Ska æ sjibbe tæ dæ?!

"Hei bloggen" ;) Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne! Det har skjedd mye de siste 8 dagene og jeg vet ikke helt hvor eller hva jeg skal begynne med, så jeg får ta det ifra en kant.

Legebesøket: 

Stabiliseringstrening for kneet

Jeg har alt valgt å være såpass åpen om meg selv, både når det gjelder hvordan jeg føler meg om dagen og treningen frem mot USA. Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg så føler jeg det siste 1 1/2 året har vært en periode i "fritt fall" Har flere ganger prøvd å huke tak i utløsnersnoren til fallskjermen, men har nok ikke funnet den riktige eller tatt med meg stor nok fallskjerm. Men uansett, jeg var til Legen her forleden og som vi alt var blitt enige om etter mitt ønske så skulle jeg få time hos psykolog dersom ikke jeg fikk orden på "toppen" - så da står vi der da. Det må vel være 10 år siden sist jeg var hos en psykolog, men må man så må man. Jeg vet det kan være en tøff innrømmelse ovenfor seg selv, og enda verre dersom man kvier seg for å si det til venner og familie - man føler seg plutselig unormal. Men Hei! Her kan jeg gå forran som et eksempel å si at det er nok mer normalt enn hva du først skulle tro. Psykologer kan jo være artige de også, og man har muligheten til å si akkurat det som er på hjertet - og det er bra! I tillegg så lærte jeg rimelig tidlig at det ikke er gunstig å leve i 2 verdner, selv om jeg mener vi alle gjør det - inkludert meg. Jeg er svært opptatt av at det jeg kaller for "din verden" og "den andre verden" er så virkelighetsnære som over hode mulig. Så hva er det jeg egentlig sikter til?

Din verden: Her tenker jeg mest på hvordan du selv føler deg, hvordan livet utfolder seg for deg - er du lykkelig, tilfreds, sosial eller føler du deg nedenfor, lei deg eller er sint og sur? Alle har sin egen lille verden hvor de tenker de store tankene, setter de store målene og drømmer de store drømmene. Det er også her du har dine indre følelser og hvor du hele tiden er klar over om du er lykkelig og gla, eller ulykkelig og lei deg eller kanskje noe midt i mellom. I Din verden er det heller ikke mange som slipper til - kanskje en nær venn eller to, et familiemedlem eller kanskje bare deg selv. Jeg håper de fleste kjenner seg igjen.

Den andre verden: Dette er omgivelsene du opptrer i, menneskene du er rundt og det du faktisk gjør og sier. Ofte vil man si og uttrykke noe helt annet enn hva "din verden" gir uttrykk for. Man fremstår for omgivelsene noe man ikke er. F.eks kan man si man er lykkelig, tilfreds, sosial, sier livet er bra, man gir uttrykk for ingen eller få bekymringer, familielivet stråler tilsynelatende. Enkelte vil til og med gå så langt at de undertrykker andre for å hevde seg selv. Det må ligge i den mennesklige tankegangen at man alltid ønsker å give etter toppen, og man skal iallefall ikke vise at man er svak, eller har noen svakheter - det er kanskje å trekke det noe langt så jeg skal være litt forsiktig i min uttalelse, men det kan kanskje sammenlignes med Darwinismen - Survival of the fittest.

Hva er det jeg prøver å si? Det jeg er opptatt av er at barrierene mellom "din verden" og "den faktiske verden" er så balansert som overhodet mulig. Slik jeg ser det så påfører kroppen unødvendig mye stress ved å ha to verdner og leve to historier som ikke samsvarer med hverandre. Jeg mener - hva har jeg å tape på å være ærlig med meg selv og mine omgivelser ? Hvorfor skal jeg si jeg har det Bra til den andre verden, når min verden holder på å dette ifra hverandre? Jeg er så opptatt av at man må kunne sette ord på det man føler, positivt, negativt, nøytralt - alt er like god øvelse og man lærer stadig vekk noe mer om seg selv og andre . Og er det en ting jeg har erfart, så er det at jo større balanse jeg har mellom "Min verden" og "den andre verden" jo mer behagelig er hverdagen min, smiler mer, og kan gi mer til omverden. Jeg har det rett og slett tipp topp!

