeg har blitt ekstra godt kjent med Darrel over de siste dagene, og det gjør så vondt å miste ham.



Ride Buddy Darrel!

Jeg har vært nedfor i hele dag - og jeg hadde virkelig gledet meg til å gi dere et positivt blogginnlegg. Men det greier jeg ikke nå. Jeg mener smertene jeg gjennomgikk i ørkenen i går på 220 km var helt forferdelig. Det var Darrel sammen med Mike og Jordan som fikk meg til å fullføre - bein og alt krampet seg. Vi jobbet godt som et team, og jeg var åpentbart dehydrert og ABB teamet ville sende meg til sykehuset. Det er nok vanskelig å forstå hvor "borte" man blir og utmattet er et ord som ikke strekker til. Jeg brukte 15 minutter bare på å finne frem 1 par sokker, 1 bokser, 1 shorts og 1 t-skjorte. Jeg var svimmel og greide ikke stort. Jeg ser det er flere som sier jeg må drikke på FB og det er ok, men jeg gikk igjennom 14 flasker med væske i går. Jeg hadde satt på alarmen klokken 0300 i natt, da inntok jeg 4 lefser med kyllingtaco og salat, og jeg gikk igjennom 4 flasker med Gatorade mellom 00.00 og 05.00. 1 person måtte til sykehuset og fikk tilført 3 liter veske etter gårsdagens etappe, 3 personer var satt ut av spill i dag. At denne kroppen greide å hente seg opp er helt utrolig, men jeg gjør alt jeg kan for å være der - og alt jeg kan for å overvinne smertene. Det er grisehardt. Jeg visste at dagens etappe ville bli en "grind" jeg tenkte ikke fart, bare å komme meg ifra A til B. Vi opplever så mye der ute på veien, og selv om trafikkantene er bra, så er det så mye som kan gå galt. Jeg har følt meg sterk i hele dag og beina har føltes bra selv etter alt jeg gjennomgikk i går. Jeg hadde 2 punkteringer i dag igjen og etter ulykken med Darrel og min bevissthet om at jeg ikke var spesielt "bevisst" der ute på veien og at realiteten om å miste Darrel var ufravikelig, så valgte jeg å ikke ta noen unødvendige sjangser. Så jeg også satte meg i Vanen i dag

"Take some time off Marius" - (Jim, mekanikeren)

frem til Wickenburg de siste 40 km. Kroppen greide mer, og jeg hadde greid meg helt inn, men jeg tenkte at for min egen og andres sikkerhet så er det best at jeg blir med Vanen. Det føltes også som et nederlag der og da å sette seg inn i bilen, men sett i etterkant er jeg gla for at jeg gjorde det.
Alle på laget vet at meg og Darrel har passet ekstra godt på hverandre der ute, og de så nok fortvilelsen og skuffelsen i ansiktet mitt etter dagens hendelse. Vi har alle pratet om det, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske min gode ride Buddy Darrel god bedring på sykehuset.

Det er egoistisk å si, men turen kan ikke stoppe av en hendelse som dette. Jeg tar det tungt og jeg har felt flere enn bare 1 tåre over dagens hendelse. Uansett må jeg holde fokus og konsentrasjon - dette er bare absurd hardt og det krever så mye av kroppen bare å greie dag til dag. I Morgen skal vi opp i fjellene så da blir det om jeg ikke husker helt feil 2500 - 3000 meter med klatring. Håper jeg kommer meg til toppen av Mingus Mountain like hel og "pen"

/Marius.

