Fort Larned

Så ligger jeg her på sengen og "trøstespiser", Bose Headsettet er på som vanlig og Spotify er slått på. No one`s Gonna Love You" Acustic version. Det er en fin, fin sang og jeg får koblet litt av. Trøstespisingen er bare fordi telefonen jeg kjøpte i USA har sluttet  å fungere og Wallmart ikke kunen hjelpe meg med stort. Så jeg endte opp med å kjøpe 1 kilo Skittels og 0,5 kilo med karameller. Ja, så trist kan det være når telefonen streiker.
Det klinger til Band of Horses "


Etappen i dag var på 150 km og gikk ifra Dodge City, KS til Great Bend KS. Så lang så syntes jeg Kansas er den beste staten. Jeg liker slettene her nede og jeg elsker å titte ut over kornåkerne som er på vei til å vokse opp. Du kan se hvordan vinden blåser over disse endeløse engene, det er noe jeg alltid har drømt om å få oppleve. Og her er jeg, midt oppi det hele. Det å komme over den ene "åskammen" etter den andre til soloppgang eller stoppe litt opp for å få med seg solnedgangen gir ikke annet en sjelero.

Dagen startet ganske rolig. Jeg må jo være ærlig og si at jeg kjente at beina hadde jobbet hardt i går, så det tok litt tid å få de "back in business" Til første sag hadde vi 30,2 km/t i snitt som lå ca 60 km ute i løypen. Vi var innom et museum og vi sto ved halvveispunktet mellom New York Og San Fransisco, foreløpig er ikke vi helt halvveis i turen, men det nærmer seg. Etter første stop så la vi alle ut på veien sammen. Det var utrolig artig, den ene bidro etter den andre. Jeg lå bak australieren Wesley, en av de sprekeste syklistene i gjengen. Wes er en av de mest lunefulle og artigste å være rundt. Alt han gjør ser ut til å gå i "slow motion" men man forstår fort at han gjør alt  3 x så raskt som alle andre. Da det var Wes sin tur til å dra tok han i skikkelig. Det gikk ifra 40 - 44 - 48. Jeg er gla jeg lå bak ham og kunne få det hele "gratis". Da vi møtte en slett oppoverbakke så lå vi å vaket mellom 48 - 50 km/t og jeg tok meg ikke bryet til å se meg bakover for jeg viste at her var det flere som kom til å sprekke. Det slo ikke feil. Wes fortsatte å dra og vi var igjen bare 4 stykker. Meg, Wesley, Paul og Patrick. Tempoet Wes holdt var imponerende bra. Han gir sjeldent uttrykk for noe, enten han er full av energi eller helt på felgen. Jeg tenkte at om han ikke snart gir seg av seg selv, så får jeg gå opp å gjøre min jobb. Det var også slik det gikk, men Wes hadde holdt på litt for lenge dessverre. Da jeg gikk forbi vaket vi i 51 - 53 km/t, men der stoppet morroa. Kvartetten delte seg og vi satte ned tempoet så alle kunne komme tilbake igjen. Men vi gjorde unna de neste 40 km på under 1 time og vi var alt ved SAG nr 2 for dagen.

