O`boy!

O`boy! Tullanmei for en fantastisk dag! Vi startet i Amsterdam New York og syklet igjennom

Vermont og endte opp i staten New Hampshire og byen Keene. 200 km og 2500 høydemeter, ikke akkurat "min" etappe, men fy fillern for en opplevelse! Etter gårsdagens tunge dag på sykkelen, hvor ingenting fungerte og det føltes som et "smerte helve**e" så var jeg "på plass" i dag. Det har vært en ekstremt lang dag. Jeg var oppe 0530 for å bli kjørt til frokost 0600. Da vi var tilbake 0645 var det bare å kaste seg på sykkelen. Vi var ikke fremme ved hotellet før 1715. Jeg har bare tatt det med ro, jeg har ikke orket å presse meg i det hele tatt. Vi er så nærme og jeg har på mange måter gjort "mitt" - nå handler det bare om å komme seg trygt i mål.






Det å sykle over disse grønnkledde åsene er helt hinsides. Jeg har fått være så heldig å sett så mange ting på ferden min over det amerikanske kontinent men selv om jeg ikke liker bakker så tror jeg
Vermont er plassen som virkelig har tatt pusten ifra meg. Det er noe helt spesielt å endelig komme på toppen av fjellet og du forstår at det ikke er noen flere oppoverbakker for alt du ser er himmel og grønnkledde fjellrygger hvorenn du ser. Det er ikke noe annet å gjøre enn å stoppe opp for å kjenne på følelsen. Kjenne på følelsen av endelig å ha lykkes med å kommet over dagens høyeste punkt og din fortjeneste er å titte ut over et landskap som er så fantastisk at jeg ikke greier å finne ord gode nok for å beskrive. Grønnfargen er helt spesiell, og den er over alt. Det er ikke noen "mørke" plasser eller steder som ødelegger for denne opplevelsen. Dette er noe som aldri kommer til å gå i "glemmeboken". Nedkjøringen ifra fjellet var også helt sinsyk. Veiene så flotte og "smude" godt oppmerket og med god veiskulder. Du kruser nedover i alt fra 50 - 80 km/t uten å trø en eneste runde. Du kan bare lene deg inn i den ene svingen etter den andre, se hvordan elven snirkler seg ved siden av deg og passere den ene broen etter den andre. For meg var dette en dag hvor jeg virkelig kommer til å samle på lykkelige øyeblikk og ta frem på dager hvor jeg trenger en liten "booster"Karen lurte på hvordan jeg følte meg i dag, og jeg kunne ikke annet enn å bare smile ifra øre til øre og si at jeg føler meg veldig bra, og at denne etappen var noe helt spesielt. De vet jeg ikke er noen klatrer, så de forventer kanskje at man kommer med litt "surmuling" men helsikke heller... Surmuler man over dette, ja da trur jeg man holder på med feil greie, eller har en fryktelig gal innstilling til det man bedriver med. Dette var virkelig dagen for å samle inntrykk.!















I dag var jeg også ekstremt heldig og det kunne gått veldig galt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke sjekket og dobbeltsjekket hjulet jeg hadde tatt av og satt på i går etter vasken. Men det sto skjevt, og quick releaseren var ikke "linet" opp skikkelig. Jeg dundret ned i 80 km/t med hjulet på "halv 8" og det var ikke før jeg hørte en subbing og at Patrick sa at det ser ut som om hjulet ditt står helt skjevt i forholdt til rammen at jeg skjønte hva som var galt. Jeg er så gla at ikke det løsnet i en sving eller en utforkjøring, det kunne blitt skikkelig stygt. Alt er der det skal være, og jeg er fortsatt like hel. Etter siste SAG i dag så kjørte Patrick på tidenes spiker som gikk igjennom dekket og ut på siden. Det var en velegnet plass for meg å sette seg ned å være "moralsk" støtte. Pam kom heldigvis kjørenes rett bak oss og sto raskt klar med pumpe. Mike og Karen som også er staff medlemmer kom syklende like bak og ordnet opp i Patrick sitt punkterte hjul. Da benyttet jeg anledningen til å spise litt snacks.

I dag så gikk jeg i fellen med å synge på sykkelen, og når jeg ser tilbake på det nå så må jeg bare flire. Jeg nynnet og sang på de få ordene jeg kunne "Somewhere over the mountains way up high na

naa naaa ooohh Sooomwhere over the mountains way up high na naa naaa ooohh" Så var det ikke før jeg ankom hotellet at jeg kom til å huske på at søren, det var jo "Somewhere over the rainbow way up high na naa naaa ooohh" Er en grunn for at jeg ikke har noen musikals karriere. Ikke husker jeg navnet på sanger eller artister, jeg kan kanskje 2 - 3 ord og nynner resten - atpåtil så viser det seg jo til og med at ordene jeg setter sammen ikke hører sangen til.


Jeg takler ikke varmen noe godt her nede - og spesielt ikke over lengere etapper og flere dager på rad. Det var noe av grunnen til gårsdagens fadese, og at jeg ikke orket å presse kroppen noe mer. I dag var det stikk motsatt. Vi startet på 9 grader og da vi passerte fjelltoppen var det 4,4. Da vi var nede på andre siden av fjellet var det 12. Jeg syntes det er langt bedre - og jeg fungerer så mye bedre også.





Nå ligger jeg med et smil om munnen og tenker på morgendagen. I morgen blir det på ny en del

klatring, men det er aller siste etappe av en fantastisk reise på 33 dager og 31 etapper hvor vi har krysset USA ikke bare på langs, men på diagonalen. Det skal bli godt å bli ferdig (men forstå meg rett) jeg har aldri ønsket at denne turen bare skulle bli ferdig. Hver dag har vært en fantastisk opplevelse, enten det har vært på godt eller vondt - og jeg har virkelig lært meg å nyte dagen man er i fremfor å kun se frem til eller prate om f.eks en hviledag eller i det heletatt om den endelige dagen da alt er over. Så i morgen skal jeg bare sitte med et stort smil om munnen og nyte hvert eneste tråkk, enten det er oppover eller nedover. Jeg tenker alt på hvor når jeg skal få anledningen til å oppleve noe lignende igjen.

Ønsker alle en super dag.

/Marius.

2 dager og 36 Mil igjen.

Nå er det lenge siden jeg har fått skrevet noe her på bloggen. Dagene går fort unna og det er mye som skal gjøres for å være klar for neste dag. Jeg har også opplevd litt problemer med internett på hotellene vi har vært de siste dagene, og da er det ikke mye tid jeg orker å bruke på "krangle" med et tregt nett. Her i Amsterdam, New York ser det tilsynelatende ut til at det fungerer godt!

De siste 3 - 4 dagene har vært gode! Det har vært mange mil på sykkelen, og om jeg ikke husker feil så avsluttet jeg nettopp en uke med 1300 km eller noe i den duren. Det kan jeg med hånden på hjerte si at jeg kjenner i kroppen nå. Jeg har ikke følt at jeg har vært helt i slaget. Mye grunnet litt uggenhet i magen og en natt jeg våknet i den største svettepølen, selv om rommet var iskaldt. I går hadde vi en dag på rundt 190 km som tok rimelig knekken på meg. Jeg takler ikke varmen, og det blir enda verre når luftfuktigheten blir så høy som den er her vi er nå. Jeg var igjennom 11 x 750 ml vannflasker og 2 x 500ml Cola`er. Allikevel så føler jeg at jeg har for lite vann og jeg får hodeverk. Temperaturen var opp mot 32 grader og da jeg kom på hotellet orket jeg ikke å ut til møtet som var klokken 17.00. Jeg ville bare ligge i sengen og hvile. Igjen så mister jeg også veldig matlysten. Jeg sliter med å spise 1/4 tallerken med spaghetti og ingenting av tilbehøret. Det vil liksom ikke ned, og det smaker også så lite. Så da vi syklet mot Amsterdam i dag så var det bare stopp. Etter 30 km kjente jeg de samme symptomene som jeg normalt kjenner etter 140 - 150 km - og jeg slet veldig med tankesettet. Muskulaturen "pincher" seg og det er liksom ikke noe krefter i bena. Jeg blir kvalm og svimmel og greier ikke helt å tenke klart. Da vi kom til første SAG takket jeg for meg. Jeg orker bare ikke å grave selv om jeg burde. Det var et nederlag og jeg liker ikke å tape. Jeg lå som et slakt i bilen og bare ønsket meg bort til et "happy place" Jeg vet det bare er 2 dager igjen og at det er rundt 36 Mil men det gjenstår en god del høydemeter. Uansett så tror jeg det meste handler om å greie morgendagen, så vil siste dagen være en etappe man kan bruke all tiden man er på sykkelen til å tenke tilbake på alt man har vært igjennom.

Langs veien minner mye meg om Norge når det kommer til vekst og vegitasjon. Det er mer trær her nede og det er litt mer små rullerende bakker. Bilistene er noe av det værste jeg har opplevd gjennom hele USA, men man må bare være ekstra påpasselig og ikke gjøre feil, eller ta dårlig avgjørelser. Stemningen i gruppen er fortsatt veldig god, selv om man merker et lite skifte. Jeg tror de fleste ser frem til å komme i mål og kunne få tid til å slappe litt av. Vi spøker mye med at det ikke bare er syklene som trenger service, men også kroppen. "Oh do that servicestation have a pair of new legs?"  Jeg er heller ingen klatrer siden jeg er såpass tung og "stor" som jeg er. Men jeg sa til Pam (Staffmedlem) at "Oh, Pam - the hills are so heavy that i`m cycling backwards so I guess i have to get rid of some weight by chopping my arms of and replace them with some Carbon Fiber" 

Patrick min Ride buddy siden Albaquerque er også helt fantastisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket ham nok for alt han har gjort for meg igjennom hver etappe. Han er en god syklist og virker bare å bli sterkere og sterkere for hver dag som går. Da vi syklet langs Erie Canal holdt han hele veien motivasjonen min oppe. Han kjenner meg såpass at han vet når han må stoppe meg for å komme innom en bensinstasjon eller lignende for å få et par - tre minutters hvile og litt påfyll av snacks og drikke. Han er vanvittig ydmyk og setter alle forran seg selv. Måten han tar vare på dem rundt seg er utrolig - og jeg håper det er fler enn bare meg som ser det. Det skapes vennskap og bånd på en helt ny måte der ute som man ikke er helt vandt til ellers. Jeg må flire litt også.. IMike som har tatt det å ligge på hjul til nye dimensjoner satte ut med meg og Patrick i dag tidlig. Like etter at vi hadde begynt spurte IMike meg "How are you feeling today Marius?!" Jeg bare gryntet og sa jeg vet ikke enda - det viser seg etter 30 - 40 kilometer. Så kommer oppfølgeren til Patrick "You`ll know when he just blow right past you Mike!" Jeg greide ikke å holde meg, jeg måtte flire selv om jeg følte meg ganske ussel. Men som nevnt så hadde jeg ikke dagen i dag, og jeg greide ikke finne noen motivasjon og bena var "out of order". Jeg føler jeg har bedt kroppen om mye, og jeg har vært mye ute av komfortsonen - men dette var jeg jo også forberedt på ville skje på forhånd. Jeg tror bare kroppen er villig til å gi mindre og mindre for meg, og den trenger å få hvilt seg litt - men det er ikke lenge til nå!

