På tur til E.R

Dette kostet meg dyrt... Det er ikke noe artig å se tilbake på. Feilene jeg gjorde ved Brooksville hotel. For mye proteiner og for lite karbohydrater. Etter en lang dag på sykkelen (210 km) etterfulgt av å kjøre meg tom dagen etter for så å "halte" meg til mål har satt sine spor. Jeg måtte bryte gårsdagens etappe etter 111 km av totalt 190. Jeg var helt tom og jeg skjønte at kroppen ikke kom til å samarbeide med meg mye lenger. Beina greide ikke 20 km/h og da vi krysset over til Missuri startet "the big rollers" jeg satt fast allerede i første bakke, det var ingenting å hente. Det er til å grine av, man ser muskler som tyter ut både her og der, også kjenner man bare fingrene står i alle buer og kanter. Da vet jeg det ikke er lenge før ryggen eller magen kramper seg. I coconinio state park syklet jeg med kramper i venstre magemuskler i over 1 time. Jeg var både mentalt og fysisk utslitt etter den dagen. Problemet er ikke bare at de sitter der, men jeg kan kjenne ømhet dagesvis etterpå. Det har alltid vært en svakhet, og det kommer helt sikkert alltid til å være en.

I dag ventet nye 190 km i staten Missuri. Jeg våknet opp klokken 0400 og følte meg utrolig kvalm, prøvde å drikke og spise litt lett, men jeg ble bare verre. Heldigvis fikk jeg sove fort igjen og våknet i god "shape" klokken 0600. Da jeg gikk til frokost fikk jeg mange gode ord og jeg forberedte meg for en ny dag. Da jeg skulle spise mine 4 faste youghurter så greide jeg ikke spise 1 1/2... Jeg ble umiddelbart kvalm og måtte tilbake på rommet. Jeg kastet opp. Det er ikke sjangs å sette seg på sykkelen med tom mage, klatre 2500 høydemeter og forbrenne 4 - 5000 kalorier bare på turen. Jeg visste at det er det samme som "selvmord". Staffet så det og skjønte det med det samme. Jeg pakket sakene noe "lunket" og satte meg i bilen for jeg måtte til sykehuset.

Jeg har norsk forsikring igjennom DNB som igjen har sin filial i Danmark og som igjen samarbeider med et selskap her i USA. Servicen jeg fikk var helt hinsides god. Jeg ringte til Danmark, sa jeg trengte medisinsk hjelp. Spørsmålet var hvor trenger du den? Jeg satt allerede i bilen med Mike Munk, tittet på han og sa "Hey Mike, do you know which state we`re in?" Jeg mener, det å ikke huske byen er en ting - men det å huske staten er en helt annen. Han tittett litt oppgitt på meg å sa "Missuri Marius, Missuri"  Jeg sa til damen at vi var i Missuri og skulle til Kirksville. Hun fant et sykehus til meg der, og jeg sier "ok, det er fint så vil jeg så lige ankomme om 5 - 6 timer" Hun stusset fælt og likte ikke at jeg brukte så langt tid på å komme meg dit. Jeg forklarte henne situasjonen og vi ble enige om at det var det beste å gå på sykehuset der borte. Like etter ringte det Amerikanske forsikringsselskapet som bare ville gi meg noen tips og råd, og at de alt hadde stilt garanti for hva enn jeg måtte igjennom. Jeg ble også fortalt at en med medisinsk bakgrunn ville kontakte meg. Det tok kanskje 30 minutter så ringte en som het "Jon" Han sa at han hadde kontaktet byens 3 legemiddelutsalg og at alle medisinene jeg eventuelt måtte trenge ville bli betalt. "If there`s anything you need Marius, i`ve given them all of Our credit information and you just take whatever, Ok?" 