På plass i Costa Mesa, 1 dag til "ride start"

Oi. oi. oi. oi... for en dag. Det går så slag i slag, men nå har jeg heldigvis 30 minutter på sengekanten før jeg skal ut å møte hele ABB Gjengen! Jeg sto opp rundt 0530 i dag, pakket bilen og kjørte fra San Diego innom Costa Mesa for å sleppe av bagasjen for så å levere leiebilen i Los Angeles. Deretter var det litt knot frem og tilbake før jeg greide å komme meg tilbake til Costa Mesa som er ca 40 US Miles unna. Vel fremme så var det bare å pakke ut alt av utstyr og få satt sammen sykkel med mer. Jeg har truffet på noen av dem som skal sykle og alle jeg har pratet med virker veldig hyggelige. Kan dessverre ikke så mange navn enda, men det kommer! Jim, våres mekaniker var meget dyktig. Han nølte ikke med å ta tak i sykkelen også bare få satt den sammen med det samme. Han tok en "service" på den og kontrollerte at alt mekanikeren i Norge hadde gjort var i henhold til ABB sine "standarder"

Uken i San Diego var også helt tipp topp! Lisa har vist meg rundt, og jeg har fått oppleve store deler av La Jolla, cruiset rundt på sykkelen, tweaket litt på setet kjørt bil og kost meg. Allikevel så har forberedelsene med innkjøp osv tatt litt mer tid enn ønskelig. Men i går fikk jeg handlet inn det siste! Jeg fikk byttet setet (Fizik Arione) mot Kobb 2 + ved Hitec-Bikes ved Balboa avenue. Det er andre gangen jeg er innom der og Eieren av butikken spurte meg en hel del spørsmål. Han var også interessert i å vise meg frem mange av deres sykler, så jeg fikk titte på det som kommer til å bli min nye Time Trail bike - toppmodellen til Cervelo. Med andre ord Cervel P-5 med DI2, tror ikke man får noen spesielt råere TT bike enn det. Jeg fikk også beskjed om å skrive ned blogg adressen min, sette på en signatur og sende butikken en t-skjorte med signatur om jeg greide meg hele veien til Amesbury, MA. Vel.. det var vel mine 2 - 3 minutter med "fame"

Jeg opplevde også å få et "flatt" dekk, men dette var det mest sannsynlig Wholesale Bicycles som hadde fororsaket da de byttet dekk ifra mine Vittoria racingdekk til Gatorskinn sine. Valgte å gå opp 3mm ifra 20 - 23mm i bredden. Bør gi litt mer komfort - og det er bra.

Lisa har vært helt super med meg under oppholdet i San Diego. Hun har vist meg rundt i byen, vi har fått sett USS Midway, Vært innom Top Gun Bar hvor filmen Top Gun faktisk er spilt inn - utrolig artig å se "Maverick and Goose" alle bildene, signaturene, capsene, registreringsskiltene m.m! Vi var også å spiste middag hos foreldrene til Lisa som bor like ved sjøen i et helt fantastisk flott hus. Her ble det servert Lakseburger, og det var helt innafor! Super gla for å få noe god mat og med bra næringsinnhold. Foreldrene var kjempe interessert i turen og spurte en hel del spørsmål. Før jeg skulle til å gå så gikk jeg og "mamsen" til lisa igjennom de nærmeste dagene og temperaturene igjennom ørkenen. Det kommer til å bli tøft - for det blir opp mot og over 30 grader.. Meg med mine kramper er nødt til å fylle godt på med væske igjennom hele dagen!

Godt er det i alle fall å komme til Costa Mesa, skal holde dere oppdatert! Nå er det et felles møte, så blir det bare å slappe av resten!

Marius, Hva vil det si å være lykkelig?

Jeg titter ut av vinduet...

Jeg ligger rett ut på sofaen og titter på palmene like utenfor vinduet, jeg føler meg tom og er helt håven i øynene. Det virker bare som om alt mangler.. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det er en hel del som plager meg. Både på og av sykkelen. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal tørre eller ville skrive, men uansett så påvirker det meg i så negativ retning at det er vanskelig å holde seg positiv og jeg antar alt før turen starter for alvor at jeg må selektere ut tanker og følelser.