Jeg vil også si at min romkammerat Tad også er helt fantastisk. Det er så enkelt å være rundt Tad, og er det noe man dveler med så er han åpenhjertig og lytter. Vi kjenner hverandre igjen i hverandres personlighet og vi er der for hverandre. Vi bytter på å rydde inn baggasjen - alt etter hvem som er først inne på hotellet. Det er deilig å bare komme inn på hotellet også ligger baggene på sengen, isen er alt hentet og oppi den så ligger det en flaske med vann og en Pepsi eller Cola. Hver gang han reiser ut så lurer han på om det er noe jeg trenger, og kommer gjerne med litt snacks som han vet jeg liker. Det er alltid noen overraskelser på lur og han har alltid et smil om munnen. Jeg beundrer personligheten, og jeg beundrer hvordan har prater med andre på. Det virker som om alle han kommer i kontakt med aldri ønsker å stoppe prate med ham - og vi har jo møtt på en del mennesker gjennom denne reisen. Jeg skal uten tvil trekke frem både Patrick og Tad på avslutningsfesten som er på torsdag. Håper bare jeg greier å holde tårene tilbake, for jeg er sikker på at det blir en følesesladd dag.

Så da får jeg bruke resten av kvelden her i Amsterdam til å forberede meg selv. Maten er konsumert og jeg kommer til å etterspise en del. Jeg må finne en indre spirit og være forberedt på at det blir tungt i morgen. Jeg vet det kommer et fjellparti hvor det blir klatring i 10 - 13 kilometer. Så bare den bakken er vel 1 time for meg å få unnagjort.

Ønsker alle en super dag og ser frem til å komme hjem om 8 - 10 dagers tid. Norge er savnet, og jeg gleder meg til å treffe kjente ansikter.

"Give your self a chance, Listen to that skillsmall voice inside you and don`t try to make everything logical. I think that was what Paul said when you have to learn to walk by faith, not by sight"

/Marius.

Dagen da alt buttet i mot oss.

Klokken var 0630 da telefonen ringte - det var Patrick. Han ønsket en "early start". Jeg var sent ute, ikke pakket, ikke skiftet, ikke spist. Jeg tenkte jeg bare måtte hive meg med, for jeg greier jo ikke finne frem alene her nede. Det ble klisset inn chamybutter og diverse godsaker så sykkeltøyet kunne komme på. Låret ble smørt inn med muskeldempende middel og baggen ble bare skrapt sammen. Jeg føyk ut døra og ut til bilen. Patrick var alt klar, jeg spurte om jeg hadde tid til å spise frokost - han nikket. Det ble to små youghurter og noe musli, jeg grabbet med 2 bananer og en muffins. Alt "on the go".

No Early Starts...

Vi sto der klar med all bagasje klar til å kaste inn på tilhengeren - "No guys - you are not allowed a early start." Wtf?!  var mine tanker. Alt dette kaoset også får vi ikke laste før sent?! Det er kun "utvalgte" som får en early start siden de bruker litt lengere tid på etappen. Tad tok til ordet og sa at Patrick hadde en avtale med datterens klasse om Skype klokken 10 og at han gjerne ville være ved 1 SAG til 10.00. Da var det Ok, men hva med meg?! Jeg trappet forsiktig opp og sa "If I Can`t load now and cycle With Patrick i`m pretty sure you guys will have to pick me up somewhere in the middle of nowhere" Det var et oppgitt blikk som møtte meg, men ok. Vi satte ut sammen med den litt langsommere gruppen og jamen skulle det ikke slå feil. Patrick hadde byttet til spjuk nye Gatorskins med ekstra Kevlar, men pungterte. Ikke lenge etter at slanget var byttet så tok den raskere gruppen bestående av Wes, Jordan og Paul oss igjen. Det var bare å henge på. Terrenget flyter mye opp og ned, men bakkene var ikke for gale til at det ikke gikk an til å kjøre. Patrick dro i sikkert 40 km, jeg ville ikke gjøre noe pga Beinet. Livredd for at jeg skulle få vondt slik som i går. Men han tittet hele tiden på klokken, jeg tenkte at her får jeg bare bistå så han rekker Skype Samtalen. I 12 kilometer kjørte jeg rimelig hardt, så hardt at jeg tror Patrick sleit med å holde følge for han datt stadig av, og måtte etter hvert si "Hey Marius, save Your legs for tomorrow" Vi kom nå omsider frem til første Sag 7 minutter før 10. Der sto vi i 30 minutter og ventet, men ingen samtale ifra skoleklassen til datteren - typisk at det oppstår tekniske problemer. Så Patrick virket litt skuffet, tror han hadde gledet seg veldig.

Keep us in Your Prayers Marius.

Det begynte å småregne, og i det vi skulle til å sette av sted mot Lunch SAG ved ca 120 km så kom det en dame bort til meg. Fra å være godt oppe i skyene, falt jeg veldig igjennom. Hun lurte på hva vi gjorde, og jeg forklarte det som det var. Hun sto med tårer i øyene og viste frem telefonen. "It`s my daughter", Langt blondt hår, blå øyne og så utrolig vakker ut. Hun var i ferd med å avslutte det som tilsvarer videregående i Norge. Men for 3 uker siden ble hun angivelig druknet. Jeg ble litt urolig og var ikke helt klar over hva jeg skulle si, vi Nordmenn har en helt annen måte å kommunisere slike hendelser på enn Amerikanere. Så jeg tok litt mer i enn hva jeg helt sikkert ville gjort om jeg hadde kommet opp i samme situasjon som dette i Norge, uten at jeg ønsker å gjenta samtalen her. Så om alt dette stemmer, så skal det angivelige mordet også vært på National News, og det kommer til å bli ført sak mot en 18 år gammel "venn" når alle obduksjons rapporter ligger klare. Det siste hun sa til meg var "She`s in a better Place now, keep us in Our prayers Marius"  Det var ikke helt det samme å sette seg på sykkelen igjen, og godfølesen jeg hadde da jeg kjørte hardt i 12 km var borte og tankene begynte å svirre.

Slike hull kunne ligge i belter på flere 100 meter.

Veien vi var på ble bare verre og verre. Jeg har aldri vært på en slik dårlig vei før, og gud hvor mange
dårlige veier jeg har vært på her nede i USA... Det var hull og grus over alt. Jeg var lynforbannet. Det kom så mange banneord ut av den lille kjeften min og Patrick hadde også sine gloser. Det var livsfarlig. Du måtte bare sørge for å finne en "rute" og stå løpet ut, bommet du med 20 cm eller det var et hull du ikke så.. Ja da var du i et minefelt før du visste ord av det. Hullene kunne være opptil 30 - 40 cm dype. Det ristet og rasket i hele sykkelen. Jeg var sikker på at det skulle sprute karbonbiter over hele området... Det var så brutalt at jeg knapt kan sette ord på det. Fylket vi var inne i hadde visst nær å gå konkurs fikk vi vite, og veier var noe de ikke prioriterte. Den ene plassen så det ut som om de bare hadde dumpet et grustak i den ene filen for å tette igjen hull. Det var som å spille dataspill der man flyttet seg over begge feltene. Livsfarlig med de bakketoppene hvor bilistene ikke kan se over. Vi hadde 2 hendelser jeg helst skulle vært for uten i dag. Det kom en stor lastebil mot meg som lå i våres felt. Jeg lå "låst" til venstre i min veibane. Det var ikke sjangs til å komme over

pga de dype hullene. Han ville heller ikke legge seg over i sin egen fil for der var det enda verre. Omsider svingte han inn og jeg lukket øynene. Om det ikke smeller nå, så tror jeg at jeg har en engel på hver side av skuldra. Jeg kunne puste lettet ut, men like etterpå kom det en bil over en bakketopp og der var det også møtende trafikk. Jeg strakk ut handa for å få han til å bremse ned... Men ikke pokker. Det var rett før det ble frontkollisjon mellom to bilister og vi lå så langt til høyre i veien at jeg snart var ute på skogstur. Etter dagens Wrap var litt luft tappet ut av ballongen, men jeg kan bare si at det HAGLET med kommentarer mot tur ledelsen. Jeg var så forbannet - det er ren idiotiskap det vi gjorde der ute i dag. Og ABB som bestandig har terpet på trafikksikkerhet, og våres kjørestil m.m. Jeg har vært på interstater med fartsgrenser over 75 MPH, syklet over sprengte trailerdekk, utbrente bildeler, døde dyrekropper og alt annet rusk og rask, men ingenting har skremt meg så mye som i dag.  Paul sa det rimelig greit "We are at a point in this tour, and there is so few of us left that we all feel like Brother in arms, and if that road had taken out one of Our riders I would have exploded" Noen av mine ord var kort og godt "Well, that road was just some of the worst i`ve ever ridden... We could all have been ended up as Darrell. The only positiv thing most be that we all could share a pina colada from Our sickbed and see you guys wrap up Our gear"  Eneste gangen jeg greide å flire var da Patrick sa "Oh, I think i left my balls over that last hill"
Me: "So yesterday, or the day before yesterday you told me that you left Your brain in that other city, and now you left Your balls in the hill behind us... What are you gonna offer Your wife when you get back home?" Patrick "Well, I haven`t much left to offer Marius"
Det desidert beste strekket vi hadde i dag var da vi kom inn på en sykkelsti på 7 KM det var en lettelse, men jeg greide vel ikke helt heller her å smile.