Da jeg ankom sykehuset så var det første som møtte meg "Oh, are you the traumatised person? We

have been expecting you for about 4 hours, and reserved a Whole E.R for you" Jeg følte meg jo ikke lite dum der jeg kom gående, alt jeg tenkte meg var en legesjekk, ikke en hel E.R. Vel, de tok meg imot og henviste meg direkte til rommet jeg skulle være på - ingen venting på meg. Der lå jeg, den ene doktoren etter den andre. Det virket som om TAD min rom kammerat som ble med var helt sjokket over servicen jeg fikk. Har ikke vært på amerikansk sykehus før, så vet ikke helt hva man skal forvente. Men i alle fall så fikk jeg en HR-Monitor og klemme på fingeren jeg ikke var spesielt fornøyd med. Like etter så kom de med poser med væske. Jeg tittet på hun som skulle ta å stikke nålen "Oh, are you gonna take blood out of me? - and then you`re gonna give me those bags whit what ever?" Nurse: "Ofcurse we are, what else did you expect?" Me:"I don`t like when you guys take my blood or pinch me With a needle. Is it big btw?.. Ohh.. dont answer.  Hun tittet på meg og tenkte sikkert sitt. Som vanlig så syntes jeg kjempe synd på meg selv når jeg får en nål i kroppen, og syntes det var lite behagelig. Etter hun var ferdig med å tappe 5 glass med blod satte hun på 2 liter med væske. "Just as you know - you got a bigger needle than usual, just so we can get you more fluid quicker" Jeg dånet med øynene og sa noen stygge ord oppe i hodet jeg helst vil slippe å gjenta her... De tok også noen raske tester av magen, presset litt her og presset litt der. Jeg har også følt krampe tendenser i brystkassen. Jeg har jo vært til observasjon for dette tidligere - 5 år siden, men legene fant ingenting. Men jeg har ikke følt disse smertene på 5 år, for uten dagene som har vært. Så da var det litt flere ledninger til kroppen bare for å se at alt var ok. Etter 2 timer så var alle analysene ferdige og jeg var 2 liter rikere med væske. "Oh sir, you could get a 3rd liter" TAD "So what are the risks of you giving him too much?" Doctor "Well, normaly there is no problem, only the elder ones - the heart can`t allways handle all off the fluid" Me "OK, 2 liter is more than enough" Jeg likte ikke tanken på å få for mye væske og ha et hjerte som plutselig skulle finne på å stoppe opp.

Jeg følte meg som denne "gretne" pensjonisten der inne, hater at de "stjeler" og hater å få tilført ting til kroppen som ikke kommer naturlig. Me: "So how much blood did you take out of me?" Nurse: "only 20 cc" Me: "So how long time does it take to replace all that blood" Nurse:"Well, normaly 200cc is a pint, so you haven`t lost a lot. Maby within 16 - 18 hours or so" Doctor:"I`m not so sure about that - how often can a donor give a pint?" Nurse"about every 52 days" Doctor:"Then i would say he uses about two days to replace the blood you took" Me:"oh lord, two days... You Stupid..."

Jeg ler av det nå, og vi lo vel egentlig litt av det inne på E.R Rommet også. Jeg innrømte jo ganske glatt at jeg ikke likte noen av delene. Vel ute av sykesengen følte jeg meg med  et mye kvikkere. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville føle meg bedre utover kvelden - og det stemmer. Til middagen kunne jeg endelig spise igjen. Jeg har ikke følt sult på 3 uker, men i dag gjorde jeg det. I går greide jeg ikke mer enn 1/2 salat før jeg følte meg mett... Men i dag så tok jeg 3 rundstykker, 1 cesar salat, 1 18oz biff, bakt potet (stor) med ost og bacon, 3 glass pepsi, 2 glass vann og et gedigent stykke med ostekake og caramell. Pga jeg har vært så svimmel og kvalm så har jeg heller ikke hatt noen smaksfølelse, den kom tilbake i dag. Jeg fortsetter bare å bli tynnere og tynnere, men er som en støvsuger der ute. Spiser alt jeg kommer over.

