O`boy!

O`boy! Tullanmei for en fantastisk dag! Vi startet i Amsterdam New York og syklet igjennom

Vermont og endte opp i staten New Hampshire og byen Keene. 200 km og 2500 høydemeter, ikke akkurat "min" etappe, men fy fillern for en opplevelse! Etter gårsdagens tunge dag på sykkelen, hvor ingenting fungerte og det føltes som et "smerte helve**e" så var jeg "på plass" i dag. Det har vært en ekstremt lang dag. Jeg var oppe 0530 for å bli kjørt til frokost 0600. Da vi var tilbake 0645 var det bare å kaste seg på sykkelen. Vi var ikke fremme ved hotellet før 1715. Jeg har bare tatt det med ro, jeg har ikke orket å presse meg i det hele tatt. Vi er så nærme og jeg har på mange måter gjort "mitt" - nå handler det bare om å komme seg trygt i mål.






Det å sykle over disse grønnkledde åsene er helt hinsides. Jeg har fått være så heldig å sett så mange ting på ferden min over det amerikanske kontinent men selv om jeg ikke liker bakker så tror jeg
Vermont er plassen som virkelig har tatt pusten ifra meg. Det er noe helt spesielt å endelig komme på toppen av fjellet og du forstår at det ikke er noen flere oppoverbakker for alt du ser er himmel og grønnkledde fjellrygger hvorenn du ser. Det er ikke noe annet å gjøre enn å stoppe opp for å kjenne på følelsen. Kjenne på følelsen av endelig å ha lykkes med å kommet over dagens høyeste punkt og din fortjeneste er å titte ut over et landskap som er så fantastisk at jeg ikke greier å finne ord gode nok for å beskrive. Grønnfargen er helt spesiell, og den er over alt. Det er ikke noen "mørke" plasser eller steder som ødelegger for denne opplevelsen. Dette er noe som aldri kommer til å gå i "glemmeboken". Nedkjøringen ifra fjellet var også helt sinsyk. Veiene så flotte og "smude" godt oppmerket og med god veiskulder. Du kruser nedover i alt fra 50 - 80 km/t uten å trø en eneste runde. Du kan bare lene deg inn i den ene svingen etter den andre, se hvordan elven snirkler seg ved siden av deg og passere den ene broen etter den andre. For meg var dette en dag hvor jeg virkelig kommer til å samle på lykkelige øyeblikk og ta frem på dager hvor jeg trenger en liten "booster"Karen lurte på hvordan jeg følte meg i dag, og jeg kunne ikke annet enn å bare smile ifra øre til øre og si at jeg føler meg veldig bra, og at denne etappen var noe helt spesielt. De vet jeg ikke er noen klatrer, så de forventer kanskje at man kommer med litt "surmuling" men helsikke heller... Surmuler man over dette, ja da trur jeg man holder på med feil greie, eller har en fryktelig gal innstilling til det man bedriver med. Dette var virkelig dagen for å samle inntrykk.!















I dag var jeg også ekstremt heldig og det kunne gått veldig galt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke sjekket og dobbeltsjekket hjulet jeg hadde tatt av og satt på i går etter vasken. Men det sto skjevt, og quick releaseren var ikke "linet" opp skikkelig. Jeg dundret ned i 80 km/t med hjulet på "halv 8" og det var ikke før jeg hørte en subbing og at Patrick sa at det ser ut som om hjulet ditt står helt skjevt i forholdt til rammen at jeg skjønte hva som var galt. Jeg er så gla at ikke det løsnet i en sving eller en utforkjøring, det kunne blitt skikkelig stygt. Alt er der det skal være, og jeg er fortsatt like hel. Etter siste SAG i dag så kjørte Patrick på tidenes spiker som gikk igjennom dekket og ut på siden. Det var en velegnet plass for meg å sette seg ned å være "moralsk" støtte. Pam kom heldigvis kjørenes rett bak oss og sto raskt klar med pumpe. Mike og Karen som også er staff medlemmer kom syklende like bak og ordnet opp i Patrick sitt punkterte hjul. Da benyttet jeg anledningen til å spise litt snacks.

I dag så gikk jeg i fellen med å synge på sykkelen, og når jeg ser tilbake på det nå så må jeg bare flire. Jeg nynnet og sang på de få ordene jeg kunne "Somewhere over the mountains way up high na

naa naaa ooohh Sooomwhere over the mountains way up high na naa naaa ooohh" Så var det ikke før jeg ankom hotellet at jeg kom til å huske på at søren, det var jo "Somewhere over the rainbow way up high na naa naaa ooohh" Er en grunn for at jeg ikke har noen musikals karriere. Ikke husker jeg navnet på sanger eller artister, jeg kan kanskje 2 - 3 ord og nynner resten - atpåtil så viser det seg jo til og med at ordene jeg setter sammen ikke hører sangen til.