Da vi endelig var fremme ved hotellet etter 150 + kilometer så gadd ikke IMike å hjelpe til med å bære ut Baggasje, han sto med en ryggsekk i handa mens meg og Patrick tok hele tilhengeren. Han var mer interessert i å sjekke inn... Resepsjonisten var bare ikke super rask heller. Han skulle ha email, tlf nr og signatur på "non smoking rooms". Jeg må ha frest i det jeg skrev under "Hvilke syklister i dag er det som røyker" tenkte jeg. Før jeg fikk nøkkelkortene så var det jo en hel del som skulle deles "No password to the internet, you Connect to guest and press OK. We have a Spa and a big pool inside, the breakfast opens at 06" Også kom det som omtrent fikk meg til å tippe over "If anybody want`s to go to the gym, so is there a lokal Gym at the other side of the hotel. It`s Down that hallway and over the parkinlot called XxxXXx... You just show Your key Cards from Our hotel" Åmenni****** De vet jo så godt at vi kommer med ABB, og at vi sykler kontinentet på tvers. Hvem i all verden er det som går inn å løfter vekter nå?! Jeg var helt oppgitt. 1 etage var bare å glemme, så det var bare å pakke seg opp som en skjerpa og komme seg inn i 2. etg. Åja, det skjer støtt og stadig... Ingen av de 2 nøkkelkortene jeg hadde fått virket. Det kokte. Heldigvis var en av vaskedamene der og fikk låst meg inn.. Rommet var fint og jeg ønsket bare å sprette i dusjen. Japs - det stemmer. Lyset fungerte ikke 110% mer 35% - eller man kan jo vurdere i forhold til hvilket humør man er i. For her  kunne jeg bare satt på Bomfunk mc`s - Freestyla og fått med blitser på kjøpet. Det var rene diskoteket der inne på badet.


Men nå har det vært fryktelig mye klaging. Jeg kan si at humøret kom seg da vi gikk for å spise

middag. Stor biff med poteter og salat til. Jeg tok en øl og 4 store glass med vann. Det var en skikkelig Country bar. Tror MR. Magnus Knudsen ville ha følt seg "hjemme" her. Det er ikke til å legge skjul på at damer med cowboy boots og hatt er et ganske delikat syn. Stedet var så populært at det var kjåka fult og det var lang kø på utsiden. Hvert 20 - 30 minutt kom servitørene ut og dro en linedance.. Det var vanvittig stemningsfult og definitivt et sted jeg kunne like meg. Vi var der dog ikke lenger enn det var mat på tallerkenen. Vi er alle så klar for bare å komme oss i seng. Jeg står opp rundt 06.00 hver dag, så er det frokost og avreise en gang mellom 07 og 08 avhengig av lengde på etappe, vær og vind. Så er vi som regel fremme mellom 15 - 17. Da er det dusje, vaske tøy og få pakket seg ut på hotellrommet. Jeg pleier som regel å ha tid til en milkshake og litt "snack" Food på et eller annet bespisningssted før jeg må på "Wrap". Informasjon om morgendagens etappe. Denne varer i alt fra 30 - 45 minutter. Klokken er som regel nærmere 18 når vi er ferdig. Deretter er det rett ut å spise, så er vi hjemme mellom 19 og 20. Da prøver jeg å få til å blogge litt som gjerne tar 1 time. Når jeg så er ferdig, er jeg gjerne så sliten at jeg bare ønsker å inntreffe drømmeland.

I morgen venter turens lengste etappe på rundt 230 km. Det er meldt regn, men vinden er ikke meldt å komme midt i trynet så det hjelper! Terrenget skal være relativt greit å komme seg igjennom. Håper bare beinet holder seg dagen igjennom! Fungert bra i dag, men jeg har måtte ta litt forhåndsregler.

/Marius.

Vi nærmer oss slutten - Bare 7 etapper igjen!

Det er helt uvirkelig! I morgen så starter 7. siste etappe av totalt 31 etapper! Jeg greier ikke helt å la
det synke inn. Vi er nå så "nærme" men allikevel så langt ifra. Det er mange mil som skal forseres, og hver dag har sin eller sine utfordringer - men jeg er positiv!
Vi har kommet oss inn til staten Ohio, og jeg liker meg egentlig ganske godt her. Menneskene er kjempe hyggelige, vi får god service og mange er nyskjerrige på hva vi gjør. Titt og ofte må man slå av 3 - 4 minutter for å svare på spørmål. Man får alltid en liten familiehistorie med på kjøpet, gjerne en klapp på skuldra lykke til og noen ønsker til og med å gi en liten bønn. Jeg har ikke noe i mot det, så lenge jeg føler jeg har tid så prater jeg med alle disse menneskene. Det letter også hverdagen litt, og man kommer seg litt "Bort" og det er bra!

 

 

Onsdag 13. Mai

I går syklet vi ifra Richmond IL, til Marysville OH  170 km og snaue 450 høydemeter. På "kartet" så etappen ganske så enkel ut, men den var langt verre enn hva vi hadde forespeilet oss. Mye pga vinden som sto midt i trynet og en moral som var under jordkanten. Som vanlig var meg og Patrick på tur, og jeg sa tidlig at i dag ønsket jeg ikke å gjøre stort. Bare kose meg igjennom. Han var enig i det og de første 40 - 50 kilometerne gikk det i "sneglefart". Vi pratet og lo, og jeg fortalte historier om Florida Mike som forlot oss i Albaquerque. Jeg savner både Mike og Cliff. Spesielt Mike syklet jeg mye med og han snakket så mye at jeg ikke visste helt om han snakket med seg selv eller med meg. "oh this hurts, that hurts, my legs are gone, can`t feel my feet, oh oh oh.. Stupid roads, stupid cracks, stupid, stupid" "Ey Thor! you know what?! My wife sent med a picture of our dog laying in the sofa with all of his legs in the air and just showing off his balls. So I texted her back if not she could send me a picture of her doing the same"  Ja, jeg har ledd mye av alle kommentarene til Mike. Fantastisk type! Og jeg har definitivt ledd mye av alle historiene han har fortalt meg. Meg og Patrick prater jo også en del om damer - er vel et greit interessant tema å bruke noen miles på. "Marius, I think i left my brain back i the state we just cycled from..." Me: "Oh? What did you do?" "I owe my wife so much after this trip, and she`s not super happy atm, so I ordered some flowers but I was submitting my own name on the order.. So now they go to our House with "from Patrick, To Patrick"" Me: "oh! We`ll have to take care of that and call the flowershop right away, if not I think you will have a explenation problem"  Ja, det er ikke alltid like lett å være "mann" det er jo et helt minefelt av feil man kan gjøre der ute.
Vi prøvde å gjøre det beste ut av dagen, men det var ikke mye å hente ut av noen av oss i det vi passerte halvveis merket. Jeg var langt inne i noen dype tanker da Patrick sa " I try to find something interesting to look at, but it`s all the same" Det var ubeskrivelig godt å komme til hotellet denne dagen. Vel vitende om at vi nå hadde lagt tilbake nok en etappe. Vi var gretne for å måtte sykle 3 - 4 miles ekstra pga vei arbeid, også var syklet vi oss "vill" et lite øyeblikk... Når vi kom til hotellet ble vi plassert i 2. etg noe som ingen av oss liker. Vil helst slippe heis og trapper og bare bo i 1. etage. Men humøret var tilbake ved middagen, og vi lo godt som vanlig!

Torsdag 14. Mai

I dag gikk turen ifra Marysville til Wooster rundt en 170 km og  1100 høydemeter. Jeg var super spent på hvordan beina mine ville oppføre seg i dag. Etter gårsdagens "dvaske" dag satte jeg meg av alle ting i baren og tok 5 øl... Jeg drikker jo aldri øl sånn når jeg sykler, men i går måtte jeg bare "drukne" sorgene litt. Sov som en stein og fikk egentlig i meg et litt for lite frokostmåltid, men dævven å beina funka... Det var bikjekaldt på morgenkvisten. 3,7 grader viste GPS`en på sitt laveste, men det er helt ok for min del. Terrenget rullerte veldig, men så skjedde det som ikke skulle skje... Jeg gikk tom for strøm på sykkelen. Den sluttet å gire og det var fortsatt 18 km til første sag. Det er jo djevelsk flaut, og jeg visste at Mike Munk ville godte seg over hva jeg hadde å fortelle. Da jeg kom til servicebilen sa jeg at jeg er tom for strøm og lurte på om det var en servicestasjon ved sag point 1 slik at jeg kunne lade batteriet til girene igjen. Han greide ikke helt å forstå at det var den elektroniske giringen som var tom for strøm, og lurte på om det var meg som var gåen. Da han forsto at det var sykkelen så lo han godt, og ga meg to reale klask i ryggen "You youngster - You`re a mess..." Me "Mike, as I told you, I allways have to learn the hard way"  vi lo godt og jeg padlet videre til 1 sag. Der banket jeg på en dør for å få tilgang
til noe strøm. Det var langt ute på landet og et gedigent hus med 3 garageporter. Mannen som åpnet var så behjelpelig og lånte meg et uttak i garagen. Der fikk jeg også 3 flasker med smakstilsatt vann. Konen ga meg et kart over "The bourbon trail" i Kenntucky. De hadde akkurat vært på Wiskey ferie, og mente jeg også burde prøve samme rute. Jeg takket pent for både strøm, vann og kart. De andre ABB`erene lo godt av meg da jeg var tilbake ved følgebilen. Vi var sist inne til lunch pga denne fadesen tidligere på morgenkvisten. Jeg nøyt lunchen for jeg visste at nå kom det noen helsikes bakker. Det er som å
sykle rett inn i en fjellvegg, og jeg hang så mye over styret at jeg på et tidspunkt lurte på om jeg snart kom til å spise asfalt. En annen ting som irriterte meg fryktelig var enorme smerter i venstre ben. Det er noe av det tilsvarende jeg hadde i Texas / Oklahoma - bare enda verre. Jeg tror kroppen er så nedbrutt at den ikke greier å takle alt jeg utsetter den for. Det er som om noen bare har rivd over muskelfiberne, flatet dem med en veivals, kuttet opp med samekniv, fylt igjen med salt og sydd med hummerline. Da vi hadde omtrent 16 km igjen (10 miles) var smertene så intense at det kom tårer nedover kinnet. Jeg er jo såklart redd for de kommende dagene, og vil på død og liv ikke inn i den jekla følgebilen. Spørsmålet jeg stiller meg selv er hvor mye skal jeg pushe, eller strekke strikken - men jeg tror bare jeg kjører den i kjelleren om ikke smertene tar så overhånd at jeg ikke greier å få venstre bein til å gå rundt. Kroppen er jo så forbaska fin ellers! Jeg syntes det er så sykt unødvendig at beina bare streiker slik. Smerten kommer bare sånn plutselig og blir værende der dagen ut. Så jeg har iset ned, massert opp og smørt inn med smertedempende middel.  Kroppen har jo gjort store ting tidligere bare den har fått litt hvile, så jeg håper den gjør det samme igjen. Alt jeg håper på og ber om er at den funker i 7 dager til...