Vi hadde en relativt kort etappe i dag, og det var derfor lagt inn en liten ekstra sløyfe mot Fort Larned. Jeg syntes dette var et kjempe bra sted å komme til. Vi besøkte musemuet, og jeg ble helt satt ut. Fort Larned var en "fremskutt" post for amerikanske soldater. Her var de i et slags "safe haven" hvor de også var beskyttet og motkjempet Indianerne. Området var enormt, og bygningene i sin orginale tilstand. Trehusene som en gang var der er dessverre borte, men alle murhusene står fortsatt. Vi gikk ifra brakke til brakke, fikk sett video og det var som Patrick sa "It`s so good you can almost see the soidiers walking from building to building" Det var Sykestuer, Bakehus, Smie, Festsal, "generalboliger" Våpendepot og så mye, mye mer. Bygningen lå i en svær firkant med gangpassasje inn modt midten hvor det var en enorm flaggstang med det Amerikanske flagget vaiende i vinden. For meg gjorde dette sterke inntrykk, for stedet var så levende selv om vi bare var turister der. I all sandsteinen som var bygget opp kunne man se navn på personer som hadde vært her for en eller annen grunn. Så om noen skal innom Kansas så kan jeg absolutt anbefale at dere tar turen innom Fort Larned. Den fremskutte militærposten var også ment for å beskytte "The Santa Fe Trail"  Som knyttet mellomamerika med resten av Amerika. Vi har syklet langs mye av Santa Fe Trail og man kan langs veien se museumer, minnesmonumenter og rester av den gamle veien. Man opplever uten tvil mye historie på denne turen, og Amerikanerne virker å være veldig stolt av den. Slik som i går da vi var i Dodge City bodde vi rett ved Wyatt Earp street, og det var mange minnesmonumenter av Wyatt Earp. Han var Deputy City Marshall i byen, og vi har mest sannsynlig enten lest eller hørt om han i filmer og lignende i Norge.

Som jeg har nevnt så digger jeg Kansas, men jeg er allikevel litt urolig. Det er tilsynelatende ut som om at det er lov å bære våpen her. Så da jeg skulle kjøpe noe Is la jeg merke til flere som gikk rundt med Pistol. En kar i 16 - 17 årene sto og kastet en foldbar kniv opp og ned i luften mens han ventet på noe mat. Menneskene her er uansett veldig trivlige og artig å ha med å gjøre, men jeg tror det er best å "oppføre" seg så man ikke blir like hullete som en sil.

Håper alle som tar turen innom har en super helg hjemme i Norge. Jeg lader opp til 210 km i morgen, så det blir en relativt bra dag på sykkelen. Jeg pleier å sove som en stein, og jeg eter hva enn jeg kommer over.

/Marius.

Min egen Tour de France

Happy Birthday Tad! I dag har roomisen min bursdag. Tad blir hele 51 år gammel, og jeg er litt i tvil
på om han liker`e. Uansett så skal vi ut og feiere. Tad og konen eier et amerikansk selskap som driver med pakning og utsendelse av gavemateriell. Så da vi kom frem til hotellet i dag var det både ballonger, pakker og kort til Tad. I tillegg så hadde Lisa gitt meg en egen gave! Jeg ble nesten litt satt ut, for hun mente jeg måtte ha min "egen" gave på Tad`s bursdag. Det var en egen tinnboks med et lite kort på og oppi der var det noen skummelt gode godbiter! Jeg tok ett tygg av kjeksen som var belagt med hvit sjokolade og jeg gikk rett til himmels. Den var bare ekstremt god, så her må jeg passe på at jeg ikke spiser alle på en gang, men porsjonerer ut så godt jeg kan. Vi skal snart ut og feire Tad men før den store middagen er det viktig å få slappet litt av på sengekanten.

Super dag!

Dagen i dag har vært veldig bra. Vi har syklet ifra Liberal Kansas til Dalton City Kansas. Turen er

ikke veldig lang, rundt en 130 km så det var relativt greit å komme frem i dag. Terrenget er flatt med bare små bakketopper en gang i ny og ne. Vi var også innom å besøkte huset hvor de "Dalton" gjengen befant seg på slutten av 1800 - tallet. De robbet det de kom over, og hadde lagd en egen underjordisk gang som gikk mellom hus og låve slik at de kunne unnslippe politiet. Det var først etter at huset ble solgt at de nye eierne oppdaget den hemmelige gangen som gikk under bakken. Ved museumet møtte vi også en hærlig gammel dame. Patrick er ifra Irland men er bosatt i USA. Historiens hans for hvorfor han ble amerikansk i en alder av 14 er ganske sterk og jeg tror ikke det passer seg å dele den her. Patrick spurte damen om hun var ifra Irland pga hennes aksent. Hun ble helt blank i øynene og helt ut av seg, men det stemte på en prikk. Jeg følte kanskje det var best de fikk prate litt for seg selv, for det var tydelig at det var mer der enn hva jeg kan forstå. Vi fikk en kopi av "Cowboys Rules" og Patrick fikk noen postkort som han kunne sende til sin datter.