Fikk streng beskjed av legene om å høre mer på kroppen, også ønsket de meg lykke til videre på ferden. Jeg kunne sykle alt i morgen, men ikke full dag. Problemet mitt nå er at i morgen er bare rundt 90 - 95 miles, og vi sykler normaltsett 110 - 130 så kanskje hele etappen går greit allikevel.
Hm.. jeg må tenke litt på det jeg skrev der, men jeg har sagt at dersom jeg ikke føler meg kvalm etter frokosten skal jeg tilbake på sykkelen også ser jeg ved halvveien hva kroppen sier. Jeg tar det helt piano og jeg har ingen hastverk og det er fortsatt langt igjen, men skal ikke gi meg.

/Marius.

Når du faller igjenom kjelleren

Hvor mange kjellere finnes det?

Jeg spurte meg det spørsmålet om og om igjen. Hvor mange kjellere har jeg, hvor mange flere må jeg

"Is dusj" - jeg føler meg som "intet"

gå igjennom og kommer denne dagen noen gang til å bli overstått? Livet mellom himmel og helvete er kort her nede. Jeg må beklage for mitt ordbruk, men det gjør så vondt at jeg føler ikke en sensur vil være på sin plass. Jeg kaller det bare etappen ifra Helvete, 175 km i ekstremt rullerende terreng. Det var en ufattelig vond dag, og jeg har vel bare meg selv å takke. I går hadde vi en hard dag, en lang dag. Det var 215 km hvor gradestokken viste 35 grader celcius. Jeg sliter der ute når det er så varmt, men jeg greide å holde meg unna krampene. Men da etappen var ferdig gjorde jeg ingenting riktig. Jeg pleier å ta meg en liten matbit, en is eller en milkshake bare for å få fylt på med kalorier. I går var det bare en halv shake, og jeg ventet for lenge med middagen. Middagen var den beste jeg hadde smakt, men det var nok for mye proteiner og for lite karbohydrater. Jeg drakk enorme mengder med vann, men tok ikke magnesium. Jeg sov lite og var trøtt når jeg sto opp. Altså ikke en kombinasjon man trenger.

Til frokost greier jeg aldri spise brød her nede, så jeg får ikke disse karbohydratene jeg så sårt trenger. Det er alltid 4 youghurter med havregryn eller lignende - så da får jeg allikevel fylt på med en del, jeg overspiser ikke og kroppen sviver bra på det frem til første SAG som regel. Vi hadde fått beskjed om at det ville være storm der ute i dag, og vi måtte "gi" litt på for å holde oss forran stormskyene. Om det ble tordenbyger måtte vi bare banke på hos nærmeste gård for å få ly. Vi får ikke lov til å sykle under orkan eller tordenbyger. Ja, det er lov å trekke på smilebåndet, men vi er midt i orkansesongen her i USA og vi skal igjennom noen av de mest utsatte statene etter hva jeg har skjønt. Det er ingen spøk. Så langt har vi vært veldig heldige med været, men vi sloss til tider veldig med vinden som normalt ligger i området 35 - 50 km/t. Jeg skal være ærlig å si vi har vært veldig heldige der også, men det er alltid noe ræl når vi må sykle mot den.

Meg og Patrick ga litt på, men jeg var ikke helt forberedt i dag. De første 40 km gikk fort, jeg brukte alt for mye energi. Bakkene tok aldri slutt... Terrenget går opp 20 meter, dropper 30, stiger 40, ned 3 opp 5, så litt flatt også opp 20. Jeg kjente krampene var på vei allerede til første sag ved ca 55 km, og vi hadde nermest 30 km/t i snitt. De neste 66 km var et mareritt. Det er mye vi ønsker å skjule for omverden, og takk gud for at jeg har kjøpt så store solbriller for tårene sluttet aldri. Jeg gråt og gråt, det gjorde så vondt. Jeg falt igjennom den ene kjelleren etter den andre. Det var som om jeg visste hva skulle skje. Fingrene krampet seg, jeg greide ikke lenger gire skikkelig. Bakkene bare kom og kom, jeg ba kroppen om å ta seg sammen, bare gi litt til. Jeg overstyrte alt av mekanismer som sa jeg bare måtte gi opp. GPS`en viste 33 grader, jeg ble kokt der ute. Vannflaskene brant jeg igjennom. Terrenget der ute er et mareritt for meg nå. På hver bakketopp tror man at man står på verdens topp, og leter etter hvor veien skal gå. Du får deg en overraskelse etter den andre. Det kom en lang bakke som varte i kanskje 3 - 5 km og beina ville ikke mer. Jeg stoppet å trø og helte en halv liter med vann over hodet, jeg så teddybjørner, stjerner og planeter. Jordan kom opp til meg "Stay in there" Jeg var helt ute av meg selv og forbannet. Jeg ga et par kraftige tråkk for å komme for meg selv. Jeg tror både Jordan og Patrick forsto meg og lot meg få lov til å være alene. Jeg gikk for tom maskin frem mot lunch og like etter at vi hadde erobret denne bakken, kom en real overraskelse. Bakke som gikk som trappetrinn. Jeg som trodde det ikke kunne bli verre. Jordan syklet forbi, mens Patrick hjalp meg igjennom de siste 5 - 6 kilometerne til Lunch.