Så et eksempel: Jeg var ikke gammel da jeg bestemte meg for få samsvar mellom disse to "verdnene". Dengangen var jeg nylig utskrevet ifra BUP og legen spurte meg etter 5 ukers opphold hva vi skulle si til klassen min om hvor jeg hadde vært de siste ukene. Et forslag som ble lagt frem på bordet var at jeg hadde vært i USA i 5 uker, jeg tittet dumt på legen og sa "Jeg har nå vært her på et sykehus for å bli frisk og klassen min skal ikke vite noe annet enn sannheten om hvor jeg har vært - for jeg akter ikke starte et "nytt" liv med en eneste falsk løgn"  Jeg greier knapt tanken på hvordan det skulle være å sjonglere mellom hva du faktisk har opplevd, og det du tilsynelatende har opplevd som 13 - 14 åring. Jeg er så gla for at jeg fra den dagen av satte fokus på å skape balanse mellom min verden og den andre verden. Slik jeg har det, skal også reflekteres utad. Jeg er som alle andre, greier det ikke alltid - men jeg har jobbet hardt for å være der jeg er i dag. Det tok fort 10 år før jeg for første gang følte meg "Normal" igjen og hadde god balanse. 

Jeg vet så godt at hva jeg gjør nødvendigvis ikke er en fasit for alle andre, men kanskje det kan være med på å senke noen barrierer, og greier jeg det - så er jeg kjempe fornøyd!

Treningen: 

Venter fortsatt på 420 + kg standing @ 400.

 Jeg føler meg ekstremt solid om dagen. Har masse energi igjen, og matlysten hinter frempå innimellom så da passer jeg på å spise litt ekstra. Jeg var i Sandefjord ifra sist Torsdag til Søndag, og jeg fikk en treningsøkt sammen med Ellen. Det var jo da av alle ting 1 time på spinningssykkelen med høy intensitet og en drøss av intervaller - syre til opp over ørene og puls som var i taket. I tillegg så var sykkelinstruktøren det vi på sørlandet ville kalt "Rimelig snibete" for jeg hadde pulsklokke 11, og jeg fikk aldri et positivt ord når jeg var på 93 - 94% av HR-Max, mens HJB som sikkert ikke hadd lagt inn mer enn 160 BPM max fikk umåtelig med gode ord og lovnader om denne spinningtimen.  Så etter det ene intervallet så var jeg så sønderknust at beina såvidt ville rundt, da skrek denne gale spinningsinstruktøren ut "Ja, jeg lurer på om vi mistet nr 11 av lasset, eller greier han kanskje å komme seg tilbake!?" Jeg kunne ikke annet enn å smile å le, men jeg greide ikke annet enn å tenke på Morten D og Preben H om hvordan de kommer tullende når vi er sammen:"Å edde meddæ?! Ska æ sjibbe tæ dæ?!" For akkurat da så hadde det vært rimelig passende *ler*

Lørdagen tok jeg det piano, samme med søndagen (naturlige årsaker til dette etter smålahovelag) Ellers har mandag til onsdag vært bestående av 2 økter til dagen. En styrke økt på Spicheren også en utholdenhets økt - spinning, løping eller lignende.