The Dolten`s

Det var også ved dette huset til Dalton-gjengen at ABB hadde satt opp dagens eneste SAG stop. Jeg

tok mine 2 youghurter med norsk havregryn. Det er bare helt perfekt. I tillegg pleier jeg å ta en Cola og litt kjeks ved disse stoppene. Dagen har vært preget av mye sidevind helt til vi nådde byen av Miniola. Vi tok en 90 graders sving og før vi visste ord av det hadde vi vinden i ryggen i stedet. Det har vært jobbet godt i dag også. Beinet syntes å fungere sånn 90 % selv om jeg fortsatt venter på at det skal bli helt 100. Meg, Daniel og Patrick arbeider godt sammen. Jeg syntes Mike har en tendens til å sluntre unna litt. I tillegg så er han litt nervøs i et felt. Han ønsker gjerne å ha mitt hjul, men jeg liker det ikke sånn alt for godt. Han vagler litt frem og tilbake og det er ingen dynamikk å finne. Jeg har sagt at Patrick skal få holde hjulet mitt og da ble Mike litt "furten". Daniel liker jeg også å hjelpe, han er en hærlig kar og virker veldig fortrolig med å sykle sammen med andre. Jeg er alltid på utkikk etter kvaliteter, for jeg ønsker ikke å havne i uføre pga andres dårlige kvaliteter og dårlig besluttningsevner. Problemet med Mike er at han alltid skal ha det "beste" hjulet. Han tør ikke ligge nærme nok til at det er plass til resten av "feltet". Så de i posisjon 3 og 4 arbeider omtrent like mye som 1. posisjon. Om det skapes en luke og Mike har 2 i "baggasjen" tar han bare et par krafttak for å tette luken, men han tenker ikke på de to som ligger bak. Dvs at han med andre ord bare skyver problemet ifra seg til noen andre. Litt det samme som jeg opplevde under Colortour i fjord og alle "skylder" på alle. Men i bunn og grunn så er det personen som gjør disse elendige tettingene av luken som burde hatt et smekk i bakhuet og et par kjepper i hjulet. Jeg liker dem som ser seg tilbake, sørger for at alle er "på" hjulet og kjører luken rolig og kontrollert inn. Da tenker man som et lag, ikke som et individ. Vi er ikke i noen konkurranse så da kan det være fint å tenke som et lag, men jeg er lei av dem som tenker for mye på seg selv.

You`re gonna change in one way or another

Mike Munk sa til oss "This Trip is gonna change you in one way or another"  Og med meg gjør den

det på mange vis. Jeg er blitt mer kynisk. Jeg vil tenke som et lag, og jeg vil arbeide som et lag, men for dem som ikke bidrar eller er ekstremt nervøse og skaper unødvendige situasjoner ønsker jeg heller ikke ha noe mer med å gjøre. Jeg har måtte ta til ordet et par ganger, men om man fortsatt kjører som "tulling" så ønsker jeg heller ikke bruke mer energi på å irritere meg over dem. Patrick ble så nervøs av IMike i dag at han sa "i don`t wanna hold that Wheel"  det forstår jeg kjempe godt å ba ham legge seg på mitt og bare bli der. Patrick har hjulpet meg igjennom de tunge dagene i fjellet, og nå er det min tur å hjelpe ham på flatene. Han er blitt mer trygg og han ligger nærmere sweetspotten og det er bra. For jeg ser at når vi kjører opp tempoet nå så kan han fortsatt følge godt med og ikke bli utslitt.
Føringene vi har gjort i dag er på linje med gårsdagen. Veldig skjevdelt. Mike strekker seg litt lengere kanskje 1,5 - 2 km (toppen) Daniel gjør så mye han kan og opprettholder tempoet veldig bra. At han er så stødig er også en god ting - jeg stoler på Daniel. Patrick drar også godt på slettene og gjør mer enn nok i front. Siden det er litt mer mitt type terreng prøver jeg å kompensere for de dårlige dagene i fjellene. Den ene føringen var på 9 km i sidevinden... Jeg maler godt der, og jeg tror både Patrick og Daniel er litt imponert. "I can`t do this unhuman Things that Marius does, that`s just Crazy. What a machine"