Alt føles som søppel

Sykkelmessig så føles alt som søppel. Jeg har syklet frem og tilbake langs kysten nordover. Men så

Det er ingen futt i beina

fort jeg setter meg på sykkelen, virker det som om ingenting stemmer. Den er satt opp nøyaktig slik jeg hadde den i Norge. Jeg føler jeg sitter anspent, strekk i armer og skuldre. Setet har vært et issue de siste dagene, men etter mye om og men og noen tårer i øyekroken så har jeg kommet frem til en innstilling som virker «ok». Jeg har «tweaket»  mye frem og tilbake og det føles som jeg blir nummen i bløtvevet – ingen lur greie å la trykket gå utover «hazzelnøttene» men nå syntes trykket å gå mer mot bakparten, og det er bra! Jeg skal prøve litt til i morgen, også se hva konklusjonen blir da. Om noen spør meg om hvordan bena føles så er også det svaret søppel. Jeg har kanskje vært ute 30 km i dag, men den ene bakken jeg skulle opp var tung – og jeg tok den rolig, det er liksom ikke noe «futt» Det er vanskelig å finne plasser hvor man er «for seg selv» og det er så mye trafikk over alt, og man må stoppe i lyskryss hele veien. Selv inne i bedre boligfelt så må man stoppe for «stoppskilt» Det er klart at alt dette over uroer meg, og første etappe er på rundt 200 km som starter alt søndag - jeg er nødt til å finne godfølelsen! Den jeg hadde da jeg syklet i Norge - kraften i bena, viljen i kroppen og galskapen i hodet.

 

 Jeg ønsker bare å være lykkelig

Av sykkelen virker det heller ikke som om livet «smiler» Det var en person som sa til meg «Jeg ønsker bare å være lykkelig» og det ønsker jeg også – helt sikkert som alle andre. Jeg er nok en person som kan snakke mye om dype og vanskelige følelser, det er bare noe jeg har måtte lære meg opp igjennom årene. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklarte hva jeg tenkte om det å være lykkelig. 

 

Min tolkning av det å være lykkelig

Det å være lykkelig er en uoppnåelig tilværelse de fleste om ikke alle oss ønsker å oppnå, akkurat som en «eurfora». Videre kan man si at det å være lykkelig kan synonymiseres med ordet å være rik – å være rik på noe. Vi mennesker er alle rik på et eller annet, men bare ikke alt. Noen er rike på materialistiske goder (penger, biler, hus m.m) andre er rike på det sosiale liv (Venner, opplevelser, reiser osv) og noen er kanskje lykkelige over kjærligheten (kjæreste, samboer, barn m.m) Det kan også helt sikkert være andre ting som bringer frem en opplevelse av lykke i livet, hva det er, er opp til hver enkelt å finne ut av – for vi er alle så forskjellige. Så for oppleve en tilværelse av lykke må man vel finne en "gylden" middelvei som gir deg tilstrekkelig av alle "goder". Jeg antar at dersom man har mye av et gode, så føler man savnet for et annet. Det godet man føler at man mangler i livet (materialistiske, økonomiske, sosiale) vil av menneskets natur før eller siden tynge kampen mot de positive godene som du alt har såpass mye at du til slutt vil føle deg ulykkelig.  Hvis du fortsatt ikke skjønner hva jeg mener, så kan jeg kanskje eksemplifisere dette med grunnskolens metodikk (i alle fall da jeg gikk på Barneskolen) Vi skulle alle si 2 positive ting, og et forbedringspotensiale (se på det som negativt) om én selv. Som mennesker er vi destruktive – det er langt lettere å finne noe som er negativt med én selv enn hva som er det positive. I alle fall om man har en normal tankegang som ligger innenfor 90% av normalfordelingskurven. Så presumptivt så påstår jeg at lykke handler om goder, og at følelsen av mangelen på et gode vil langt på vei overveie alle de positive godene du har som også burde gjort deg lykkelig, men du føler deg allikevel ulykkelig. Med goder mener jeg også opplevelser.