To menneskeliv har tidligere gått tapt på samme tur.

Etter etappen spiste vi på en bedre restaurant. Jeg hadde en halv pizza og hamburger med salat og poteter til. Jeg tror det er kommet en gjestesyklist til, iallefall var han med på dagens "Wrap" (informasjon om morgendagens etappe) Jeg satt like ovenfor Scott og vi kom innpå uhellene langs veien. Jeg var ikke helt klar over det, men denne turen har krevd 2 liv, og om jeg ikke hørte feil så var det et senest i fjord. Jeg ble litt urolig. Begge har bare sovnet inn over natten. Etter hva jeg fikk vite så var det ene personen på 54 og den andre på 64 år. Men du får jo tankene til å gå tilbake de nettene man har våknet opp med hjertebank, eller de kveldene der jeg ikke har greid å ligge på magen fordi det banker så i brystet. Jeg har ikke høy puls, men det er bare så vanvittige kraftige herteslag, det har av og til også tatt lang tid å få sovne inn pga man ligger å føler så på det... Men man kan jo ikke gå rundt å tenke på at hjertet bare stopper opp, jeg har planer om å bli gammel - skikkelig gammel! Så dette skal gå godveien både for meg og alle de andre syklistene og staff medlemmene, jeg har troa.

/Marius.

Etappen med "route-sheet" ifra en annen planet.

Så var vi på plass her igjen. Airconditionen står på 65 F, jeg er godt plassert i senga og dyna trekt opp til den spinkle brøstkassa. Vi har akkurat kommet hjem ifra middag nr. 2, og jeg er egentlig ganske mett. Damen som tok bestillingen måtte klø seg litt i bakhodet, og entouraget av sykkelfølge lo godt som de egentlig bestandig gjør når jeg bestiller mat.

"I want 10 oz Ribeye, medium. Then i want a Baked potato and the house salad. I also want a dish of French fries" Waitress: "ehm. we have to charge you extra for the French fries, since you can`t have more than two sides" Me: "Yap, that`s ok. I want Brown gravy and fresh onion rings on a seperate plate, give me corn bread and i want crackers With the salad. And don`t forget to put cheese and bacon on my baked potato..." Waitress: "ohhhh think I got it..." Me: "don`t forget the dressing on the salad as well. I want Ranch... Another glass of water and a Coke please" Tad "Damn Marius, that was very specific, and a Whole bunch of Food"

Det var latter rundt bordet, jeg kan ikke noe for det. Er jo viktig at maten er i orden!

Dagen i dag har ellers vært preget av et route sheet ifra en annen planet. Det var 4 sider med veianvisninger + et "detour" sheet pga veiarbeid. Jeg er glad Patrick tok seg av navigasjonen, for jeg hadde aldri greid å komme meg ut ifra byen vi var i. I dag syklet vi nærmere 180 km ifra Lebanon til Richmon Indiana. Vi ligger nå rett ved grensen til Ohio og skal videre til Marryesville i morgen. Det var ikke mange bakker i dag, så og si ingen. Men vi beveger oss nå mot 2 etapper som kommer til å bli ganske okkuperte. Personlig så liker jeg ikke så godt bakkene med mindre de går nedover, så jeg får bare prøve å holde fokus på å få beina til å gå rundt. Merker også godt at moralen er litt på vei ned i gruppen der ute på veien. Jeg er heller ikke helt optimist og prøver å finne gleden i de små tingene. Det neste jeg skal feire er at Garmin GPS`en viser nok en gang at et kapittel på 1000km er tilbakelagt, men tror ikke jeg treffer det før i over i morgen. Da må jeg passe på å ha noen Skittles eller M&M i baklommen. Vi får jo ikke lov til å høre på musikk her ute, så jeg må dikte opp en sang selv tror jeg. I går da det regnet så hinsides mye lurte jeg på om jeg skulle begynne å synge litt, men jeg fant fort ut at det ikke var så lurt. Jeg kunne jo fort sende humøret mitt rett i bakken. Det er jo typisk at man kommer på sånne irriterende sanger... og tankene var inne på " En pinne for landet" jeg måtte bearbeide tankene rimelig raskt for å ikke gå på snørra. Det ga bare tilbakeblikk fra da jeg og Morten Arentz klatret opp Puig Major og jeg var helt på "felgen" og der sitter han og ikke bare nynner, ikke bare synger men skriker til sangen "en pinne for landet"  Jeg sier det er godt jeg ikke hadde tilgang på verken  kruttlapper eller balltre...

Tad sin måte å slå i hjel tid på er å lage positive ord ifra hele alfabetet hver dag, og atpåtil lage rim... Da han sa det tenkte jeg bare "Hadde jeg bare ikke vært så sliten, så hadde jeg kanskje greid å huske hele alfabetet" Regne har jeg også gitt opp med. Konvertering f.eks 66 miles x 1,6 = I donno... Men jeg fortsetter med å hilse på alle jeg ser, og stopper gjerne opp for å klappe litt på de snille hundene. Vi er vel inne i en periode hvor vi ønsker å komme i mål og bli ferdig med disse lange dagene. Pratet både med Patrick og Wes om det, men vi er alle enige om at det er så viktig å nyte dagen vi er i og ikke tenke på hva som venter oss. Jeg er sikker på at 2 - 3 dager etter at jeg er ferdig med denne turen, så kommer jeg til å savne det. Problemer som oppstår når man er litt "lei" er at man også sykler
dårligere. I dag hadde jeg to idiotiske hendelser jeg gjerne skulle vært for uten. Hvis jeg holder på slik er det ikke lenge før jeg blir plukket opp av en sykebil og lappet sammen etter beste evne. Vi er alle utsatt for en grad av risiko bare ved å være ute på veiene, men hvordan vi oppførere oss der ute har også så mye å si for om vi øker, eller greier å holde risikoen på et akseptabelt lavt nivå (Nå hørtes jeg ut som den tørre revisoren igjen). Den ene gangen kom jeg i 45 km/t og forsto ikke at jeg kjørte rett over en avkjørsel mot en Interstate uten å se tilbake for å se om noen skulle krysse. Vi skal også kjøre så langt opp på avkjøringsrampen som over hode mulig før vi krysser mot hovedveien igjen slik at vi "kjøper" oss litt tid. Bilene kommer i 60 mph - 100km/t og svinger uten å blunke. Den andre gangen kom jeg bare dundrendes ut i et meget trafikkert kryss uten helt å få med meg om jeg hadde forkjørsrett eller om det var lysregulert. Heldigvis hadde jeg forkjørsrett og alle biler gjorde sitt. Jeg var både sint og irritert for meg selv, så jeg må skjerpe meg i morgen og de kommende dagene.

Som vanlig har jeg syklet med Patrick og vi har egentlig pratet ganske mye i dag, jeg er ikke den mest pratsomme på sykkelsetet - det kommer veldig ann på hvor sliten jeg er. Ved første SAG kom også Jordan bort og takket for at vi hadde bidratt så mye i går, og det er godt. Det er ikke så mye som skal til, men et lite takk for en strålende jobb er ofte mer enn nok til at jeg er mer villig til å bidra der jeg kan, selv om jeg vet at sannsynligheten for gjengjeld er liten. Mot 2. Sag kjørte også meg og Wes opp tempoet godt. Han gjør en kjempe jobb for Paul og Jordan i den trioen som de er. Jeg tenkte jeg kunne hjelpe Wes litt i dag og la meg i rundt 33 - 35 km/t. Etter bare et lite øyeblikk kom han susende forbi og jeg la meg på hjul. På ny var det min tur til å trekke og det gikk relativt fort der i krossvinden. Men han ønsket mer, så han dro til med 44 - 45 km/t. Men farten droppet etter hvert til under 40, så jeg la meg frem og begynte å trekke på ny. Det kom en lang slak oppforbakke, det passer meg som hånd i hanske tenkte jeg. Nå skal jeg bare male på, hele tiden kneppe opp litt også skal jeg få ham til å droppe før vi når toppen. Så vi begynte i 39 så 40 også 41. Jeg så i sidesynet at han kom opp på siden og ønsket å ta over, men det ønsket ikke jeg. Jeg visste at om jeg tok i et par krafttak så ville han droppe med det samme, jeg ønsket jo å male. Det er så mye mer psykologisk krigføring i det enn å bare stikke. Så gps`en viste 43, 44 også til slutt 45,5. Jeg tenkte det er bare å komme Wes, men han prøvde å legge seg på hjul, men det var bare å glemme. Vi nærmet oss bakketoppen og jeg roet ned tempoet så han kunne hente meg inn igjen. Men da tok Wes og angrep på ny... Aldri i verden om jeg skal la han få stikke her. Det er under 1 km til lunch... Vi passerte 50 km/t og jeg hadde så lyst til å bare gå ut på siden å mate på mer, men heldigvis så tok "vettet" tak... Lunchen var ikke langt unna, og det er ikke akkurat spesielt gunstig å sette seg rett ned med syre til opp over øra. Det blir noen tunge siste 70 km om jeg gjør det, tenkte jeg... Uansett hadde vi det fryktelig moro, og det er godt å leke seg litt - så lenge det ikke blir for mye. Det man legger igjen over 10 - 15 km for moro, er gjerne krefter man skulle ha hatt tilgang på senere når man møter på et tøffere terreng.

/Marius.


Dagens: Wes: "No Marius, i`m not gonna do any triathlon - I swim like a brick"

Marius, It looks like a death march

Dødsmarsj...