Ved lunch ba jeg Judie (staff medlemmet) om å få noe skikkelige greier mot kramper. Jeg var svimmel, gikk sideveis og bena krampet seg. Jeg tygde innpå noen tabletter og kjempet meg igjennom en tallerken med mat. Jeg mister alltid matlysten når det blir slik, alt gjør så vondt. Jeg sa jeg ikke ønsket å sykle mer, magen krampet seg, fingrene sto i alle retninger og så fort magekrampene ga seg så krampet korsryggen seg. Jeg står liksom i alle formasjoner og retninger uten at jeg selv vil det. Det tar så mye energi av meg, jeg raser igjennom nok en kjeller etasje. Staff medlemmene snakker sammen og sier at jeg har bedt om å bli kjørt siste stykket. Det går en faen i meg. Det er 55 km igjen - hvorfor i all verden skal jeg ikke greie de siste 55. Jeg kan jo ikke gi opp. Hodet sier en ting, kroppen en helt annen. Det er som om hele verden faller sammen hvor jeg bare venter på at den ene kroppsdelen skal svikte etter den andre. Jeg tar til ordet og sier at jeg slipper tet gruppen og triller inn de siste 55.

Pam og Judie ser forskrekket og sier "well, that`s ok - but you`ll give us a Clear signal if you can`t

handle it any more" Jeg nikker. Jeg drikker et halvt glass med "pickle juice" - det er så mye salt der at dere vil ikke ane det. Er dette virkelig sundt spør jeg meg. Er det sundt det jeg holder på med. Jeg tenker på alt jeg gjør med kroppen. Sliter livet ut av meg flere timer hver dag, svimler, spiser som en flodhest, drikker flere liter vann. Magen står rett ut, men allikevel skriker den etter mer mat. Men ikke bare det, alle medikamentene og hjelpemidlene. Dagen starter med "Chamy Butter" i shortsen, jeg tar 2 - 3 kapsler med magnesium, 4 med omega 3. Jeg tar smertestillende når jeg ikke greier å holde ut smertene i ryggen eller muskulaturen, opptil 4 tabletter om dagen. Jeg tar salt tabeletter, drikker gatorates og tilfører mer salt. Jeg sviver på Gatorade gele mellom Sag`sa. Bruker smertedempende krem på muskulaturen - ibumutin eller noe i den duren. Hot`n Cold blir også massert inn med jevne mellomrom. Når jeg er ferdig med syklingen smører jeg baken inn med Zinksalve for å forhindre sårdannelse eller bearbeide sårdannelse som allerede er der. Jeg hater å ise ned kroppen, men allikevel tar jeg ispose på ispose over lårene, knæra, tar isbad og står i dusjen med iskaldt vann. Jeg bruker også en våt klut 5 minutter om dagen til å puste igjennom. Dette er så jeg kan fukte lungene og slippe tørrhoste. Jeg tar sikkert en hel del andre hjelpemidler som jeg ikke greier å komme på i farten, men kan garantere at jeg ikke har begynt med doping selv om det nesten føles slik.