 

Lykke vil aldri være permanent

Så det bringer meg videre til at det å være lykkelig aldri vil være permanent – det er ikke en tilværelse du alltid vil greie å oppnå, selv ikke om du blir millionær, gjør noe abnormalt og absurd stort som hele verden beundrer eller en annen hendelse som gjør deg lykkelig i et gitt tidsrom på et gitt tidspunkt. Det er derfor vi mennesker kjenner på det som vi betegner som følelser. Følelser er din egen berg-o-dalbane og den eneste som kjører attraksjonen er deg selv, selv om du kanskje har mange tilskuere – bare tenk på sangen til Bjørn Eidsvåg «Eg Ser». Men for at man skal «oppleve» en følelse, så trenger man nettopp å oppleve noe. Gjennom alle mine opplevelser med både med- og motgang, alle bakketoppene, alle utforkjøringene, alle tårene og all latteren så har jeg kommet frem til å forstå en følelse på følgende måte:

                               «En følelse kan kun forståes gjennom opplevelse»

                                                                                                              -Marius Trøim

Det høres kanskje dumt ut, men om du nå tenker litte etter så vil du forstå at vi mennesker er som jeg har nevn - alle forskjellige. Vi kan alle oppleve en og samme hendelse, men følelsen av opplevelsen er det kun deg selv som vil forstå. For å sette dette litt mer på spissen, så kan jeg fortelle at jeg mistet min far da jeg var 12 år gammel, jeg har pratet med mange om bortgang, men det er mange måter vi mennesker forlater denne jorden på. Selv om hva jeg opplevde denne dagen og årene i ettertid er "likens" med flere av dem jeg har snakket med - så både opplever vi og føler "en og samme" hendelse ulik. Og det på både godt og vondt. Så forstå meg rett:  En person som sier «jeg vet hvordan du har det, eller jeg vet hvordan du føler det» vil mest sannsynlig være den mest uvitende og uforstående personen i rommet. Jeg spør meg alltid - hvorfor så svart hvitt, hva skjedde med alle nyansene du kan umulig forstå hvordan jeg føler det. For det finnes ikke bare en konklusjon til en og samme hendelse – slik er det med følelser og opplevelser også.

 

Ta vare på følelsene som gjorde dere lykkelig 

Så for å trekke dere tilbake mot min forståelse av det å være lykkelig, så mener jeg det er så uhorvelig viktig at dere tar vare på de opplevelsene som ga dere følelsen(e) av å være lykkelig. For om følelsene dine er en berg-o-dalbane og lykken aldri vil være evigvarende, så vil jeg tørre og påstå at du aldri vil føle deg lykkelig når din berg-o-dalbane er i fritt fall. Det er nettopp i disse øyeblikkene du er nødt til å hente frem minnene fra følelsene som fikk deg til å være lykkelig. Så om det da er noe du «mangler» i livet så nytter det ikke å sette seg på «bakbena» og vente på at noe skal skje, du må ut å ta det.

Kanskje et minne jeg husker aller best var da jeg fikk en OCC T-skjorte av en som heter Espen til Jul - av alt jeg har fått av dyre flotte gaver, så var det nettopp denne T-skjorten som jeg ble så gla for. T-Skjorten har jeg fortsatt, og av mangel på "stimuli" ved kjøp av "materielle" goder så tenker jeg alltid tilbake på den følelsen jeg fikk av å få nettopp denne T-skjorten. Jeg savner den følelsen hver dag, men jeg skal aldri glemme den!

 

Nå har jeg brukt mange ord

Ja, jeg har brukt mange ord på å løse opp i ordet lykkelig. Men kort og godt så sier jeg til dere som jeg sa til denne personen at:

"Lykke er noe som er uoppnåelig men som vi alle prøver å oppnå. Et manglende gode vil alltid over tid overvinne de positive godene du alt har i dag og du vil før eller siden føle deg ulykkelig. Ta vare på følelsene du får gjennom opplevelser som gjorde deg lykkelig i et tidspunkt eller stadiet i livet,og at en følelse kun kan forståes igjennom opplevelse - og den eneste som kan forstå opplevelsen er deg selv"

Jeg føler meg lykkelig, men jeg savner noe og noen.