Jeg trodde ikke mine egne ører. Patrick flirte i det han sa det, og jeg kunne ikke gjøre stort annet. "Look, it`s like there`s no motivation they`re all just padeling" Det gikk i 22 km/t og vi nærmet oss lunch. Meg og Patrick hadde akkurat hentet opp Wes, Paul og Jordan. De var helt tomme i blikket, ingen ville dra og alle kikket i bakken. Bena gikk så vidt rundt og det kom den ene ulyden etter den andre fra syklistene rundt meg. Det har regnet katter her nede i dag, og vi har vært dyvåte i det vi passerte 100 meter av den totale distansen på 200km. Meg og Patrick var egentlig ved ganske godt mot, jeg hadde noen opp og nedturer i regnet, men ikke de største. Jeg fokuserer på å ha god innstilling, selv om jeg ikke alltid greier det. Jeg slet med å nyte landskapet der i regnet, redd for tordenbyger og djevelsk irritert over noen bremser som ikke helt oppførte seg slik jeg ønsket. Lunchen var helt ute ved 130 km i dag, og det kan bli mye for alle og enhver når været er som det er. Det var 14 grader, men det er som jeg tenker hele tiden "Det kunne vært verre" Det var godt å få i seg mer mat ved lunchen i dag, men jeg så ikke så frem til de siste 70 km. Vi gikk alle ut samlet etter lunchen, men samarbeidet uteble. Patrick er i god form og trekker mye, han gjør langt mer enn hva noen kan forvente. Problemet er at han er så dødla sprek i oppoverbakkene, og han greier ikke helt å justere tempoet etter oss som er litt tyngere i baken. Jeg valgte å ikke følge på og heller tenke på gruppen. Etter hvert la Patrick seg bakerst og tok litt hvile. Etter hvert så kom han opp til meg igjen og greide å justere seg. I 35 km lå vi slik til vi kom i en nedoverbakke. Jordan ser ikke ut til å like regn spesielt godt, og sier "Come on big boy, pull us away" Jeg var alt irritert fordi jeg hadde mistet en pakke med M&M og jeg var full av sand i trynet. Jeg følte meg ikke spesielt "delikat" og jeg var lei av å trekke.  Her er vi 5 stykker, meg og Patrick har tauet dere i 35 km så får noen andre komme opp å bidra litt.Vi satte utfor og Patrick satte opp tempoet noen knepp og holdt farten ut på flaten. Dette kunne jeg ikke la gå fra meg, det var tydelig at han ønsket å få løsnet litt på humøret mitt. Vi kom inn i en ganske bratt men kort bakke. Han angrep på ny, men tenkte at i dag skal du F... ikke få lov til å stikke på "hjemmebane" jeg tok noen krafttak og kom meg forbi og holdt et godt driv oppover. Det var nesten som å sykle sangereidbakken for de av dere som er kjent med den.

På toppen var jeg helt på felgen og angret dyrt på at jeg hadde blitt med på "Morroa"... Det var bare å få i seg litt Gel. Like etterpå så jeg at det bare var 22 US. Miles til Lebanon. Smilet kom om munnen og meg og Patrick kjørte solo. På en av slettene flekket jeg av meg regnjakka. Orket ikke mer all den blafringen i vinden og tapet av fart - nå skulle det kjøres. Det ble holdt et radig tempo innover mot hotellet og vi byttet på å dra. Slik er Patrick fantastisk. Her trenger man ikke peke, spørre eller si ifra - han bare vet. Det ble en liten matbit på Subway før det var Wrap. Morgendagen ser langt bedre ut, og er kun på 170 km. Jeg er ikke så gla i disse 200km etappene.

Påkjørt av Bil

Vi hadde også et riktig stygt uhell i dag. IMike (Israel Mike) Ble kjørt rett ned av en bil og havnet i ambulanse. Vi er ikke mange igjen her nede og vi trenger jo ikke akkurat miste noen flere. Personlig så var jeg ikke tilstede, eller så hendelsen - det er jeg mest gla for. Mike har syklet mye for seg selv, eller med noen ifra Staffet. Jeg greier ikke sykle så mye mer med IMike, han er veldig uforutsigbar og bidrar ikke med sitt - men jeg skal verken si eller hevde at det er årsaken til den stygge ulykken i dag. Etter hva jeg har blitt meddelt så går alt bra og ingenting er brekt eller knekt. Antar han vil fortsette, men forventer ikke å se noen IMike på sykkel de nærmeste 2 - 3 dagene.

Gårsdagens etappe

Gårsdagens etappe var første etter siste hviledag. Den var bare på 125 km og turens desidert korteste. Terrenget var flatt og vi hadde gode 30 grader og vinden i siden, slik som vi stort sett har hatt det. Jeg fant meg ikke til rette på sykkelen, mistet følelsen i begge hender og fikk et sittesår som jeg merket godt i dag... Så nå er det zinksalve i baken og nakensoving som gjelder. Jeg har uansett vært heldig, og har kun hatt små "bagateller" Vi mistet Jim pga sittesår. Jeg tror det har vært langt verre enn hva vi først antok, for han skulle egentlig vært tilbake i Springfield for 2 dager siden sammen med Scott som bristet ribbeina i fall. Men sårene er enda ikke gode, og han har vært ute i 2 uker! Jeg tror ikke det ser så lyst ut for Jim og et "Comback" nå mot slutten, selv om jeg så gjerne skulle ønske å se ham igjen.

Skadeomfanget så langt

Personlig syntes jeg vi har hatt ganske mange uhell langs veien, men man kan kanskje ikke forvente noe annet? Skadeomfanget så lang:

Jordan har fått 3 liter IV
Meg har fått 2 liter IV
IMike har blitt påkjørt og havnet i ambulanse
Scott trynte, knakk en girarm og bristet 2 - 3 ribbein
Jim har fått et sittesår ut av dimensjoner (PT. Vært ute i 2 uker)
Darrel traff en bettongklump tok 180 grader og landet på nakke og knakk kragebeinet og to fingre
Jeff (en gjest) syklet med oss i 50 km skled på sanden og reiv opp hele skinka, slo hodet i asfalten og blødde noe verre ifra fingrene.

Vi har 10 dager igjen med sykling, håper ikke det skjer noen flere uhell og krysser fingrene for oss 6 som fortsatt er på veien (startet 15).

Ønsker alle en super dag.

/Marius.

2. og siste hviledag.

Det er ubeskrivelig deilig å kunne ligge i sengen å ikke gjøre stort annet enn å titte på tv, spise og drikke. Dagen er enda "ung" og jeg skal benytte den til det ytterste!

Quincy IL, - Sprinfield IL, 175km. 

Gårsdagen etappe gikk ifra Quincy til Springfield Illonois. Jeg gledet meg som alle andre til å komme meg ut
på sykkelen. Vi visste jo så godt at det ventet en hviledag på oss i Springfield. Så langt har vi vært kjempe heldig med været. Vi har som regel greid å "lure" oss unna de værste regnbygene og stormene som har vært. Men i går var det våres tur til å få en real omgang av naturen. Etter at vi hadde syklet 65 km så åpnet himmelen seg. Alle syklistene var rimelig spredt rundt i terrenget og Mike Munk har gitt klar beskjed om ingen sykling under Lyn og Tordenbyger. Jeg kunne ikke se en låve eller hus på flere kilometers avstand. Patrick var som normalt en super optimist, og sa at den mørke skyen som snart var på vei til å treffe oss kun var "regn". Like etter så åpnet himmelen seg, jeg så ikke mer enn 20 - 30 meter forran meg  også begynte det å tordne. oh... Det gikk ifra 27 - 30 km/t til 40 km/t. Nå hadde vi dårlig tid. Jordan og Pam hang seg også på. Omsider kom vi til et pumpehus hvor det var noen som låste oss inn. Regnet er ikke så farlig, jeg er jo vanntett. Det er værre med lynet, for jeg er ikke støtsikker. Vi ble der i ca 30  minutter før vi på ny kunne legge ut på veien. Resten av dagen var preget av store regnskyll og jeg hadde en punktering. Det var godt å komme til hotellet og ta seg en varm dusj. I går hadde jeg i det minste ikke problemer med varmen, og det å sykle i regn er ikke så galt så lenge man ikke fryser.

Jeg hadde omtrent 1 time på å få gjort det mest nødvendige før vi skulle møte til "Wrap". Det var en hyggelig overraskelse at også Scott Alexander var kommet tilbake. Han bristet 3 ribbein på vei til Las Vegas for 2 uker siden da han falt. Etterpå var det mer middag også tok jeg 1/2 glass med øl. Det smakte ganske godt, nesten så godt at jeg kunne tenke meg å ta enda fler. Men da er jeg redd for at jeg hadde tatt Taxi inn til byen også blitt der natten ut - det får bli ved en annen ferie.

Dagen i dag

Dagen i dag skal helt klart bli mer effektiv og bedre enn den jeg hadde i Alberquerque. Da hadde jeg

en relativt dårlig hviledag. Jeg har tatt mine forhåndsregler og gidder ikke gjøre samme feil igjen. Som jeg alltid sier "young and stupid" - That`s me. Jeg må som regel lære den harde veien for å forstå hva som er bra og mindre bra. Men det er OK, da kan jeg iallefall si at jeg har gjort mitt beste, men feilet med stil. Så på min lille agenda så står det at jeg skal spise god frokost, gå over sykkelen, vaske skittentøyet, kaste overføldig mat og accessories, hvile, massage, mat, middag, mat, litt sukker, mer mat. Jeg skal også ta en del telefoner og skrive noen meldinger til de nærmeste venner og familie, ikke minst til dere som har skrevet så mye til meg underveis. Det har vært en super motivasjon!