Jeg takler ikke varmen noe godt her nede - og spesielt ikke over lengere etapper og flere dager på rad. Det var noe av grunnen til gårsdagens fadese, og at jeg ikke orket å presse kroppen noe mer. I dag var det stikk motsatt. Vi startet på 9 grader og da vi passerte fjelltoppen var det 4,4. Da vi var nede på andre siden av fjellet var det 12. Jeg syntes det er langt bedre - og jeg fungerer så mye bedre også.





Nå ligger jeg med et smil om munnen og tenker på morgendagen. I morgen blir det på ny en del

klatring, men det er aller siste etappe av en fantastisk reise på 33 dager og 31 etapper hvor vi har krysset USA ikke bare på langs, men på diagonalen. Det skal bli godt å bli ferdig (men forstå meg rett) jeg har aldri ønsket at denne turen bare skulle bli ferdig. Hver dag har vært en fantastisk opplevelse, enten det har vært på godt eller vondt - og jeg har virkelig lært meg å nyte dagen man er i fremfor å kun se frem til eller prate om f.eks en hviledag eller i det heletatt om den endelige dagen da alt er over. Så i morgen skal jeg bare sitte med et stort smil om munnen og nyte hvert eneste tråkk, enten det er oppover eller nedover. Jeg tenker alt på hvor når jeg skal få anledningen til å oppleve noe lignende igjen.

Ønsker alle en super dag.

/Marius.

2 dager og 36 Mil igjen.

Nå er det lenge siden jeg har fått skrevet noe her på bloggen. Dagene går fort unna og det er mye som skal gjøres for å være klar for neste dag. Jeg har også opplevd litt problemer med internett på hotellene vi har vært de siste dagene, og da er det ikke mye tid jeg orker å bruke på "krangle" med et tregt nett. Her i Amsterdam, New York ser det tilsynelatende ut til at det fungerer godt!

De siste 3 - 4 dagene har vært gode! Det har vært mange mil på sykkelen, og om jeg ikke husker feil så avsluttet jeg nettopp en uke med 1300 km eller noe i den duren. Det kan jeg med hånden på hjerte si at jeg kjenner i kroppen nå. Jeg har ikke følt at jeg har vært helt i slaget. Mye grunnet litt uggenhet i magen og en natt jeg våknet i den største svettepølen, selv om rommet var iskaldt. I går hadde vi en dag på rundt 190 km som tok rimelig knekken på meg. Jeg takler ikke varmen, og det blir enda verre når luftfuktigheten blir så høy som den er her vi er nå. Jeg var igjennom 11 x 750 ml vannflasker og 2 x 500ml Cola`er. Allikevel så føler jeg at jeg har for lite vann og jeg får hodeverk. Temperaturen var opp mot 32 grader og da jeg kom på hotellet orket jeg ikke å ut til møtet som var klokken 17.00. Jeg ville bare ligge i sengen og hvile. Igjen så mister jeg også veldig matlysten. Jeg sliter med å spise 1/4 tallerken med spaghetti og ingenting av tilbehøret. Det vil liksom ikke ned, og det smaker også så lite. Så da vi syklet mot Amsterdam i dag så var det bare stopp. Etter 30 km kjente jeg de samme symptomene som jeg normalt kjenner etter 140 - 150 km - og jeg slet veldig med tankesettet. Muskulaturen "pincher" seg og det er liksom ikke noe krefter i bena. Jeg blir kvalm og svimmel og greier ikke helt å tenke klart. Da vi kom til første SAG takket jeg for meg. Jeg orker bare ikke å grave selv om jeg burde. Det var et nederlag og jeg liker ikke å tape. Jeg lå som et slakt i bilen og bare ønsket meg bort til et "happy place" Jeg vet det bare er 2 dager igjen og at det er rundt 36 Mil men det gjenstår en god del høydemeter. Uansett så tror jeg det meste handler om å greie morgendagen, så vil siste dagen være en etappe man kan bruke all tiden man er på sykkelen til å tenke tilbake på alt man har vært igjennom.