Flott å glemme klokka :)

Var på spinning med BCK på tirsdag og følte meg i umåtelig god form! Jeg tok de første 20 - 30 minuttene stående på sykkelen, og jeg var ikke med på pausene - KANON! neste halvtime fikk jeg dog svi for mine "kjekkheter" men definitivt verdt det! Smerten gjorde bare godt, og låra de begynner å se "Rock Solid" ut. Eneste som bekymrer meg nå om dagen er at jeg ikke få trent nok timer sammenhengende. Det blir liksom 1 - 2 timer av gangen, men skulle jo gjerne holdt på 4 - 6 timer! Jeg er pingle ute, det regner kaniner og blåser hester om dagen og det er lite som frister å gjøre utendørs. Dog fikk jeg vært ute i dag på en gå / joggetur med Morten Berg, Geir Håkon og Audun - Geir håkon var i det stressende hjørnet så han ville løpe for å rekke mest mulig på 1 time, Audun sine sko gikk i oppløsning, jeg var forberedt på en rask gåtur til Skifjell så jeg hadde alt for mye tøy på meg. Så etter 1 time var det bare meg og Morten igjen, for de to andre hadde snudd. Så det ble nærmere 1 time og 50 minutter vi var utendørs i dag. I sludd og en haug av vind. Jeg hadde klart å ta på meg pulsbeltet men pinadø lagt igjen pulsklokka på pulten (har aldri opplevd denne varianten av forglemmelse) Men også i dag hadde jeg en knall dag i skogen tross været. Morten ville gi på opp en helsikes kleiv, jeg greide ikke la være så jeg ga på så mye som liv og remmer greide og dæven jeg smatt forbi. Jeg har jo en enorm fordel av all treningen jeg har gjort som "ung" og greier jeg nå å holde meg skadefri og ikke minst trene samt spise riktig så har udyret bare såvidt våknet. Det er mest så jeg tør påstå at litt konkurranse innstinkt er kommet tilbake, ikke minst, jeg setter nå pris på smerten - la den komme!

I morgen Torsdag 11. Så venter trening på Spicheren. Skal opp klokken 05.00 for å rekke treningen til 06.00 til 08.00 Regner med det blir en smule hat i å stå opp, men ait - jeg får det til.
Planen er egentlig å skippe denne styrketreningen også få til noen øvelser for å få forbrendt litt mer magefett - det hadde hjulpet godt nå rett før jul.

Walk by faith, not by sight.

Beste turen på lenge! Sfj.

Da var jeg kommet tilbake til Lillesand City. Nå har jeg vært hos Onkel og Tante i Sandefjord siden 16. November. Jeg vil virkelig takke alle som har lest sist bloggpost, det er rørende å se hvor mange som har vært inne å lest bloggposten og hvor mange som har ringt meg, sendt meldinger eller truffet meg for å gi meg mange gode og konstruktive tilbakemeldinger. Det er vanskelig å stå alene å kjempe mot sine egne tanker og følelser, tid og rom blir din største fiende, og konklusjonene du selv trekker kan fort være noe verre enn hva omstendighetene skulle tilsi.

Det er ikke bare meg som opplever tøffe tak i livet, eller som har perioder - dager, uker eller år hvor man føler at det mentale ikke er helt optimalt for det er faktisk helt normalt. Det kan ofte virke som at det å snakke om følelser er TABU belagt, men jeg har lært av mine tidligere feil, og sett hvor galt det kan gå. Min oppfordringer derfor klokkeklar, bruk de du har rundt deg for hva de er verdt. Det er viktig å finne sine "spillebrikker" i livet, som man kan dele sine dypeste tanker og følelser med, enten det er en venn eller venninne, nærmeste familie eller noen helt utenforstående.

Jeg sperret virkelig øynene opp for dette etter at en gammel nabo kom til meg og sa: "Marius, vi har alle mennesker en sperre for å spørre de rundt oss om hvordan de virkelig har det, selv når vi åpentbart ser at de ikke har det så  bra. Men det som er så synd er at også den som blir spurt om hvordan han eller hun har det, gjerne har en sperre for å fortelle hvordan hun faktisk har det. 