Jeg føler meg lykkelig på mange områder i livet, jeg er på opptur igjen etter lenge å ha «famlet» litt

Fra treningsturen igjennom La Jolla, San Diego.

der nede. Jeg har helt siden i høst sagt at nå vil jeg bare gjøre ting jeg «liker» - og det har jeg også gjort. Jeg har fulgt det jeg ønsker å gjøre, og det har også ledet meg hit til USA i et forsøk på å sykle hele kontinentet. Men allikevel så føler jeg meg ikke helt der oppe i dag, jeg føler meg ganske nedenfor. For det finnes enkelte mennesker man treffer på i livet man ønsker å gi hele verden og litt til. Selv om det er «en smule» vanskelig å gi hele verden, så kan jeg fortelle dere noe som er «umulig» og det er å endre eller bestemme over noen andres følelser – og det skal man heller aldri prøve på å gjøre. Det er rett og slett litt håpløst når man blir så gla i noen at man ikke helt vet hvor følelsene vil ende, og det er så veldig, veldig trist når det ikke er gjensidig. Men som sagt så kommer følelsene naturlig gjennom opplevelser og jeg har ikke greid å være tilstrekkelig kanskje heller ikke gitt  riktige eller gode nok opplevelser til at vi har de samme følelsene for hverandre.  Jeg har ingen vonde ord – jeg føler bare at jeg savner både noe og noen. Det er hardt. Jeg er sikker på at før eller siden så møter man på noen man kan både dele følelser og opplevelser med og at man sammen opplever det å være lykkelig igjennom tykt og tynt.

Fult fokus.

Så nå har dette vært et veldig lite treningsrelatert blogginnlegg, men det er ikke til å stikke under en stol at litt «ekstraordinære» hendelser påvirker tilværelsen før syklingen starter for alvor. Men selv om det har vært en dårlig dag i dag, så må man ikke gi opp. I morgen får jeg fokusere tankene på meg selv og oppgavene som ligger foran meg, jeg kan ikke ha eller få alt her i livet alt annet ville vært urettferdig for resten av befolkningen. Jeg får bite litt i det sure eplet nå og kanskje noen andre gjør det senere. I morgen gjelder det altså å bare få fult fokus på å få setet 110%, sørge for å spise mye og riktig å jobbe mentalt for å forberede seg mot Søndagens start i Costa Mesa.

Jeg trekker på smilebåndet og sier at er det noen der ute som har en litt ekstra «tøff» dag så er det bare å utveksle erfaringer – det er ingenting som hjelper mer enn å få lettet litt på hjertet.

Ønsker alle en fortreffelig dag videre!

 

/Timing is everything, Marius.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nytt Fizik sete er på plass, men er det faktisk det riktige?

Sittesår

Sittesår er helt krise for syklister, og spesielt dersom man får det tidlig på en lengere tur - det er med andre ord ganske game over. Etter hva som skjedde siste uken i Norge er det klart at jeg har blitt veldig bekymret, og litt engstelig men jeg gjør hva jeg kan for å fikse på problemene.

Som nevnt tidligere så har jeg pratet med Petter i Sykkeltilpasning.no for å få noe faglig input. Vi ble

Ute på testtur med nye sykkelsetet

der kort og godt enige om å tilte setet litt i forkant. Allikevel så ønsker jeg å ha med et reservesete så jeg søkte litt på nettet og fant en butikk ikke langt unna der jeg bor. Jeg satte meg i bilen og kjørte bortover mot Performance Bicycle. Der møtte jeg en veldig trivelig Amerikaner som var veldig behjelpelig og jeg ble med det samme satt på butikkens trainer (rulle). Sykkel og sykkelbukser + sko hadde jeg så klart med. Jeg plukket ut 2 seter, det ene er Fizik Arzone (sykler på Fizik Aliante) og det andre var et COBB 2+. Arione setet er litt lengere og snevrer litt fortere inn bak kant i forhold til Aliante som har en mer kurvet utforming. COBB 2+ kunne ligne litt på Arione, men dette har 2 "pads" som går over setet i lengderetningen og med åpning i midten (for å lette trykket på bløtvevet) Begge setene føltes gode ut på Traineren, men etter mye om og men, testing, frem og tilbake så gikk jeg altså ut av butikken kun med Arione setet.