Noen ord

Jeg må også gjøre meg mentalt forberedt på de 12 siste dagene frem mot Amesbury Massachussets. Vi går nå inn mot den avsluttende delen av turen, men det er fortsatt mange dager igjen. Noe jeg har lært her nede på sykkelsetet for uten å presse grenser er å leve med dagen du har i dag. Før har jeg nok vært mer opptatt av hva som kommer og tenkt på alt som "kommer til å skje". Hvis du har den innstillingen så går du glipp av mange muligheter. Du får også lett et negativt tankesett, og alt man skal igjennom kan fort virke overveldene. Jeg har sagt det fra dag 1, at det farligste du gjør som menneske er å telle. Å telle dager, eller teller kilometer er livsfarlig. Hvis du legger ut på en tur somskal vare i 33 dager og starter med å telle ned til du er ferdig, er det snart mer viktig å bli ferdig enn å leve turen du har trent for. Du glemmer å ta inn over deg omgivelsene og hendelsene, fordi du er mer opptatt av å telle eller å regne. Man må heller prøve å nyte hvert eneste øyeblikk så lenge som mulig, enten det er på godt eller vondt. Det er det som er turen - og for mange av oss, så vil vi aldri få oppleve noe lignende igjen. Telle er også farlig dersom du alt er litt på "undersiden" du er litt lei, og du er litt nedenfor. Du sitter ved et middagsbord, slik vi gjorde og nøyt en bedre middag. Vi var alle slitene, og litt "ute av oss selv" Jordan sier: " Now it`s only 6 days left to the next rest day"  Me: "Jordan, it`s 7" Han hadde da telt feil i 5 - 6 dager. Han gledet seg så til denne fridagen, at da han fant ut at han hadde telt 1 dag feil så raste hele verden sammen. Ansiktsuttrykket sa alt, det var ikke noe mer diskusjon om det. En annen ting er at dersom det eneste man gleder seg til er å "slippe" å gjøre det man alt holder på med - altså i dette tilfellet sykle, vil en dag virke som en evighet. Hviledagen som da kanskje er 6 - 7 dager unna virker som en umulighet. Mennesker som fokuserer for mye på sluttresultatet vil aldri greie å slå seg til ro i "nuet". De vil heller aldri greie å løse oppgaven de står ovenfor på en god måte.

Motivasjonsproblemer?

Etter den brutale uken som var, fryktet min mor veldig for min motivasjon videre. Hun prøvde å oppmuntre meg med at terrenget som vi skulle inn i resten av turen ikke var så "krevende". Jeg er veldig gla for mange gode ord, men jeg måtte sette ned foten å si at dette ikke handlet om et motivasjonsproblem, og at jeg helst ikke ville høre om dagene som kommer. Jeg lever for dagen i dag. og som jeg har skrevet tidligere " There`s allways something" Hver eneste dag har sin utfordring, og den kommer før eller siden. Du kan ha medvind i ryggen, flott landskap, en knirkefri sykkel også kan du banne på at noe ikke stemmer med kroppen. Du kan ha den beste kroppen, hærlig sykkel også kan du banne på at motvinden er der i 8 timer. Du kan ha den beste dagen, helt tipp topp terreng, så kan du banne på at du punkterer 3 ganger mister feltet og slår hodet i en hylle på badet i det du tar opp dolåkket. Du kan ha værdens mest flate etappe, dagen før hviledagen ingen vind, lite trafikk men da kan du banne på at moder jord sender 30mm med regn i trynet på deg. Mamma har alltid vært opptatt av at jeg må håndtere 1 prosjekt av gangen, ikke ha 3 - 4 flytende. Men når noen sier til meg at det "bare er" 12 - 14- 16 dager igjen så serverer de meg minst like mange prosjekter. Hver dag er et prosjekt, og hver dag har sine opp og nedturer. Og så slitsomt det er å sykle så mange timer hver dag, så begynner man å telle og regne. Regne på hvor mange timer det er igjen, telle hvor mange kilometer det er også glemmer man hvorfor man er her. Har man da en dårlig dag i tillegg så synonymiserer man timene med smerte. Hvor mange timer til med smerte må jeg holde ut før jeg er ferdig? - Tenker man slik, er det også lett å gi opp, eller finne en unnskyldning for hvorfor man må gi opp. Man må flytte fokus til dagen du er i, og leve på de små gledene. Du kan ikke kontrollere morgendagen, heller ikke timene som kommer. Jeg tror fordi at jeg har greid å flytte fokus så drastisk for denne turen, er også en av hovedårsakene til at jeg ikke har hatt et motivasjonsproblem under  veis.

Ha noen å se opp til

Denne turen gir meg ut tvil mer glede enn smerte. Alle minnene jeg har fra veien, alle samtalene og historiene med de andre syklistene. Vi lærer oss å kjenne hverandre på en helt spesiell måte, og vi kan gjerne lire av oss litt underveis men smile og le når vi er fremme ved hotellet eller ved et av de obligatoriske stoppestedene. Jeg treffer mange hærlige mennesker langs veien, og jeg blir hver dag spurt om hvorfor jeg gjør dette, og hvor stolt de selv ville vært dersom de hadde greid å få til noe lignende. Jeg mener også man bør være litt "overtroisk" eller ha noen ord å leve opp til, eller noen ord å ta frem når man trenger dem langs veien. Les Brown er uten tvil en av mine favoritt personer på dette området, også Ray Lewis som spilte for Baltimore Ravens. Selv om de har hver sin arena, har de en ting til felles. De har begge kjempet med nebb og klør for å komme dit de er i dag, men på veien har de også tatt hånd om andre. De har begge en unik måte å ordlegge seg på, og de har begge en fantastisk historie å se tilbake på. Mens Les Brown har blitt adoptert og feilet gang på gang - blitt sett på som "Mentaly retarded" har Ray Lewis hatt en oppvekst uten en far, enda faren var i livet. Hvem skulle tro at disse kunne oppnå så mye suksess på hver sin arena med all den motgangen de har hatt igennom oppveksten? Det er som om ordene til Alan Mathison Turing passer rett inn.

"Sometimes it is the people no one imagines anything of, who does the things that no one can imagine"

Jeg bruker kanskje 2 - 3 timer hver uke om ikke for å finne inspirasjon til å fortsette med hva jeg holder på med. Spesielt i Norge hvor jeg mener Janteloven fortsatt står sterkt så kan det være godt å lytte til noen som ser på problemer, smerte, måloppnåelse, glede og drømmer med et helt annet syn.

Keep your agreements, 
leave the "flakes" alone.
no, no, no Easy is not an option.
Allways take the Highroad.
No matter how hard it is, or how hard it gets, i`m going to make it. 
Find your inner voice, hold it, nurse it, cultivate it.
The dream was given to you, even if no one else sees it, it`s yours.
Nobody can judge effort. Effort is between you and you.

/Marius

Tilbake på sykkelen

For en deilig følelse. Jeg fikk sove natta igjennom og var frisk og fin ved frokosten. Planen var hele tiden å komme tilbake på sykkelen i dag, men jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvor mye sykling det skulle bli - det lot jeg kroppen få bestemme. Jeg var veldig flink med maten og drikke på sykkelen i dag. I det jeg satt ut var jeg også fast bestemt på at jeg bare ville sykle alene. Jeg orker ikke tanken av å ha noen på hjulet mitt, eller prøve å holde noen andres hjul.




Dagens rute var ifra Kirksville Missouri til Quincy, Illonois - 150 km og ca 1100 høydemeter. Missouri er kjent for sitt rullerende terreng. Enten sykler du nedover, eller så sykler du oppover. Jeg liker ikke så godt bakkene som går opp, nedover... Det er som å sykle i trappetrinn, og du kan se kilometervis foran deg hvordan terrenget gradvis stiger, men du har bare 5 - 6 kuler å forsere før du er i andre enden. Men uansett så er terrenget fantastisk. Jeg tittet nettopp på bildene Mike tok av oss i

dag, og de er helt supre. Siden jeg tok alt så rolig i dag så syklet jeg hele etappen, og kroppen syntes å virke fin selv etter dagens tur. Det var ekstremt deilig å kunne ta alt i sitt eget ekstremt rolige tempo. Jeg hadde ikke noe stress eller mas. Jeg kunne nyte bakkene jeg skulle forsere, og jeg hilste på alle jeg traff langs veien. Hjemme har vi alltid vært en familie med dyr, og hundene som er hjemme er noe jeg savner. Så hver gang anledningen byr seg så må jeg stoppe opp for å klappe litt på alle hundene som er langs veien. Her ute på "bygda" er det mange av dem, og de løper for det meste fritt. Man ser fort om det er en "snill" eller "mindre snill" hund, så man må jo selektere bort noen. Redd for at de plutselig sitter i armen eller benet - det ville jo vært for dumt. I Missouri er alt også veldig frodig og grønt. Det er en helt spesiell grønnfarge, og jeg satt akkurat og pratet med Mike om hvor mye omgivelsene her gjorde inntrykk på meg. Man kommer ned en 5 - 6 meter bred vei som slynger seg rundt i terrenget og uansett hvor du ser så er det bare grønt gress og grønne trær. Bøndene som bor her ute steller også ekstremt godt med hage og åker. De klipper ikke bare hagen, men alt de eier og har. Det beste jeg har sett er en familie med 3 store gressklippere som går som golfbiler over eiendommen samtidig.

Vi har også sett et par Amish familier eller lignende. Det er ikke alltid like enkelt å skille på dem, men jeg hilser alltid. I dag så kom det 6 - 7 skolebarn på sykkel, og var virkelig dresset opp. Først måtte jeg flire litt, for vi som står i våres "kondomdrakter" og barberte legger syntes de værste bakkene her kan være noe i værste laget. Så kommer disse skolebarna med hatter og budeieluer, kjoler og "sælær" syklende på gamle sykler med 1 gir. Et par hadde til og med tandem. De syklet alle veier, og brukte begge feltene. Jeg traff på dem i en veldig krevende bakke, og den lille jenta måtte oppe av og på sykkelen for å greie å følge de to guttene i front - men hun ga seg ikke. På toppen av bakken passerte jeg henne og hilste pent, hun greide så vidt å presse ut " Hi" For hun hadde pulsen i taket stakkars. Barnene som vokser opp her har nok et veldig annerledes liv en barnene i byen - men jeg mener de er heldige. Dyrene her ute ser også ut til å ha det mye mer trivelig. De er nyskjerrige og det har vært mange okser og lignende som har kommet helt frem til gjerdet for så å følge deg et lite stykke i det man passerer. Midt ute på landet her lå det også et lite hus langs veien. Der sto det også et lite søskenpar og tittet nyskjerrig på syklistene som passerte. Jeg vinket i det jeg passerte og de vinket tilbake for harde livet. Det er de små gledene her ute som har fått meg igjennom dagen på en kjempe fin måte.

I det jeg kom inn til Lunch møtte jeg også på de morsomste menneskene ifra Missouri. Jeg har opplevd dem egentlig som litt "frekke" og "giddalause" i forhold til resten av statene jeg har vært i. Men i det jeg kom innom en liten butikk, så det ut som om hele "bygda" hadde felles lunch. "Hey there! The other cyclists were here for over 30 minutes ago..." Me "Oh, really? well, I just have to Chase them Down then" Guy:"You can jump in my truck and i`ll drive you in front so you "win"" Me:"I don`t like cheating, but OK - Could you do that for the rest of the road to Amesburry Massachussets ?"  Hele butikken lo og han sto litt fast i det han returnerte "Depends on how many beers you buy along the way" Jeg begynte å le litt selv, men måtte takke for meg. Det var godt å slappe av i stolen med en tallerken med bønner, kylling og pasta.