Hvor mange ganger har du ikke møtt på en person som har spurt "Hei, hvordan går det?", "Jo her er alt bra, takk - og deg da?" Også har man det egentlig helt forferdelig. Det er en forsvarsmekanisme vi alle besitter, vi er redd for å miste "masken" eller redd for hva andre skal tenke om oss. Jeg har arbeidet så hardt for å avvenne meg denne u-egenskapen, men på godt og vondt, den vil nok alltid sitte litt igjen.

Jeg har uansett kommet meg en lang vei fra der jeg en gang var, og jeg har forstått at for meg er det eneste som hjelper er å snakke. Snakke om det som er vanskelig, eller det man opplever som urettferdig - og det er viktig, man skal ikke alltid få medhold. Av og til så er man så selvsentrert at man glemmer alle faktorene som ligger rundt, og da er det viktig å bli minnet på dette.

Så er det noe jeg ønsker at den som leser tar med seg videre, så er det å være åpen, vær ærlig mot deg selv og de som er rundt deg - ikke minst handler dette om ydmykhet ovenfor seg selv. Hvorfor ta på seg et steinansikt å holde et fort, når man egentlig består av to fyrstikker og litt papir.

Så selv om jeg er i en periode av livet hvor alt ser litt "halvsvart" ut, så skal man ikke glemme hvor godt livet er når det ikke finnes en eneste anelse av grånyanser. Det tar tid å komme tilbake, men så lenge man har fokus, lærer seg å rydde unna problemene og håndtere de på en god måte så vil man alltid komme sterkt tilbake! Så i tider som dette sier jeg ikke annet til meg selv enn:

"Walk by Faith, Not by Sight" 

Treningen: 

Latterlig våte omgivelser rundt Marum

Nå har jeg fått lettet litt på tanker og følelser, så da har man fått anledning til å ta av seg noen kilo på ryggsekken - og det er godt! Men.. Jeg skal ikke glemme å blogge om selve treningen, den er jo ekstremt viktig i det hele om jeg skal greie å overleve USA.  

Treningen sist uke gikk faktisk ganske så bra, men jeg sliter med å få mengde trening! Jeg er ikke noe særlig på å komme meg ut på sykkelen om det er mindre enn 0 grader, eller det sludder eller regner litt - og det er dumt! Jeg hadde med meg alt av treningsutstyr til Sandefjord det var både Offroad sykkel, løpesko, rulleski og plenty av tøy til å både trene inne og ute. 

Mandagen var så som så, men tirsdagen var veldig bra! Det var en perfekt kombinasjonsøkt, hvor jeg startet med 2 1/2 time på sykkelen, gikk over til 45 minutter med staking på rulleski, skulle gjerne tatt i 15 minutter ekstra men veien begynte å fryse til is så her var det bare å få kastet seg inn i bilen. Fikk byttet tøy fort som fy og havnet på en 45 - 50 minutters joggetur! Det var en kanondag! Ikke minst så var det masse giv i kroppen på alle øvelsene, eneste var at jeg kunne kjenne litt antydninger til smerte i høyre kne. Dette kneet har jeg slitt med tidligere, og det skyldes at kneskålen ikke helt treffer de "sporene" den skal når jeg er i aktivitet. Dette medfører da at jeg får litt smerter, men ingenting av betydning for øyeblikket. Men jeg må ta hensyn så det ikke forverrer seg, og jeg skal gå over sykkelinnstillingene på offroaden en gang til. Det er så lite som skal til før man får en "vonter" her eller der dersom man har setet litt for høyt eller lavt, cleatsen er montert noe feil eller styret / stemmet er i feil høyde. Så kommer til å være nøye i tiden som kommer så ikke jeg starter USA turen med en "vonter" som bare forverrer seg, for er det en ting som er sikkert så kommer jeg til å kjenne alle små skavanker den dagen jeg sitter på sykkelen over kontinentet. 