Da jeg satte meg på sykkelen for å ta en rask tur opp og ned langs strandpromenaden var det

Sykling view during the day.

ingenting som føltes riktig. Godfølelsen jeg hadde i butikken var borte, lårene føltes råtne, bakparten var vond og nummen og skuldrene var pinnstive. Jeg syklet frem til en parkeringsplass og tittet på innstillingene - de var dønn feil (heldigvis) så ikke rart at alt føltes så elendig og dårlig. Jeg justerte setet mye lengere frem, og merket med en gang at skuldrene slappet av og at jeg satt bedre på sykkelen. Det virker ikke som om setet treffer der hvor det gamle sittesåret har vært, men det er vanskelig å si uten å ha utvidet testing. Jeg syntes allikevel nå at trykket var sentrert alt for mye mot bløtvevet. Jeg gjorde noen innstillingsendriner men ingenting så ut til å fungere skikkelig.
Tilbake ifra en test run jeg ikke var helt fornøyd med så bestemte jeg meg for at i morgen når jeg står opp, så skal jeg ta med meg begge setene ut og sykle nøyaktig samme rute for å kjenne på ulikhetene og ikke minst hvordan de føles mot bakparten. Skulle det vise seg at Areonen ikke er noen "suksess" så er det bare å bytte dem for så å få på et nytt sete. Håper på at problemene løser seg i løpet av morgendagen når jeg får prøvd setene opp mot hverandre samt "tweeket" og justert litt.

Ønsker alle en super dag videre

Meg og Lisa innom Top Gun Bar!

/Marius.

Sykkeltøyet er på og San Diego skal oppleves!

12 timer søvn, og nå er jeg klar med sykkeltøyet på!

Klokken er ikke mer enn 09:40 og jeg har hatt tidenes natt med søvn. Jeg skulle poste et innlegg i går,

Sa Jolla, San Diego. Konge Boligfelt!

så bare for å avklare dagene så i går blir Mandag lokal tid, mens i dag når det er kveld hjemme i Norge har dagen min så vidt begynt. Klokken var ikke mer enn 2000 før øynene mine slukna her jeg lå på sofaen med datamaskinen på brystet. Lisa var ute på konsert med en venn og var ikke hjemme før sent. Hun må som de fleste andre løpe videre på jobb i dag og det betyr at jeg må slå i hjel noen timer på egenhånd.

Jeg lå lenge på sofaen har nok hatt 12 timer søvn i alle fall - og det var godt! Sykkelen er endelig montert sammen, og jeg sitter klar i sykkeltøyet! Det var meldt strålende sol, men da jeg tittet ut av vinduet var det ikke annet enn masse skyer. Men nå skal jeg langt ifra klage, for skyene de forduftet, himmelen ble blå og jeg sitter alt og svetter.

Sittesår

Planen er å ta få kommet seg til en sykkelbutikk for å få pumpet luft i dekka, jeg må også gjøre noen

Kortisonkremen er handlet

vurderinger i forhold til valg av setet. Jeg fikk den siste uken i Norge et sittesår, og det var så rart siden jeg syklet så lite den uken. Kanskje bare rundt 30 - 40 mil... Jeg har hatt god kontakt med Petter i sykkeltilpasning.no i det problemene oppstod og han har studert både bilder av trykkpunkter og sett tilbake på filmer fra da jeg var inne og fikk sykkeltilpasning av ham. Vi har blitt enige om at jeg tilter setet litt ned i forkant for å flytte trykket vekk ifra sitteknutene men ikke så mye at det kommer over i bløtvevet slik mange gjør feil (det er direkte farlig, og jeg har snakket med et par som har litt redusert aktivitet der nede når den slags egentlig skulle vært ønskelig dvs. ikke når du står opp og skal på badet rundt 0800 med en masse folk i hus) i tillegg så må jeg arbeide mer med teknikken. Jeg sitter litt skjevt på setet, det er ikke noe jeg merker selv - men Petter har sett at det er en ørliten forskjell. Så jeg må være fokusert nå.