Temperaturen har vært bra i dag også. De beste timene jeg har er de to første fra 7 - 9. Da ligger
temperaturen som regel mellom 11 - 17 grader. Etter det så stiger den så utrolig fort. Meste jeg så i dag var 32, men den har variert mye mellom 31 og 27. Siden jeg har tatt det så rolig så har den ikke bydd på den største utfordringen - heldigvis. De siste 50 km var i motvind, men skal ikke klage - jeg har jo tatt alt i mitt eget tempo.

/Marius.

Dagens:

-Paul A motorcyclist were slowing down, and when he put his foot out he fell over and slammed his head into the ground. -Jordan: "Did he get any damage?" -Paul "Nothing at all, his helmet did the work" -Jordan"Well i guess there were nothing in his head anyways - otherwise he wouldn`t had crashed"

På tur til E.R

Dette kostet meg dyrt... Det er ikke noe artig å se tilbake på. Feilene jeg gjorde ved Brooksville hotel. For mye proteiner og for lite karbohydrater. Etter en lang dag på sykkelen (210 km) etterfulgt av å kjøre meg tom dagen etter for så å "halte" meg til mål har satt sine spor. Jeg måtte bryte gårsdagens etappe etter 111 km av totalt 190. Jeg var helt tom og jeg skjønte at kroppen ikke kom til å samarbeide med meg mye lenger. Beina greide ikke 20 km/h og da vi krysset over til Missuri startet "the big rollers" jeg satt fast allerede i første bakke, det var ingenting å hente. Det er til å grine av, man ser muskler som tyter ut både her og der, også kjenner man bare fingrene står i alle buer og kanter. Da vet jeg det ikke er lenge før ryggen eller magen kramper seg. I coconinio state park syklet jeg med kramper i venstre magemuskler i over 1 time. Jeg var både mentalt og fysisk utslitt etter den dagen. Problemet er ikke bare at de sitter der, men jeg kan kjenne ømhet dagesvis etterpå. Det har alltid vært en svakhet, og det kommer helt sikkert alltid til å være en.

I dag ventet nye 190 km i staten Missuri. Jeg våknet opp klokken 0400 og følte meg utrolig kvalm, prøvde å drikke og spise litt lett, men jeg ble bare verre. Heldigvis fikk jeg sove fort igjen og våknet i god "shape" klokken 0600. Da jeg gikk til frokost fikk jeg mange gode ord og jeg forberedte meg for en ny dag. Da jeg skulle spise mine 4 faste youghurter så greide jeg ikke spise 1 1/2... Jeg ble umiddelbart kvalm og måtte tilbake på rommet. Jeg kastet opp. Det er ikke sjangs å sette seg på sykkelen med tom mage, klatre 2500 høydemeter og forbrenne 4 - 5000 kalorier bare på turen. Jeg visste at det er det samme som "selvmord". Staffet så det og skjønte det med det samme. Jeg pakket sakene noe "lunket" og satte meg i bilen for jeg måtte til sykehuset.

Jeg har norsk forsikring igjennom DNB som igjen har sin filial i Danmark og som igjen samarbeider med et selskap her i USA. Servicen jeg fikk var helt hinsides god. Jeg ringte til Danmark, sa jeg trengte medisinsk hjelp. Spørsmålet var hvor trenger du den? Jeg satt allerede i bilen med Mike Munk, tittet på han og sa "Hey Mike, do you know which state we`re in?" Jeg mener, det å ikke huske byen er en ting - men det å huske staten er en helt annen. Han tittett litt oppgitt på meg å sa "Missuri Marius, Missuri"  Jeg sa til damen at vi var i Missuri og skulle til Kirksville. Hun fant et sykehus til meg der, og jeg sier "ok, det er fint så vil jeg så lige ankomme om 5 - 6 timer" Hun stusset fælt og likte ikke at jeg brukte så langt tid på å komme meg dit. Jeg forklarte henne situasjonen og vi ble enige om at det var det beste å gå på sykehuset der borte. Like etter ringte det Amerikanske forsikringsselskapet som bare ville gi meg noen tips og råd, og at de alt hadde stilt garanti for hva enn jeg måtte igjennom. Jeg ble også fortalt at en med medisinsk bakgrunn ville kontakte meg. Det tok kanskje 30 minutter så ringte en som het "Jon" Han sa at han hadde kontaktet byens 3 legemiddelutsalg og at alle medisinene jeg eventuelt måtte trenge ville bli betalt. "If there`s anything you need Marius, i`ve given them all of Our credit information and you just take whatever, Ok?" 

Da jeg ankom sykehuset så var det første som møtte meg "Oh, are you the traumatised person? We

have been expecting you for about 4 hours, and reserved a Whole E.R for you" Jeg følte meg jo ikke lite dum der jeg kom gående, alt jeg tenkte meg var en legesjekk, ikke en hel E.R. Vel, de tok meg imot og henviste meg direkte til rommet jeg skulle være på - ingen venting på meg. Der lå jeg, den ene doktoren etter den andre. Det virket som om TAD min rom kammerat som ble med var helt sjokket over servicen jeg fikk. Har ikke vært på amerikansk sykehus før, så vet ikke helt hva man skal forvente. Men i alle fall så fikk jeg en HR-Monitor og klemme på fingeren jeg ikke var spesielt fornøyd med. Like etter så kom de med poser med væske. Jeg tittet på hun som skulle ta å stikke nålen "Oh, are you gonna take blood out of me? - and then you`re gonna give me those bags whit what ever?" Nurse: "Ofcurse we are, what else did you expect?" Me:"I don`t like when you guys take my blood or pinch me With a needle. Is it big btw?.. Ohh.. dont answer.  Hun tittet på meg og tenkte sikkert sitt. Som vanlig så syntes jeg kjempe synd på meg selv når jeg får en nål i kroppen, og syntes det var lite behagelig. Etter hun var ferdig med å tappe 5 glass med blod satte hun på 2 liter med væske. "Just as you know - you got a bigger needle than usual, just so we can get you more fluid quicker" Jeg dånet med øynene og sa noen stygge ord oppe i hodet jeg helst vil slippe å gjenta her... De tok også noen raske tester av magen, presset litt her og presset litt der. Jeg har også følt krampe tendenser i brystkassen. Jeg har jo vært til observasjon for dette tidligere - 5 år siden, men legene fant ingenting. Men jeg har ikke følt disse smertene på 5 år, for uten dagene som har vært. Så da var det litt flere ledninger til kroppen bare for å se at alt var ok. Etter 2 timer så var alle analysene ferdige og jeg var 2 liter rikere med væske. "Oh sir, you could get a 3rd liter" TAD "So what are the risks of you giving him too much?" Doctor "Well, normaly there is no problem, only the elder ones - the heart can`t allways handle all off the fluid" Me "OK, 2 liter is more than enough" Jeg likte ikke tanken på å få for mye væske og ha et hjerte som plutselig skulle finne på å stoppe opp.

Jeg følte meg som denne "gretne" pensjonisten der inne, hater at de "stjeler" og hater å få tilført ting til kroppen som ikke kommer naturlig. Me: "So how much blood did you take out of me?" Nurse: "only 20 cc" Me: "So how long time does it take to replace all that blood" Nurse:"Well, normaly 200cc is a pint, so you haven`t lost a lot. Maby within 16 - 18 hours or so" Doctor:"I`m not so sure about that - how often can a donor give a pint?" Nurse"about every 52 days" Doctor:"Then i would say he uses about two days to replace the blood you took" Me:"oh lord, two days... You Stupid..."

Jeg ler av det nå, og vi lo vel egentlig litt av det inne på E.R Rommet også. Jeg innrømte jo ganske glatt at jeg ikke likte noen av delene. Vel ute av sykesengen følte jeg meg med  et mye kvikkere. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville føle meg bedre utover kvelden - og det stemmer. Til middagen kunne jeg endelig spise igjen. Jeg har ikke følt sult på 3 uker, men i dag gjorde jeg det. I går greide jeg ikke mer enn 1/2 salat før jeg følte meg mett... Men i dag så tok jeg 3 rundstykker, 1 cesar salat, 1 18oz biff, bakt potet (stor) med ost og bacon, 3 glass pepsi, 2 glass vann og et gedigent stykke med ostekake og caramell. Pga jeg har vært så svimmel og kvalm så har jeg heller ikke hatt noen smaksfølelse, den kom tilbake i dag. Jeg fortsetter bare å bli tynnere og tynnere, men er som en støvsuger der ute. Spiser alt jeg kommer over.

Fikk streng beskjed av legene om å høre mer på kroppen, også ønsket de meg lykke til videre på ferden. Jeg kunne sykle alt i morgen, men ikke full dag. Problemet mitt nå er at i morgen er bare rundt 90 - 95 miles, og vi sykler normaltsett 110 - 130 så kanskje hele etappen går greit allikevel.
Hm.. jeg må tenke litt på det jeg skrev der, men jeg har sagt at dersom jeg ikke føler meg kvalm etter frokosten skal jeg tilbake på sykkelen også ser jeg ved halvveien hva kroppen sier. Jeg tar det helt piano og jeg har ingen hastverk og det er fortsatt langt igjen, men skal ikke gi meg.

/Marius.

Når du faller igjenom kjelleren

Hvor mange kjellere finnes det?

Jeg spurte meg det spørsmålet om og om igjen. Hvor mange kjellere har jeg, hvor mange flere må jeg

"Is dusj" - jeg føler meg som "intet"

gå igjennom og kommer denne dagen noen gang til å bli overstått? Livet mellom himmel og helvete er kort her nede. Jeg må beklage for mitt ordbruk, men det gjør så vondt at jeg føler ikke en sensur vil være på sin plass. Jeg kaller det bare etappen ifra Helvete, 175 km i ekstremt rullerende terreng. Det var en ufattelig vond dag, og jeg har vel bare meg selv å takke. I går hadde vi en hard dag, en lang dag. Det var 215 km hvor gradestokken viste 35 grader celcius. Jeg sliter der ute når det er så varmt, men jeg greide å holde meg unna krampene. Men da etappen var ferdig gjorde jeg ingenting riktig. Jeg pleier å ta meg en liten matbit, en is eller en milkshake bare for å få fylt på med kalorier. I går var det bare en halv shake, og jeg ventet for lenge med middagen. Middagen var den beste jeg hadde smakt, men det var nok for mye proteiner og for lite karbohydrater. Jeg drakk enorme mengder med vann, men tok ikke magnesium. Jeg sov lite og var trøtt når jeg sto opp. Altså ikke en kombinasjon man trenger.