Onsdagen så var jeg kun på treningsstudio. Jeg meldte meg inn på noe som heter TEAM Treningsstudio i Sandefjord - kun ukespass men dette var helt ypperlig for meg. Mener på jeg ga rundt 150 kr for en hel uke, så syntes ikke det var så galt. Fokuserte mest på å få inn litt styrke i overkroppen og mage / rygg regionen. Kjørte samme type trenening også Torsdag og Fredag. Selv om jeg er på treningsstudio når ikke jeg orker å være ute på sykkelen, så passer jeg på å få trent en del på møller, sykler eller elipsemaskiner. Så jeg så nok bra dum ut der jeg kjørte mine Watt intervaller på ellipsemaskinen sammen med resten av "tantene" på studio. Kjørte på 170 - 200 watt i 1 minutt også 300 - 350 watt i 30 / 45 sekunder. Siste repetisjon så ville jeg bare teste ut hvor mye watt jeg fikk ut av maskinen, men peaket på ca 560 - 580. Når det kommer til ellipsmaskin vet jeg ikke om dette er mye eller lite, men jeg var iallefall sliten, men hadde 10 - 15 slag (max puls) å gå på så kunne vel ha biti tenna litt mer sammen. 

Selfie i Marum

Helgen gikk i stor grad med til Jakt, så var jeg tilbake på treningsstudio i Larvik sammen med Ellen i går. Det var 45 minutter med intervall økter, og det skal sies at jeg ikke er så fan av hverken de verste intervallene eller høy puls så tidlig i treningsopplegget mitt - jeg ønsker jo mest mulig rolige turer. Allikevel tror jeg det er viktig å få hjertepumpa i sving, og en til to harde økter i uken bør gå greit dersom man ellers har kontroll på kroppen. 

Økten var helt kanon, men når jeg nærmet meg 192 i puls så kom det mest frem en tåre, lenge siden jeg har hatt så vondt og arbeidet så hardt på sykkelsetet. Når pausen kom så kunne jeg ikke annet enn å ligge over sykkelsetet, og jeg er sikker på at frøknenen på siden av meg lo godt, for når neste intervall var i gang så fikk jeg et slag i venstre skulder om at det var på tide å sette i gang. Så selv om det er super trivelig å trene sammen med Ellen, så må jeg ta meg litt ekstra sammen når det begynner å røyne på så ikke jeg blir helt utkonkurrert - for hun er djevelsk sprek. Ikke nok med det, men hun vet å komme med de "rette" kommentarene i de beste øyeblikkene. Så det kan jo være greit å ha gjort en halvgrei sykkeløkt for å ikke få igjen noe resten av kvelden.

Pakkebord i Bilen, *Karma*

Dagens økt blir å være med BCK på spinning ved Trend Trim i 1 1/2 time, påse at jeg får spist sund mat - er litt kjipern at jeg har mista litt matlyst i det siste, men håper den snart kommer tilbake også blir det å få seg masser av søvn, og beundre baderomsvekta i morgen. Har gått ned ifra 95 til 92,4 kg, så kunne jeg komme under 90 de neste 6 - 8 ukene så er jeg super nøgd!

Ønsker dere alle en super tirsdagskveld videre! 

Hevngjerrig? 

OI! Jeg glemte helt at etter sist bloggpost så ble jeg spurt om jeg var hevngjerrig - Jeg er ganske overbevist over at jeg ikke er det.. Såvidt hva meg angår så ønsker jeg ingen vondt i livet, men at uttrykket 

"I believe in Revenge, and the best Revenge is massive succsess"

Kan skape spørsmålstegn ved min hevngjerrighet, har jeg full forståelse for. Men jeg tror det er viktig å tolke dette utrykket fra et litt annet perspektiv. Jeg ønsker tross alt ingen vondt med hva de eventuelt har gjort mot meg eller andre og som jeg anser urettferdig eller feigt. Dog ønsker jeg  å vise at de faktisk tok feil av meg eller andre som person i det øyeblikket de ikke ønsket å se meg eller andre lykkes. 

Så ønsker jeg dere nok en god Tirsdag!