Det er helt krise med sittesår, det har heldigvis fått tid til å gro, og det er 110% nå. Men problemet er når det først har kommet, så er det så fort å få det igjen. og... jeg har så liten eller ingen tid til å gjøre de store endringene. Eller det vil si jeg kan gjøre store endringer, men det er som å gamble alt på sort eller rødt ved rullett bordet... Forhåpentligvis kan jeg måle nytt trykk her nede i San Diego, og jeg tenkte å ta med meg et "reserve" sete som jeg eventuelt kan skru om til dersom mitt Fizik sete nå skulle vise seg at bare skaper irritasjon uansett hvordan jeg stiller det inn.

Så da er med andre ord planene for i dag - 1) Finne en sykkelbutikk - få luft i dekka, kjøpe ekstra

På vei mot San Diego

(reserve) dekk, undersøke muligheter for reservesete. 2) Prøve å finne Best Buy for å røske med et par go-pro cameraer og 3) komme seg ut på sykkelen og sykle rundt forbi her nede.

Det er ikke feil

PS: Bor rett ved havet om noen lurte, bare sånn om man har en kjedelig dag på jobb eller været ikke er helt topp hjemme. Ser virkelig frem til å cruise rundt på promenaden - Oppdaterer neste blogginnlegg med nye bilder! ;)

Så legger jeg ved en aldri så liten filmsnutt fra bilturen ifra L.A til San Diego i går. Kjørte forbi Orange County og så klart New Port, her var det så mye trafikk og travelt at jeg ikke greide eller ville gjøre to ting på en gang - men det så bedre ut der enn på filmer vi kjenner igjen fra Norge!

Jeg ble sånn passelig misunnelig da det kom en Aston Martin Rapid ved siden av meg der jeg sto med min familiewagon (Doh!)
Vet ikke hvor mange det blir av dem i løpet av turen det får tiden vise - men håper på å ha litt overskudd til å kunne legge ut noen helt enkle filmer uten for mye redigering.

Fortsatt ha en strålende ettermiddag / kveld

/Marius.

En liten sørlandsgutt har endelig kommet til L.A

Da var jeg endelig kommet på plass i Los Angeles. Det har vært litt av noen dager nå rett før avreise. For å ta følelsene så har de både vært høyt og lavt, sideveis og en sjelden gang litt fraværende, men alt i alt så har dette resultert i lite søvn og mange rare insidener. Planen var å reise østover på lørdagen som var, men jeg valgte å bruke dagen til å pakke også heller kjøre innover på søndag.

Jeg svingte innom Larvik hvor Ellen plukket meg opp og kjørte meg til Gardemoen. Hun merket nok
at jeg var litt nervøs selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å la være. Da jeg skulle ut av bilen kunne jeg ikke finne lommeboken min, den var søkk vekk. Jeg tenkte - typisk.. Det måtte jo bare være noe som skjedde i "siste" liten.. Etter mye om og men, så sto det jo en frøken med et glis som gikk ifra øre til øre og sa gjentatte ganger at "du kan jo bare låne mitt kort" jeg sa "nei" flere ganger før jeg løftet blikket opp også der sto jo hun med hele lommeboka... Hun lo så klart og syntes dette var en innertier, men selv om jeg nå blir lenge i USA så blir ikke dette glemt med det første.