"tappert smil"

De siste 55 km var en nedtelling. Jeg tok 5 kilometer av gangen frem til det var 20 km igjen. Da tok jeg kilometer for kilometer. Tror ikke jeg tenkte så mye der ute, og lite husker jeg. Alt jeg konsentrerte meg om var å få beinene til å gå rundt. Jeg kan huske jeg sa til meg selv   "Jeg tror at de som "failer" en tur som denne, er de som slutter å trø" Jeg trakk litt på smilebåndet og sa "vel, så du må bare passe på å ikke slutte å trø" Jeg trodde ikke jeg kunne synke lavere, og tenkte hele tiden på at "Det er så fint med et hus, et hus med kanskje 2 eller 3 etager. Da vet du i det minste når du har truffet kjelleren" Det føltes ut som om jeg bare ramlet nedover. Det var ingenting som holdt meg oppe lenger. Da vi omsider kom til Topeka var jeg skutt. Jeg kom frem til tomme vannbeholdere, verten sto i en vanskelig telefonsamtale med en kunde som ikke var fornøyd, rommet jeg omsider fikk var i 2 etage... Det høres kanskje ut som småtteri, men når du står og rister av utmattelse så lurer man på hvor mye mer man egentlig greier. Jeg har lært en ting på denne turen, og det er uansett hvor god eller dårlig dag du har så sier jeg: "There`s allways something"  Det er alltid noe som ikke går slik du ønsker eller tenker. Vel fremme på rommet ville jeg bare kollapse i sengen. Men selv hvor sliten du er så må du sørge for å "pleie" kroppen. Si takk for at du stilte opp for meg nok en dag. Takk for at ikke så mye til smertene at du ga opp. Takk for at du gikk nok en etage ned for å hente frem litt ekstra. Så jeg starter mitt daglige rituale, men det virket umulig å få gjennomført. Jeg kikket meg selv i speilet og så det var ingenting der - det var ingenting i øynene til Marius - Han var helt tom. Tad gikk ut av rommet og jeg begynte å gråte igjen. På et vis kom tøyet av og dusjen var neste steg. Der står jeg, helt utmattet og holder meg til veggen. Som om ikke denne dagen har gitt meg nok så må jeg skru på det kalde vannet. Ingen varm dusj, jeg trenger å få krympet blodårene for så å få tilført nytt blod ut til musklene. Alt for å bli kvitt avfallstoffene i kroppen.


Tankene kom tilbake til da jeg hadde helvetesuken i militæret og vi ble spylt med brannslange nakne klokken 0530. Jeg følte meg som intet, og som det intet kjente jeg meg igjen i dag i dusjen. Du gjør det fordi du må, ikke fordi du vil. Hele tiden vrir jeg så jeg får kaldere og kaldere vann nedover kroppen. Jeg tror det er definisjonen av selvpining. Jeg vet at jeg etterpå skal ut å ise ned lårene, jeg trenger bare 10 minutter til i dusjen. Jeg ser ut som en skrøpelig kar uten livsgnist.

Mitt værste mareritt er å være tom, tom for krefter og energi. I dag opplevde jeg det så inderlig. Jeg

Våt klut for å fukte lungene igjen

fikk juling der ute - mer enn hva jeg egentlig kan tåle. Jeg er ikke redd for å si det som det er...
Før bodde det en fighter i meg, en som aldri ga opp. Jeg har lett lenge etter ham, men aldri helt lykkes. Jeg tror den delen er på vei tilbake, selv om jeg er ganske ydmyk. Før var jeg bare steinhard, nå er jeg fløyelsmyk og fylt med masse følelser. Men uansett hvor mange tårer som må til, så skal jeg gjøre mitt beste. Så alt jeg har gjort i dag etter at jeg kom inn døren håper jeg gir resultater for i morgendagen. For om ikke kroppen blir bedre, er jeg redd jeg ikke greier utsette meg selv for så mye smerter igjen og havner i bilen - det vil jeg ikke.

/Marius.