Langs veien minner mye meg om Norge når det kommer til vekst og vegitasjon. Det er mer trær her nede og det er litt mer små rullerende bakker. Bilistene er noe av det værste jeg har opplevd gjennom hele USA, men man må bare være ekstra påpasselig og ikke gjøre feil, eller ta dårlig avgjørelser. Stemningen i gruppen er fortsatt veldig god, selv om man merker et lite skifte. Jeg tror de fleste ser frem til å komme i mål og kunne få tid til å slappe litt av. Vi spøker mye med at det ikke bare er syklene som trenger service, men også kroppen. "Oh do that servicestation have a pair of new legs?"  Jeg er heller ingen klatrer siden jeg er såpass tung og "stor" som jeg er. Men jeg sa til Pam (Staffmedlem) at "Oh, Pam - the hills are so heavy that i`m cycling backwards so I guess i have to get rid of some weight by chopping my arms of and replace them with some Carbon Fiber" 

Patrick min Ride buddy siden Albaquerque er også helt fantastisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket ham nok for alt han har gjort for meg igjennom hver etappe. Han er en god syklist og virker bare å bli sterkere og sterkere for hver dag som går. Da vi syklet langs Erie Canal holdt han hele veien motivasjonen min oppe. Han kjenner meg såpass at han vet når han må stoppe meg for å komme innom en bensinstasjon eller lignende for å få et par - tre minutters hvile og litt påfyll av snacks og drikke. Han er vanvittig ydmyk og setter alle forran seg selv. Måten han tar vare på dem rundt seg er utrolig - og jeg håper det er fler enn bare meg som ser det. Det skapes vennskap og bånd på en helt ny måte der ute som man ikke er helt vandt til ellers. Jeg må flire litt også.. IMike som har tatt det å ligge på hjul til nye dimensjoner satte ut med meg og Patrick i dag tidlig. Like etter at vi hadde begynt spurte IMike meg "How are you feeling today Marius?!" Jeg bare gryntet og sa jeg vet ikke enda - det viser seg etter 30 - 40 kilometer. Så kommer oppfølgeren til Patrick "You`ll know when he just blow right past you Mike!" Jeg greide ikke å holde meg, jeg måtte flire selv om jeg følte meg ganske ussel. Men som nevnt så hadde jeg ikke dagen i dag, og jeg greide ikke finne noen motivasjon og bena var "out of order". Jeg føler jeg har bedt kroppen om mye, og jeg har vært mye ute av komfortsonen - men dette var jeg jo også forberedt på ville skje på forhånd. Jeg tror bare kroppen er villig til å gi mindre og mindre for meg, og den trenger å få hvilt seg litt - men det er ikke lenge til nå!

Jeg vil også si at min romkammerat Tad også er helt fantastisk. Det er så enkelt å være rundt Tad, og er det noe man dveler med så er han åpenhjertig og lytter. Vi kjenner hverandre igjen i hverandres personlighet og vi er der for hverandre. Vi bytter på å rydde inn baggasjen - alt etter hvem som er først inne på hotellet. Det er deilig å bare komme inn på hotellet også ligger baggene på sengen, isen er alt hentet og oppi den så ligger det en flaske med vann og en Pepsi eller Cola. Hver gang han reiser ut så lurer han på om det er noe jeg trenger, og kommer gjerne med litt snacks som han vet jeg liker. Det er alltid noen overraskelser på lur og han har alltid et smil om munnen. Jeg beundrer personligheten, og jeg beundrer hvordan har prater med andre på. Det virker som om alle han kommer i kontakt med aldri ønsker å stoppe prate med ham - og vi har jo møtt på en del mennesker gjennom denne reisen. Jeg skal uten tvil trekke frem både Patrick og Tad på avslutningsfesten som er på torsdag. Håper bare jeg greier å holde tårene tilbake, for jeg er sikker på at det blir en følesesladd dag.

Så da får jeg bruke resten av kvelden her i Amsterdam til å forberede meg selv. Maten er konsumert og jeg kommer til å etterspise en del. Jeg må finne en indre spirit og være forberedt på at det blir tungt i morgen. Jeg vet det kommer et fjellparti hvor det blir klatring i 10 - 13 kilometer. Så bare den bakken er vel 1 time for meg å få unnagjort.

Ønsker alle en super dag og ser frem til å komme hjem om 8 - 10 dagers tid. Norge er savnet, og jeg gleder meg til å treffe kjente ansikter.

"Give your self a chance, Listen to that skillsmall voice inside you and don`t try to make everything logical. I think that was what Paul said when you have to learn to walk by faith, not by sight"

/Marius.