Vel inne på Gardemoen gikk tiden veldig fort. Sekken måtte de sende 2 ganger igjennom denne scanneren, til min store forskrekkelse fant jeg flere tomme pakker med ammunisjon som jeg bare måtte kaste (her lå det heldigvis verken skudd, eller brukte skudd) men kanskje greit å gå igjennom sekken skikkelig neste gang. Fikk så spist litt mat også var det om bord på Dreamliner flyet til Norwegian. Vel plassert i Sete 10A kom det to amerikanere ved siden av meg. Jeg prøver å bli litt mer utadvent så jeg startet å prate med dem. De hadde besøkt datteren i Spania som var på utveksling, også hadde de tatt en tur til Norge. Middagen ble servert og jeg kastet innpå med kylling og ris med et stort smil om munnen. Ikke lenge etterpå så skulle det jo vise seg at kanskje kylling ikke var noe sjakktrekk. Jeg ble jo bare vanvittig klein i hele "systemet". Vet ikke hvor i detalj jeg skal gå, men uansett. Fly, dårlig mage, flytoaletter, ja trenger ikke si noe mer enn at jeg syntes det var dårlig stemning. Jeg fikk trykket på skjermen så det kom ned en flyvertinne, sa jeg var blitt dårlig i magen og ba om å bli flyttet så jeg ikke satt ved vinduet og at jeg trengte å få noen medisiner. Jeg så lenge mørkt på de neste 7 timene i flyet. Men dette løste seg veldig greit. "follow me sir" - rett inn på førsteklasse med stoooore seter, større tv skjerm, beina kunne jeg legge høyt og hodet lavt, nytt teppe fikk jeg, alt av mat og drikke jeg kunne tenke og ønske meg og sist men ikke minst noe for magen og noe for feber. Dunket nedpå alt sammen, og etter det fungerte jeg helt fint. Så denne 10,5 timer lange flyturen ble jo slettes ikke så verst allikevel.

Fremme ved Los Angeles Airport (LAX) så starter jo dette "marrerittet" med å komme seg innafor USA`s Grenser. Fingeravtrykk, scanning av pass også dette typiske siste "avhøret" men selv om det gikk tregt på flyplassen, så er det definitivt beste "avhøret" av sikkerhetskontrolløren jeg har hatt de 6 - 7 turene jeg har vært over her. Sir, Where you from? - Norway, What are you going to do? Well, stay in LA this night, travell to San Diego tomorrow, crossing USA on a bike starting next sunday. Oh, fine. Did you have any problems With you ear on the way over here? Jeg ble litt usikker, men så han pekte på Bose Headsettet mitt. " I was just woundering if should by one pair myself" Så ja, da sto vi der i 3 - 4 minutter og pratet om Noise Cancelling, Bose og ørepropp. Aldri har det vært mer greit å komme igjennom denne siste kontrollen.

Ute av flyplassen så måtte jeg bestille en taxi for å nå hotellet. Det slår ikke feil. Jeg har jo bare den

sørste sykkelkofferten og amerikaneren som møtte meg kom med en liten "swag" "ey bro, you`re never gonna fit that one in to a car, you`ll have to drive a minivan" Jeg trakk på smilebåndet og måtte bare si at det var ok, så lenge han skaffet en. Alle sjofører tar ekstra for denne fordømte kofferten, så turen på 5 km kostet meg 30 dollar... Det var allikevel verdt å bli kjørt helt til hotellet. Jeg fikk booket inn og fant meg noe mat på burger king like i nærheten - men nå begynner jeg tilbake på den "normale" dietten igjen fom i morgen (mandag)


Det føles godt å være på plass i USA, men igjen jeg greier ikke helt og håndtere alle følelsene og inntrykkene av hva jeg er i ferd med å begi meg ut på. Jeg la ut et bilde på FB i dag som i skrivende stund har over 170 Likes og over 30 kommentarer i tillegg til alle personlige telefoner og hilsninger jeg har fått. Dere skal vite at det betyr så uhorvelig mye med all denne støtten, og før eller siden så vil jeg møte veggen rent mentalt her nede av all denne syklingen - det er da jeg trenger å grave litt dypere og ikke minst trekke frem positive ting og hendelser. Så det å vite at man da har så mange der hjemme som ønsker meg lykke til, som heier på meg og som ønsker meg alt godt på turen er helt klart noe som motiverer meg og som er en kjempe god hjelp til å komme over de tøffe kneikene.

Den kommende uken vil jeg være i San Diego, skru sammen sykkelen og få kjøpt inn litt ernæring m.m. Tenker at første sykkeltur igjen blir på tirsdag.

Ønsker alle en fortreffelig dag videre, også skal jeg holde dere godt oppdatert i dagene som kommer og veien videre når syklingen starter neste søndag!

/Marius.