Da vi kom til denne 90 graderen har vi igjen ca 3,2 mil. Vi lå i ca 40 km/t. Patrick og jeg pratet lett

Ja, det er litt krutt i beina

sammen, men uten å si noe så droppet han ned. Jeg var sikker på at han skulle ta hjulet mitt, men det var det Mike som tok... Jeg ble litt irritert, fordi jeg ikke ønsket helt å ha ham der. Jeg har gjort langt mer enn nok for denne mannen. Da vi kom til et kryss ga jeg bare f... Jeg gidder ikke dra på den karen inn de siste 30 km også ligger han slik at det er vanskelig for de to andre å få noen særlig nytte av arbeidet jeg gjør der fremme så jeg klemte til. Jeg så jeg passerte 52 km/t, 55 km/t og 59 km/t på gps`en. Aldri i livet om Mike ville greie å følge det tempoet, jeg bare knuste på det jeg hadde. Det gikk styggfort og jeg tror ikke det ene staffmedlemmet forsto stort da de så en halvgal nordmann som var midt i innspurten av dagens "tour de france". I 50 km/t kom jeg oppover denne slake bakken hun sto for å se at alle var med. Jeg tror og håper hun fikk tatt noen bilder for om hun gjorde så var det verdt hele bruddet. Jeg banket på det jeg greide mot Dodge City og ja .. de siste 25 - 30 km var egen triumf, og det var ingen der bak som greide følge på det tempoet. Så på spørsmålet jeg fikk på en FB melding "om det var krutt i beina" så kan jeg si at på de rette dagene med de rette etappene er det mer enn nok krutt.

Jeg håper dere forstår meg når jeg sier at jeg liker alle her nede, jeg bare liker ikke alles "kjørestil" og

det er så lite som skal til for å ødelegge en tur som dette. Jeg kan selv gjøre feil, men ønsker ikke at andre gjør den feilen for meg. Jeg føler meg fortsatt veldig, veldig sterk og håper at bein og kropp holder sammen og at jeg kan fortsette denne fantastiske ferden med en god og velfungerende kropp. Jeg nyter hver eneste etappe og ser mange lysglimt hver dag som virkelig får meg til å se store gleder i de minste hendelser. Slik som da den dumme GPS klokken passerte 4000 km hadde jeg en egen liten "fest" på sykkelen. Da var det bare å finne frem Skittels og M&M`s. De andre bare ler av at jeg spiser skittels og M&M`s - og det er sikkert noen der hjemme som også gjør det, men jeg kan fortelle at det er dødla godt på sykkelsetet. og når jeg furter eller er litt nedenfor så er det kanskje bare noen peanøddår med litt sjokolade som skal til for at jeg er tilbake i "gamet". Jeg elsker også peppermyntedrops og har alltid noen under shortsen som jeg kan "poppe" frem i de tøffe øyeblikk. Spesielt når noe er langdrøyt - da liker jeg å finne frem drops.

Men nå får jeg fjerne isposen ifra beinet, dra på meg noe tøy og komme meg ned i Lobbyen - for jeg skal ikke miste bursdagsfeiringen til Tad og all maten vi skal få konsumert!

/Marius