Til frokost greier jeg aldri spise brød her nede, så jeg får ikke disse karbohydratene jeg så sårt trenger. Det er alltid 4 youghurter med havregryn eller lignende - så da får jeg allikevel fylt på med en del, jeg overspiser ikke og kroppen sviver bra på det frem til første SAG som regel. Vi hadde fått beskjed om at det ville være storm der ute i dag, og vi måtte "gi" litt på for å holde oss forran stormskyene. Om det ble tordenbyger måtte vi bare banke på hos nærmeste gård for å få ly. Vi får ikke lov til å sykle under orkan eller tordenbyger. Ja, det er lov å trekke på smilebåndet, men vi er midt i orkansesongen her i USA og vi skal igjennom noen av de mest utsatte statene etter hva jeg har skjønt. Det er ingen spøk. Så langt har vi vært veldig heldige med været, men vi sloss til tider veldig med vinden som normalt ligger i området 35 - 50 km/t. Jeg skal være ærlig å si vi har vært veldig heldige der også, men det er alltid noe ræl når vi må sykle mot den.

Meg og Patrick ga litt på, men jeg var ikke helt forberedt i dag. De første 40 km gikk fort, jeg brukte alt for mye energi. Bakkene tok aldri slutt... Terrenget går opp 20 meter, dropper 30, stiger 40, ned 3 opp 5, så litt flatt også opp 20. Jeg kjente krampene var på vei allerede til første sag ved ca 55 km, og vi hadde nermest 30 km/t i snitt. De neste 66 km var et mareritt. Det er mye vi ønsker å skjule for omverden, og takk gud for at jeg har kjøpt så store solbriller for tårene sluttet aldri. Jeg gråt og gråt, det gjorde så vondt. Jeg falt igjennom den ene kjelleren etter den andre. Det var som om jeg visste hva skulle skje. Fingrene krampet seg, jeg greide ikke lenger gire skikkelig. Bakkene bare kom og kom, jeg ba kroppen om å ta seg sammen, bare gi litt til. Jeg overstyrte alt av mekanismer som sa jeg bare måtte gi opp. GPS`en viste 33 grader, jeg ble kokt der ute. Vannflaskene brant jeg igjennom. Terrenget der ute er et mareritt for meg nå. På hver bakketopp tror man at man står på verdens topp, og leter etter hvor veien skal gå. Du får deg en overraskelse etter den andre. Det kom en lang bakke som varte i kanskje 3 - 5 km og beina ville ikke mer. Jeg stoppet å trø og helte en halv liter med vann over hodet, jeg så teddybjørner, stjerner og planeter. Jordan kom opp til meg "Stay in there" Jeg var helt ute av meg selv og forbannet. Jeg ga et par kraftige tråkk for å komme for meg selv. Jeg tror både Jordan og Patrick forsto meg og lot meg få lov til å være alene. Jeg gikk for tom maskin frem mot lunch og like etter at vi hadde erobret denne bakken, kom en real overraskelse. Bakke som gikk som trappetrinn. Jeg som trodde det ikke kunne bli verre. Jordan syklet forbi, mens Patrick hjalp meg igjennom de siste 5 - 6 kilometerne til Lunch.

Ved lunch ba jeg Judie (staff medlemmet) om å få noe skikkelige greier mot kramper. Jeg var svimmel, gikk sideveis og bena krampet seg. Jeg tygde innpå noen tabletter og kjempet meg igjennom en tallerken med mat. Jeg mister alltid matlysten når det blir slik, alt gjør så vondt. Jeg sa jeg ikke ønsket å sykle mer, magen krampet seg, fingrene sto i alle retninger og så fort magekrampene ga seg så krampet korsryggen seg. Jeg står liksom i alle formasjoner og retninger uten at jeg selv vil det. Det tar så mye energi av meg, jeg raser igjennom nok en kjeller etasje. Staff medlemmene snakker sammen og sier at jeg har bedt om å bli kjørt siste stykket. Det går en faen i meg. Det er 55 km igjen - hvorfor i all verden skal jeg ikke greie de siste 55. Jeg kan jo ikke gi opp. Hodet sier en ting, kroppen en helt annen. Det er som om hele verden faller sammen hvor jeg bare venter på at den ene kroppsdelen skal svikte etter den andre. Jeg tar til ordet og sier at jeg slipper tet gruppen og triller inn de siste 55.

Pam og Judie ser forskrekket og sier "well, that`s ok - but you`ll give us a Clear signal if you can`t

handle it any more" Jeg nikker. Jeg drikker et halvt glass med "pickle juice" - det er så mye salt der at dere vil ikke ane det. Er dette virkelig sundt spør jeg meg. Er det sundt det jeg holder på med. Jeg tenker på alt jeg gjør med kroppen. Sliter livet ut av meg flere timer hver dag, svimler, spiser som en flodhest, drikker flere liter vann. Magen står rett ut, men allikevel skriker den etter mer mat. Men ikke bare det, alle medikamentene og hjelpemidlene. Dagen starter med "Chamy Butter" i shortsen, jeg tar 2 - 3 kapsler med magnesium, 4 med omega 3. Jeg tar smertestillende når jeg ikke greier å holde ut smertene i ryggen eller muskulaturen, opptil 4 tabletter om dagen. Jeg tar salt tabeletter, drikker gatorates og tilfører mer salt. Jeg sviver på Gatorade gele mellom Sag`sa. Bruker smertedempende krem på muskulaturen - ibumutin eller noe i den duren. Hot`n Cold blir også massert inn med jevne mellomrom. Når jeg er ferdig med syklingen smører jeg baken inn med Zinksalve for å forhindre sårdannelse eller bearbeide sårdannelse som allerede er der. Jeg hater å ise ned kroppen, men allikevel tar jeg ispose på ispose over lårene, knæra, tar isbad og står i dusjen med iskaldt vann. Jeg bruker også en våt klut 5 minutter om dagen til å puste igjennom. Dette er så jeg kan fukte lungene og slippe tørrhoste. Jeg tar sikkert en hel del andre hjelpemidler som jeg ikke greier å komme på i farten, men kan garantere at jeg ikke har begynt med doping selv om det nesten føles slik.

"tappert smil"

De siste 55 km var en nedtelling. Jeg tok 5 kilometer av gangen frem til det var 20 km igjen. Da tok jeg kilometer for kilometer. Tror ikke jeg tenkte så mye der ute, og lite husker jeg. Alt jeg konsentrerte meg om var å få beinene til å gå rundt. Jeg kan huske jeg sa til meg selv   "Jeg tror at de som "failer" en tur som denne, er de som slutter å trø" Jeg trakk litt på smilebåndet og sa "vel, så du må bare passe på å ikke slutte å trø" Jeg trodde ikke jeg kunne synke lavere, og tenkte hele tiden på at "Det er så fint med et hus, et hus med kanskje 2 eller 3 etager. Da vet du i det minste når du har truffet kjelleren" Det føltes ut som om jeg bare ramlet nedover. Det var ingenting som holdt meg oppe lenger. Da vi omsider kom til Topeka var jeg skutt. Jeg kom frem til tomme vannbeholdere, verten sto i en vanskelig telefonsamtale med en kunde som ikke var fornøyd, rommet jeg omsider fikk var i 2 etage... Det høres kanskje ut som småtteri, men når du står og rister av utmattelse så lurer man på hvor mye mer man egentlig greier. Jeg har lært en ting på denne turen, og det er uansett hvor god eller dårlig dag du har så sier jeg: "There`s allways something"  Det er alltid noe som ikke går slik du ønsker eller tenker. Vel fremme på rommet ville jeg bare kollapse i sengen. Men selv hvor sliten du er så må du sørge for å "pleie" kroppen. Si takk for at du stilte opp for meg nok en dag. Takk for at ikke så mye til smertene at du ga opp. Takk for at du gikk nok en etage ned for å hente frem litt ekstra. Så jeg starter mitt daglige rituale, men det virket umulig å få gjennomført. Jeg kikket meg selv i speilet og så det var ingenting der - det var ingenting i øynene til Marius - Han var helt tom. Tad gikk ut av rommet og jeg begynte å gråte igjen. På et vis kom tøyet av og dusjen var neste steg. Der står jeg, helt utmattet og holder meg til veggen. Som om ikke denne dagen har gitt meg nok så må jeg skru på det kalde vannet. Ingen varm dusj, jeg trenger å få krympet blodårene for så å få tilført nytt blod ut til musklene. Alt for å bli kvitt avfallstoffene i kroppen.


Tankene kom tilbake til da jeg hadde helvetesuken i militæret og vi ble spylt med brannslange nakne klokken 0530. Jeg følte meg som intet, og som det intet kjente jeg meg igjen i dag i dusjen. Du gjør det fordi du må, ikke fordi du vil. Hele tiden vrir jeg så jeg får kaldere og kaldere vann nedover kroppen. Jeg tror det er definisjonen av selvpining. Jeg vet at jeg etterpå skal ut å ise ned lårene, jeg trenger bare 10 minutter til i dusjen. Jeg ser ut som en skrøpelig kar uten livsgnist.

Mitt værste mareritt er å være tom, tom for krefter og energi. I dag opplevde jeg det så inderlig. Jeg

Våt klut for å fukte lungene igjen

fikk juling der ute - mer enn hva jeg egentlig kan tåle. Jeg er ikke redd for å si det som det er...
Før bodde det en fighter i meg, en som aldri ga opp. Jeg har lett lenge etter ham, men aldri helt lykkes. Jeg tror den delen er på vei tilbake, selv om jeg er ganske ydmyk. Før var jeg bare steinhard, nå er jeg fløyelsmyk og fylt med masse følelser. Men uansett hvor mange tårer som må til, så skal jeg gjøre mitt beste. Så alt jeg har gjort i dag etter at jeg kom inn døren håper jeg gir resultater for i morgendagen. For om ikke kroppen blir bedre, er jeg redd jeg ikke greier utsette meg selv for så mye smerter igjen og havner i bilen - det vil jeg ikke.

/Marius.